Kangxi-keiseren

Kangxi-keiseren (1654–1722) var den fjerde keiseren av Qing-dynastiet, men bare den andre Qing-keiseren som hersket over hele Kina, fra 1661 til 1722. Han er kjent som en av den kinesiske histories største keisere. Hans regjeringstid på 61 år gjør ham til den lengstregjerende av alle de kinesiske keisere, skjønt man må da være klar over at han ble keiser i en alder av åtte år og at de første årene var styringsansvaret utøvd av fire regenter og hans bestemor enkekeiserinnen Xiaozhuang. I hans regjeringstid ble Qing-Kinas territorium utvidet og sikret, og landet opplevde så stabilitet og velstandsvekst.

Kangxi-keiseren
Født		玄燁, ᡥᡳᠣᠸᠠᠨ ᠶᡝᡳ 4. mai 1654 Beijing
Død		20. des. 1722 (68 år) Garden of the Exuberant Spring
Beskjeftigelse		Kalligraf
Embete		Keiser av Kina (Qing-dynastiet, 1661–1722)
Ektefelle		19 oppføringer Xiaochengren Xiaozhaoren Xiaoyiren Xiao Gong Imperial Noble Consort Quehui Imperial Noble Consort Dun Yi Honored Imperial Noble Consort Jing Min Honored Consort Wenxi Consort Shunyimi Consort Chun Yu Qin Consort Hui, of the Wula Nala clan Consort Yi Consort Liang Consort Hui, of the Bo'erjijite clan 僖嫔 Imperial Concubine Xi Consort Rong Consort Ding Consort Ping
Far		Shunzhi-keiseren
Mor		Xiaokangzhang
Søsken		8 oppføringer Heshuo Gongchi Fuquan Niuniu Longxi Changning Prince Rong Qishou Yonggan
Barn		44 oppføringer Chengrui Chenghu Chengqing Sayinchahun Yunzhi, Prince Zhi Changhua Yunreng Changsheng Wanpu Yunzhi, Prince Cheng Yongzheng-keiseren Yinzan Yinqi Yinzhuo Yinyou Yunsi Yuntang Yun’e Yinju Yinzi Yintao Yinxiang Yinti Yinji Yunxu Yinlu Yunli Yinxie Yinji Yinyi Yunxi Yinhu Yinqi Yunbi Yinyuan State Princess Rongxian Princess Duanjing of the Second Rank State Princess Kejing Kurun Princess Wenxian State Princess Chunque Princess Wenke of the Second Rank Princess Quejing Princess Dunke of the Second Rank eighth daughter of Kangxi
Nasjonalitet		Qing-dynastiet
Gravlagt		Jingling Mausoleum (Qing dynasty)
Kangxi-keiseren på Commons

Selv om Kangxi må regnes som mandsju, var han av mindre enn halvt mandsjuisk avstamning – han hadde også kinesiske og mongolske forfedre. Kangxi-keiseren var seg dette bevisst. Og han la stor vekt på at mandsjuer og kinesere skulle behandles likt, og sørget for at kineserne ble likt representert i alle avdelinger av det keiserlige styringsapparat.

Han utstedte et toleranseedikt til gunst for kristendommen i 1692, men ombestemte seg et drøyt tiår senere på grunn av utfallet av ritestriden som raste I hans regjeringstid.

Navn

Hans navn var på kinesisk: 康熙帝; pinyin: Kāngxīdì; Wade–Giles: K'ang-hsi-ti; mandsjuisk: ᡝᠯᡥᡝ
ᡨᠠᡳ᠌ᡶᡳᠨ
ᡥᡡᠸᠠᠩᡩᡳ elhe taifin hūwangdi; tempelnavn: Qīng Shèngzǔ (清聖祖); mongolsk: Энх-Амгалан хаан, født Xuanye, 玄燁, posthumt navn: 合天弘運文武睿哲恭儉寬裕孝敬誠信中和功德大成仁皇帝, Hétiān Hóngyùn Wénwǔ Ruìzhé Gōngjiǎn Kuānyù Xiàojìng Chéngxìn Zhōnghé Gōngdé Dàchéng Rén.

Tidligste barndom

Noe normalt familieliv kan ikke gutten ha fått. Hans far engasjerte seg lite, og den daglige omsorg var overlatt til barnepiker, og palassevnukker fulgte ham hvor enn han gikk. Det var umulig for ham å komme for seg selv, og han så nesten aldri sine foreldre. Som småbarn overlevde han kopper, tidens mest fryktede sykdom, og det var nok en av flere grunner til at han ble utnevnt fremfor sine eldre brødre til tronfølger av sin far. Men ikke den eneste: Gutten var bare den tredje av keisersønnene, men storebrødrene var født av mødre av lavere byrd. Xuanyes mor, konkubinen Xiaokang (senere gitt keiserinnes rang), var datter av Tulai, en berømt mandsjugeneral fra den fremstående klanen Tong. Familien hadde levd lenge blant kineserne og moren var preget av det.

Mindreårig keiser

Xuanye (som snart etter fikk regjeringsnavnet Kangxi) arvet formelt tronen rett før sin syvårsdag etter sin far, Shunzhi, som døde bare 23 år gammel av kopper i februar 1661. Fra første stund brukte Kangxis privatlærere årene til å forberede ham på regjeringsmakt. Han hadde lært å lese allerede i fireårsalderen, og lærte seg etterhvert utenat store deler av de kinesiske klassiske verker. Han studerte kalligrafi og skrev dikt.

De fire keiserlige rådgivere

Ettersom gutten var mindreårig hadde faren utpekt hans fire verger, Sonin, Suksaha, Ebilun og Oboi, til regenter dersom han selv skulle dø ung. De var konservative hoffmenn. Noen av disse «keiserlige rådgivere»s første embedsgjerninger var å erstatte de såkalte tretten byråer med et husholdsbyrå. Denne administrative forandring var av stor betydning. De tretten byråer var alle sammen i hendene på hoffets evnukker, og de mer konservative mandsjuer var meget imot dette typisk kinesiske systemet med sine røtter i Ming-dynastiet, men som den avdøde keiser hadde gjenopplivet – for at ikke sentraladministrasjonen skulle bli helt mandsjuisk. Men med det nye og mandsju-bemannede husholdsbyrå var keiserens nærmeste igjen mandsjuer, og de kinesiske hoffevnukker var satt ute av stand til å gjøre seg gjeldende politisk.

Rådgiverstyret henrettet også en rekke embedsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær, det reduserte sensoratets og Hanlin-akademiets innflytelse, og halshogde 18 hankinesere som retten fant skyldig i skattesvik. Det gamle kinesiske embedseksaminasjonssystemet ble undergravd med at man i 1662 kraftig reduserte eksamenskravene. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle buddhister, og reduserte jesuittenes innpass.

Det ble gitt et keiserlig edikt som forbød binding av pikebarns føtter, og familier som var ulydige mot forbudet ble straffet. (Forbudet var ikke effektivt; den mer definitive avskaffelse av skikken fant sted først i 1911.)

Den store rydningen

Våren 1662 fikk de keiserlige rådgivere Kangxi til å forordne en større folkeforflytningaksjon fra kystene fra Shandong og sørover til Guangdong i det sørlige Kina som ledd i kampen mot anti-Qing-bevegelsen. Dette opprøret var anstiftet av tilhengere av det styrtede Ming-dynastiet under ledelse av Zheng Chenggong (bedre kjent som Koxinga), og som ville gjenerobre Beijing. Aksjonen, «Den store rydningen», innebar å forflytte hele kystbefolkningen minst ca. 15 km inn i landet.

Bakgrunnen var at Qing-styrkene i 1661 hadde klart å presse tilbake opprørerne på det kinesiske fastland. Men da hadde Koxinga ført sine styrker med en enorm flåtestyrke over Taiwanstredet til Lu'ermen og gått til angrep på og nedkjempet Taiwans nederlandske koloniherrer. Fra Taiwan hadde så Koxinga begynt å bygge opp Taiwan som en slagkraftig base for gjenerobringen av Kina for å gjeninnsette Ming-dynastet. Den store rydningen hadde til hensikt å forhindre at han fikk forsyninger og forsterkninger fra fastlandet og således vanskeliggjøre hans tilbakevenden til fastlandet.

Tiltaket rammet naturlig nok også handelsskipsfarten hardt.

Schall-affæren

Johann Adam Schall von Bell

Det var under rådgiverstyret at den antivestlige embedsmannen Yang Guangxians manipulasjoner førte til dødsdommen mot den gamle tyske jesuittmisjonæren og keiserlige astronomen Johann Adam Schall von Bell. Yang hadde siden 1659 ført en personlig kampanje mot de vestlige misjonærer. Nå fant han en støttespiller i Oboi, den sterkeste og mest ærgjerrige av regentene.

Yang hadde anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter. Den 15. april 1665 ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden av straffestyret, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Beijing, skulle piskes og forvises. Men den påfølgende dag var det et jordskjelv, og det ble tolket som himmelens motstand mot de urettmessige dommene. Det fortelles også at enkekeiserinne Xiaozhuang, som var blitt pleiet og kurert for en sykdom av Schall, hadde talt hans sak. Den 17. mai ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem av dem – alle kinesiske konvertitter til katolisismen – som ble henrettet for valget av en uheldig begravelsesdag for den unge prinsen.

Alle katolske kirker i riket ble stengt, misjonærene i landets indre ble beordret til Macao. Men alle prestene som bodde i Beijing fikk lov til å forbli der.

Når saken beskrives såpass utførlig her, er det fordi den ble en viktig – kanskje den viktigste – årsak til Kangxi-keiserens tidlige maktovertakelse, og dessuten kaster lys over hans etterfølgende store velvilje overfor de katolske misjonærer. For etter at Yang overtok ansvaret for det keiserlige astronomiske byrå, ba keiseren både Yang og Schalls tidligere assistent, pater Ferdinand Verbiest, om å utarbeide en oversikt om solens skygge og stjernenes posisjoner for det kommende år. Verbiests forutsigelser slo til fullstendig, mens Yan Guangxian falt fullstendig igjennom. Kangxi forordnet så Yangs avsettelse og avstraffelse, jesuittene ble igjen gitt ledelsen av det keiserlige astronomiske byrå, og Schall – i mellomtiden avdød – ble rehabilitert. Tiltakene mot misjonen ble reversert. Kalenderspørsmålet gjorde keiseren svært interessert i matematikk, og han bestemte seg for å sette seg inn i det selv. Som lærere valgte han astronomikyndige jesuitter som var blitt sendt til Kina.

Hele episoden skadet Obois maktposisjon; hans motstandere fikk pågangsmot og tillit til den unge keiser.

Oboi kommer til makt

Sonins barnebarn Xiaocheng var blitt keiserinne i 1665 – hun og Kangxi var 11 år da de giftet seg, mot Obois vilje. I 1667 begynte Kangxi-keiseren, etter forslag fra Sonin, så smått å delta på politiske rådslagninger. Han var da 13 år gammel, like gammel som da faren hans hadde blitt introdusert i styre og stell på samme vis. Men han regjerte bare i navnet, fremdeles lå den reelle styrkingsmakt i de keiserlige rådgiveres hender. Det ble etterhvert klart for ham at Oboi hadde for meget makt.

Sonin selv døde i august 1667. Under hans sykeleie brøt det ut en dramatisk politisk maktkamp mellom Suksaha og Oboi. Oboi, som allierte seg med Ebilun, fikk Suksaha drept for en angivelig forbytelse – likeså ble hele hans familie henrettet. Deretter tvang han Ebilun til underkastelse. Det endte med at Oboi grep makten som regent alene, og regjerte med nær diktatorisk myndighet.

I Obois tid forviste mandsjuene i 1668 han-kineserne fra Mandsjuria. Blandingsekteskap ble forbudt, og Beijing ble en segregert by.

Kangxi som reell makthaver: De tidligste årene (til 1689)

Over den frosne elv, et dikt kalligrafert av Kangxi, i løpende skrift

Oboi arresteres, maktovertakelse

For en tid måtte Kangxi og hoffet tåle Obois styre. Det var meningen at keiseren ikke skulle overta makten før han var 16 år. Men Obois egenrådighet gjorde at Kangxi ikke ville vente så lenge. Den 14. juni 1669 arresterte han Oboi med hjelp av enkekeiserinne Xiaozhuang, Sonins sønn Songgotu, og keiserens lærer Xiongcili. Det var enkekeiserinne Xiaozhuang som hadde oppdratt ham. Selve arrestasjonen av Oboi skjedde i audienshallen, der unge brytere hadde gjemt seg, og styrtet frem og kastet seg over ham.

Kangxi-keiseren, som da nettopp hadde fylt 15 år, tok nå makten i egne hender. Han erklærte Oboi skyldig i 30 forbrytelser. Det dreide seg om manipulasjon av utnevnelser, blokkering av memorandumer slik at de ikke skulle nå frem til keiserens øyne, og uhjemlede beslutninger ved hjelp av en klikk medarbeidere. Keiseren dømte ham til døden, men benådet ham etterpå. Men ni fra hans klikk ble henrettet, og andre ble pisket. Han døde i fengsel kort tid etter. Ebilun, som formelt sett hadde vært Obois medregent, fikk gå fri. (Oboi ble posthumt rehabilitert – Kangxi-keiseren tilgav ham i 1713).

Keiser Kangxi var i all hemmelighet blitt undervist i kinesisk av to evnukker. De fleste mandsjuer lærte seg kinesisk nå, og i 1670 kunne hoffet klare seg uten tolker. Enkekeiserinnen hadde stor innflytelse over ham, og han tok selv vare på henne i månedene forut for hennes død i 1688.

Europeerne ved hoffet

Keiserens interesse for vitenskap og teknikk var gunstig for jesuittenes misjonsarbeid. Ordenen sendte nå enda flere prester med høy naturvitenskapelig utdannelse til Kina, og etterhvert ble de meget sterkt representert ved det keiserlige hoff. Det var nettopp det renomme de nøt for sin kompetanse innen teknisk materie, som hadde gjort at også de senere Ming-keiserne helt siden den store jesuittmisjonæren Matteo Riccis tid hadde innbudt så mange av dem til hoffet, og dette vedvarte og ble forsterket under Kangxi-keiseren. Deres innsats førte også til at de katolske misjoner fikk en veldig medvind; mange høyere embedsmenn konverterte og alt dette gav katolisismen høy prestisje i landet.

Schall-affæren er beskrevet ovenfor, og den førte til at keiseren allerede i ung alder ble oppmerksom på hva vesten kunne tilby, og han var meget vennlig innstilt overfor kristendommen.

Replika av pater Ferdinand Verbiests «stjerneglobus» av 1673, til bruk ved det keiserlige astronomibyrå i Beijing

Blant de fremste jesuitter i Beijing var pater Ferdinand Verbiest (1623–1688), som var født i det som i dag er Belgia. Han underviste Kangxikeiseren i matematikk, geometri og astronomi, og i 1674 utarbeidet han et nytt verdenskart som i sin detaljrikdom langt overgikk alle tidligere kinesiske kart. Som leder for det keiserlige astronomibyrå bygde han også en «stjerneglobus» som vakte stor oppsikt. Verbiest var også ansvarlig for utviklingen av de kanonene som skulle vise seg så effektive mot opprørere både i sør og i nord.

Også jesuittprestene Jean-François Gerbillon og Jean-Baptiste Régis underviste keiseren i matematikk. Pater Régis og andre fikk i oppdrag å lage et omfattende atlas over alle kinesiske provinser. Arbeidet tok til i 1708, atlaset, Huangyu quan lang tu, var ferdig i 1717. Det kjente Nouvel Atlas de la Chine, de la Tartarie et du Thibet av Jean-Baptiste Bourguignon d'Anville er en fransk versjon av dette atlaset.

Fra 1711 til 1723 virket den italienske presten Matteo Ripa, utsendt av Propaganda Fide, som maler og koppergravør ved hoffet. I 1723 vendte han hjem til Napoli med fire unge kinesiske kristne for presteutdannelse og forberedelse til misjonstjeneste i sitt hjemland. Dette ble begynnelsen på «Collegio de' Cinesi». Det ble også det første lærested for sinologi i Europa.

Umiddelbare politiske prioriteringer

Kangxi-keiseren definerte tidlig tre prioriteter for sitt styre: Sørge for skikkelig flomkontroll av Den gule flod, reparasjon av Den store kanal, og nedkjempelse av De tre føydalherrers opprør i Sør-Kina. De tre føydalherrers opprør brøt ut i 1673, og chakhar-mongolenes Burni startet et annet opprør to år etter.

Flomkontroll: Dikene rundt Den gule flods nedre løp var blitt forsømt i lang tid. Stadige oversvømmelser fant sted, særlig der floden (den gang) forente seg med elven Huai He, og rammet hele den nordlige del av provinsen Jiangsu. I 1677 utnevnte Kangxi en overoppsynsmann for flodens bredder, Jin Fu. I 1683 var Jin ferdig med dreneringen av elven.

Den store kanal mellom Den gule flod og Yangtze ble reparert samtidig, slik at særlig transporten av ris nordover og derutover den generelle handel ble lettere.

For å inspisere arbeidene og for å bli bedre kjent med kulturelle og økonomiske lederskikkelser i sør, dro Kangxi-keiseren på i alt seks inspeksjonsreiser til Yangtze-området mellom 1684 og 1707.

I 1673 klarte Kangxi-regjeringens diplomati å megle fred mellom partene i Trinh-Nguyen-krigen som hadde rast mellom to mektige klaner i Vietnam i 45 år. Fredsperioden som fulgte varte i 101 år.

Opprørene nedkjempes

De tre føydalherrers opprør var en stor utfordring. Bakgrunnen var at tre tidligere Ming-generaler, som hadde kjempet på mandsjuenes side i 1644, som takk var blitt adlet til føydalfyrster for deres bidrag til Qing-styret, og gjort til guvernører over store områder i Sør-Kina. Den fremste av dem var Wu Sangui, som fikk provinsene Yunnan og Guizhou. Generalene Shang Kexi og Geng Zhongming fikk henholdsvis Guangdong og Fujian.

Etter noen år ble disse føydalherrene og deres områder mer og mer autonome. Da Shang Kexi i 1673 ville trekke seg tilbake til sin hjemby i Liaodong-provinsen søkte han om dette til keiseren, og nominerte sin egen sønn til etterfølger. Keiseren innvilget da straks hans embedsfratreden, men nektet å la føydalherreskapet bli arvelig. Som reaksjon søkte også de to andre generalene om avskjed for å sette Kangxi på en styrkeprøve; de regnet med at han ikke ville trosse dem. Men keiseren hadde is i magen, innvilget til deres overraskelse deres fratreden, og forordnet at de tre føydalområdene ble tilbakeført til direkte keiserlig styre.

Stilt overfor dette valgte Wu Sangui å gjøre opprør. Han fikk med seg Geng Zhongming og Shang Kexis sønn Shang Zhixin. De tre føydalherrenes opprør varte i åtte år og var en meget alvorlig trussel mot Qing-dynastiets fortsatte eksistens.

Wan Sangui hadde en stor hær, og regnet med å kunne dra nytte av folkets antipati mot mandsjuene. Han erklærte opprettelsen av et nytt dynasti, Zhou, fikk raskt støtte i sine egne områder, provinsene Yunnan og Guizhou, og marsjerte inn i Hunan uten å støte på motstand. Før utgangen av 1674 var det meste av Sør- og Vest-Kina opprørsområder. Umiddelbare mottiltak uteble, og rykter bredte seg om at keiserhoffet planla å rømme Beijing. Da det var på sitt sterkeste hadde opprørerne kontroll over områdene helt opp til Yangtze-floden. Den dyktigste av Wus allierte krigsherrer var generalen Wang Fuchen.

Men så tok Kangxi-keiseren personlig over hærledelsen. Kangxi klarte å samle sine krefter mot opprørerne og satte inn dyktige generaler som etterhvert klarte å knuse opprørerne. Den verste krisen ble dempet da Shang Kexi erklærte sin lojalitet overfor mandsjuene, og dermed fikk ikke opprørerne tatt kontrollen over provinsen Guangdong. Videre mislyktes Wan Sangui i å vinne de mandsju-skeptiske mandariner for aktivt opprør. Det var også av avgjørende betydning at rikets økonomisk viktigste region, Jiangnan, forble på Qing-styrets side. Det gav keiseren de fornødne økonomiske ressurser til å rekruttere og lønne større styrker og til å utstyre dem rikelig med det artilleri som pater Verbiest hadde utviklet. Hånd i hånd med det militære felttog ble det også tatt i bruk propaganda: Man lovet amnesti til befolkningen i de provinser som var blitt dratt inn i opprøret. Da Wan Sangui døde i 1678, var opprøret i virkeligheten så godt som slått.

I 1681 Qing-hæren inn i Kunming i Yunnan, opprørernes siste tilhold. Seieren var dermed i havn. Keiseren utviste etterpå stor mildhet mot de vanlige kinesere som var blitt innblandet i opprøret.

I løpet av krigen i sør hadde det mongolske opprøret begynt i nord. Men Kangxi knuste de opprørske mongoler i nord på to måneder, og innlemmet derpå chakharene i bannersystemet.

Etter dette kunne Qing-dynastiet vende hele sin oppmerksomhet mot Taiwan. I 1683 brøt det ut en feide i Zheng-familien; dette kunne Kangxi utnytte, og han invaderte. Qing-riket annekterte så Taiwan i 1684, og gjorde det til del av provinsen Fujian.

Velstand og fred

Kort tid etter beordret keiseren at kystområdene på fastlandet igjen skulle befolkes, og gav pengestøtte til hver familie som slo seg ned der. Mange av dem som da trakk ned til særlig de sørkinesiske kyster var hakkakinesere.

Tiltaket fikk raskt positive virkninger på handelen. Fire av havnebyene ble også åpnet for utenlandshandel, deriblant Kanton. Utlendinger bragte med seg sølv som betaling for kinesiske varer som te, silke og porselen. Dette og den indre fredstid førte til en kraftig industriell og økonomisk vekst, særlig i områdene rundt Yangtzeflodens nedre løp.

Keiseren vender tilbake til Den forbudte by etter en reise, 1689)

Kangxi var veldig opptatt av lærdom. Hans studieiver bare tiltok med årene, og han klarte ikke å slutte å lese bøker selv når han lå syk.

Allerede i 1677 hadde innrettet Nan shufang, en liten studiehall, i Den forbudte by, og dit inviterte han til seg ledende lærde for livlig diskusjon om filosofiske og historiske emner. At han var så opptatt av konfucianismen og av Song-tidens ledende filosof, neokonfucianeren Zhu Xi, bidro til å gjøre ham og hans regime mer akseptabelt blant kineserne som savnet Ming-tiden og egentlig så ned på sine nye mandsjuherrer.

Han reverserte flere av tiltakene foretatt av de keiserlige regenter i hans barndom. Embedsmannseksamene og Hanlin-akademiet fikk tilbake sin høye status, selv om keiseren i 1678 fant en måte å fremme til det sentrale embedsverk en rekke personer som ikke hadde fulgt denne vei til embedsverket.

Han sørget også for formasjonen av bredere lag av den kinesiske befolkning. I 1670 promulgerte han Det hellige edikt med seksten moralske maksimer og befalte at de skulle leses to ganger i måneden. Dette var en omarbeidelse og utvidelse av de seks artikler som var utarbeidet da hans far var keiser. De seksten punktene lød:

1. Hedre foreldrene og vis søskenkjærlighet for å fremme mellommenneskelige relasjoner.
2. Vær oppriktig mot dem rundt deg for å fremme harmoni.
3. Bevar freden i ditt lokale fellesskap for å løse krangler og rettsklager.
4. Legg vekt på jordbruk og silkedyrking for å sikre tilstrekkelig tilgang på mat og klær.
5. Gå inn for sparsommelighet for å holde utgiftene nede.
6. Utvid skoletilbudet for å rettlede de utdannedes levnet.
7. Avvis heterodoks læresetninger for å ære den ortodokse lære.
8. Gjør lovverket kjent for å advare de dumme og sta.
9. Vis din anstand og rettskaffenhet for å dyrke gode seder.
10. Aksepter ditt kall til enden, slik at alt må bli stabilisert
11. Forman dine barn og unge mot ond gjerning.
12. Eliminer falske anklager for å beskytte det gode og uskyldige.
13. Avstå fra å beskytte rømlinger for å unngå kollektiv avstraffelse.
14. Fullfør skattebetaling for å bespare det offentlige fra å måtte purre.
15. Samarbeid med naboskapets baojiaorganisasjoner for å forhindre innbrudd og tyveri.
16. Bilegg hevn og fiendskap for å beskytte deres egne liv.

Senere skulle hans sønn, Yongzheng-keiseren, videreutvikle maksimene, og de skulle vise seg å være rettledende for den kinesiske bondestand i nesten 250 år.

Russland og mongolene

Mandsjuenes og Kangxi-keiserens erobringer fra 1643 til 1697.

Samtidig rykket russerne frem i nord. De hadde begynt sin ekspansjon østover i 1581. I 1648 hadde de nådd helt frem til Kamtsjatkakysten, og grunnla stadig vekk nye byer. De grunnla Irkutsk ved Bajkalsjøen i 1651, Nertsjinsk i 1658, og bygget en befestning i Albazin i 1665. Qing-dynastiet og Russland kjempet mot hverandre i områdene rundt Sahaliyan ula-dalen (Amur-elven eller Heilongjiang) i 1650-årene, og Qing-styrkene gikk seirende ut av kampene. Så invaderte russerne på nytt i 1680-årene. Etter en rekke slag og forhandlingsmøter undertegnet partene så Nertsjinsk-traktaten i 1689, som tilkjente Kina Amurdalen og definerte grensen langs Stanovoy-ryggen, en fjellrygg nord for Amur. Viktige for den kinesiske forhandlingsseier var de to jesuittene fra hoffet som Kangxikeiseren hadde sendt med som oversettere, patrene Jean-François Gerbillon og Thomas Pereyra.

De senere årene (1689-1722)

På denne tiden var khalkha-mongolene uavhengige fra Kina og betalte bare tributt til Qing-styret. En konflikt mellom Jasaghtu Khan- og Tösheetü Khan-husene ledet til en annen disputt mellom khalkha- og dzungar-mongolene om innflytelsen over den tibetanske buddhisme. I 1688 invaderte og okkuperte dzungarhøvdingen Galdan khalkhaenes hjemområder. Khalkhaenes kongelige familier og den første Jebtsundamba Khutughtu krysset Gobiørkenen, bad Qing-dynastiet om hjelp og samtidig underkastet seg Kina. I 1690 røk Galdans dzungarer og Qing-styrkene sammen i slaget ved Ulaan Butun i Indre Mongolia, og Qing-styrkene led et sviende nederlag. I 1696 ledet Kangxi-keiseren selv Qing-hæren, og knuste Galdans hær i laget ved Dsuunmod. Galdan døde året etter. Dzungarene fortsatte med å true Kina, og invaderte Tibet i 1717. De inntok Lhasa med en hær på 6 000 mann, som svar på at Dalai Lamaen var blitt avsatt og erstattet med Lha-bzan Khan i 1706. De avsatte Lha-bzan og holdt byen i to år, og knuste en kinesisk hær i 1718. Lhasa ble ikke gjenerobret før i 1720.

Kulturell innsats

Et oppslag i Kangxi-ordboken.

Kangxi-kaiseren forordnet kompilasjonen av den mest fullstendige ordbok over de kinesiske skrifttegn som noensinne er blitt laget, Kangxiordboken (Kangxi zidian, med rundt 42 000 tegn, ferdig i 1716.) Han sørget også for en rekke andre ledende verker, som Mingshi (Ming-dynastiets historie), Peiwen yunfu (rimordbok, ferdig 1711), Yuanjian leihan (encyklopedi, ferdig i 1710), og fikk påbegynt arbeidet med den store encyklopedi Gujin tushu jicheng som skulle bli på 10 000 kapitler.

Han utviklet også en svært nyttig og anvendelig kinesisk kalender, etter de vestlige astronomiske prinsipper som jesuittastronomene ved hoffet benyttet. Denne kalenderen tjente også på mange måter til å vinne over de kinesesiske dannede klasser. Mange nektet lenge å samarbeide med det nye dynasti, som var utenlandsk, og forble tro mot det avsatte Ming-dynastiet. Kangxi fikk mange til å være med på ordbokprosjektet uten å formelt be dem om å tjene Qing-styret, og etterhvert ble de gitt flere og flere oppgaver slik at de til slutt i praksis var gått inn i det normale embedsverk.

Vårens fredfylte budskap, av Giuseppe Castiglione. Palassmuseet i Beijing.

Europeisk malerkunst fascinerte også Kangxi-keiseren. Pater Joachim Bouvet introduserte ham derfor for den italienske lekmannen Giovanni Battista Ghirardini, som ble en av keiserens favoritter blant hoffmalerne. En annen var den italienske maleren Giuseppe Castiglione (1688–1766), også han jesuitt. Han kom inn i hoffet mot slutten av Kangxi-keiserens regjeringstid, og ble den ledende keiserlige maler under denne og to påfølgende keisere. Han instruerte kinesiske malere i europeiske teknikker, som perspektivmaling, fargeteori og chiaroscuro.

Kangxi, den kristne misjon, og ritestriden

Kangxi-keiseren satte seg også inn i katolisismen, blant annet ved studium av pater Matteo Riccis trospresentasjon Tiānzhǔ Shiyi, og fant at det var meget godt i denne lære. Derfor utstedte han i 1692 et toleranseedikt:

Europeerne er meget rolige. De ansporer ikke til uro i provinsene, de er ikke til skade for noen, de begår ingen forbrytelser, og deres lære har intet til felles med de falske sekter som finnes i riket, heller ikke tenderer de mot noen anstiftelse til separatisme...

Derfor bestemmer Vi at alle de templer som er viet til Himmelens Herre, hvor enn de måtte være, bør bevares, og at det må være enhver som ønsker det tillatt å tilbe denne Gud og tre inn i disse templer, ofre røkelse til Ham og utføre de seremonier som praktiseres i henhold til de kristnes gamle sedvaner. La derfor fra nå av ingen yte dem noen motstand.

Dette ediktet ble det imidlertid lite tid for misjonærene å dra fullt ut nytte av. For samtidig blusset den såkalte ritestriden opp igjen. Lenge hadde misjonærer tilhørende dominikanerordenen og fransiskanerordenen forsøkt å få paven til å slå ned på det de mente var utvekster og religionsblanding ved jesuittenes adaptasjonsmetoder, som blant annet tolererte den kinesiske forfedrekult og konfuciuskult. Men det var ikke før medlemmer av det parisiske misjonsselskap fornyet kritikken i 1690-årene at det ble riktig farlig for jesuittenes metoder.

Jesuitter i Kina. Jesuittenes misjonsmetoder utløste ritestriden som gikk over ett hundre år, og endte med beslutninger som alvorlig svekket katolsk misjon under Qing-dynastiet.

Kangxi-keiseren holdt seg orientert om denne striden, som for det meste ble ført i Europa, av europeere. Han likte slett ikke at folk i fremmede land skulle legge seg opp i det han anså som rene kinesiske anliggender. I Kina hadde i mellomtiden en liten gruppe franske jesuitter, som skulle bli kjent under navnet figuristene, utviklet teorier som keiseren fant meget fascinerende. Lederen for figuristene var pater Joachim Bouvet. De søkte å påvise at den tidlige gammeltestamentlige del av den kristne frelseshistorie også hadde en kinesisk utgave, som lot seg gjenkjenne i de såkalte konfucianske klassikere. Retningen fikk aldri større oppslutning, heller ikke innen jesuittordenen, selv om den kinesiske keiser fulgte med og oppmuntret den.

Jesuittene fikk imidlertid aktiv støtte fra keiseren i deres forsvar overfor paven for sine misjonsmetoder. I 1700 rettet jesuittene et memorandum til keiseren med spørsmål om den autentiske forståelse av de omstridte ritene. Keiseren svarte med å attestere i dekrets form (30. november) at jesuittenes fortolkning var «veldig riktig», både av ritene som nasjonale riter uten religiøs betydning og at termene Tiānzhǔ og Shàngdì var monoteistiske. De fem jesuittene ved keiserhoffet i Beijing som hadde utvirket dette enestående dokument, Claudio Filippo Grimaldi, Antoine Thomas, Jean-François Gerbillon, Thomas Pereyra og Joachim Bouvet, gikk skriftlig god for det og ekspederte det den 2. desember til den nye pave i Roma.

Både memorandumet og keiserens svar ble dessuten offentliggjort i Beijinghoffets offisielle meldingsblad, og ble kjent i den europeiske allmennhet, men vekket merkelig nok ikke særlig oppsikt.

Keiseren var ganske sikkert fornærmet over dette, men han stilte likevel opp da jesuittene bad ham om å gå i dialog om spørsmålene med en pavelig utsending, patriarken Maillard de Tournon, som kom i 1705. Han var en mann som ikke hadde noen særlig bakgrunn for å forstå kinesisk kultur, og de stedlige jesuitter gjorde sitt ytterste for å få han fra å omtale de kinesiske skikker som overtroiske eller som avgudsdyrkelse, ettersom dette var ordbruk som kineserne ikke kom til å sette pris på. De sa til ham at selveste keiseren var villig til å forklare for ham ritenes indre mening, og fikk i stand tre keiserlige audienser for Tournon. Men de nådde ikke frem: Paven hadde sagt, fremholdt de Tournon, at alle Kinas lærde var avgudsdyrkere, og at jesuittene og de øvrige kinamisjonærer bare hadde én ting å gjøre: Underkaste seg pavens beslutning. Legaten hadde også sine støttespillere: Under de kontroverser som fulgte, stilte biskop Maigrot seg på legatens side. Det gjorde også jesuitten Claude de Visdelou, som slik brøt med sine medbrødres standpunkter.

Kangxi-keiseren, som fant at jesuittene var bedre orientert enn deres motstandere, beordret de Tournon til å forlate Beijing den 28. august 1705; Maillard de Tournon returnerte da til Nanjing. Keiseren forviste så biskop Maigrot fra Kina den 17. desember samme år. I Nanjing fikk Tournon etterhvert vite at keiseren hadde beordret alle misjonærer til å ansøke om piao (lisens) for å forkynne Evangeliet, – ellers ville de bli utvist. Og kun de misjonærer som lovet ikke å gå imot de nasjonale riter ville få dette diplom.

Maillard de Tournon anså at det var ingen tid å miste, kunngjorde så et allerede gitt, men så langt hemmeligholdt pavelig riteforbud. Det gjorde han i et fordømmende dekret «Regula» i Nanjing i februar 1707.

Da keiseren fikk vite om dette dekretet, beordret han at de Tournon skulle føres til Macao.

Nå våknet det kinesiske hat mot det de betraktet som hedendom, og oppildnet av anklagen om at de kristne var motstandere av de nasjonale riter ble de nydøpte katolikker utsatt for forfølgelser.

Pave Klemens XI forsøkte etter noen år å bøte på situasjonen ved å sende en ny legat til Kina, Giovanni Ambrogio Mezzabarba. Ikke uten besvær klarte han høsten 1720 å få foretrede for keiseren i Beijing, og kunne kun unngå sin øyeblikkelige bortvisning og alle misjonærers utvisning ved å gjøre kjent noen av de lettelser han var bemyndiget å gjøre av paven, og forespeile Kangxi-keiseren at paven nok ville gi flere konsesjoner. Kangxi gav Messabarba hele tretten audienser, men innså til slutt at noe ekte gjennombrudd ikke kunne komme.

Kangxi-keiseren forbød så den kristne forkynnelse. Fra Kangxis dekret (1721):

Ved lesning av erklæringen har jeg kommet til at Vestens mennesker i sannhet er smålige. Det er umulig å tale fornuft med dem fordi de ikke forstår de større sammenhenger slik som vi forstår dem i Kina. Det finnes ikke en eneste vestlig som er vel innsatt i kinesiske verker, og det de bemerker er ofte utrolig og latterlig. Å dømme ut fra denne erklæringen er ikke deres religion noe annerledes enn andre små og bigotte sekter innen buddhismen eller taoismen. Jeg har aldri noensinne sett et dokument som inneholder så meget nonsens. For å unngå ytterligere uro skal fra nå av ikke lenger vestlige tillates å forkynne i Kina.

Familie, tronfølgeproblemer

Kangxi-keiseren hadde tre keiserinner. Som elleveåring giftet han seg med sin jevnaldrende som var datter av regenten Sonin, og som tilhørte den mandsjuiske Hesheriklanen. Han ble også gift med datteren til regenten Ebilun, som tilhørte Niohuru-klanen. Den tredje keiserinnen var granddatter av Tulai fra Tung-klanen. I tillegg hadde han et stort antall konkubiner. De skjenket ham i alt 35 sønner.

Et av de store mysterier fra Qing-dynastiet kretser rundt Kangxi-keiserens testamente, som sammen med tre andre hendelser regnes som «Qing-dynastiets fire største mysterier». Den dag i dag strides historikere om hvem Kangxi egentlig utpekte om sin etterfølger, selv om det tilsynelatende var Yinzhen, den fjerde prinsen. Mange hevdet at Yinzhen (som ble keiser Yongzheng) selv hadde forfalsket testamentet, og noen hevder at Kangxi egentlig hadde valgt den 14de prinsen, Yinti, som sin etterfølger.

Kangxis førstekeiserinne gav ham hans annen overlevende sønn, Yinreng, som i toårsalderen ble valgt til Qing-rikets kronprins, noe som i henhold til han-kinesisk sed sikret stabiliteten mens det var kaotiske forhold i Sør-Kina. Kangxi lot flere av sine sønner bli oppdradd av andre, men Yinreng tok han seg av personlig, fordi han ville at han skulle bli en fullkommen arvtaker. Yinreng fikk den høyt aktede mandarinen Wang Shan som privatlærer – han ble svært betatt av prinsen og skulle senere arbeide iherdig for Tinrengs sak. Men under Kangxi-keiserens lange regjeringstid kom det til gruppedannelser og fraksjonsstridigheter i hoffet. Foruten Yinreng var det også andre som hadde sine tilhengere som potensielle tronarvtakere: Den fjerde keiserlige prins Yinzhen, og den 13de keiserlige prins Yinxiang. Selv om Kangxi foretrakk Yinreng, var ikke Yinreng alltid et sjarmtroll. Han skal ha hatt sine grufulle sider, skal ha slått og drept underordnede, hatt seksuell omgang med en av Kangxis konkubiner (noe som ble ansett som blodskam og kunne straffes med dødsstraff), og kjøpt barn fra Jiangsu-området til sin egen forlystelse. Videre var hans tilhengere, anført av Songgotu, oppsatt på å få satt ham på tronen så tidlig som mulig, og var villige til å benytte ulovlige metoder for å nå sitt mål.

Gjennom årene holdt keiseren øye med Yinreng, og ble holdt informert om mange av hans svakheter. Forholdet mellom far og sønn ble gradvis forverret. Mange trodde at Yinreng kom til å skade Qing-riket dersom han skulle bestige tronen. Men Kangxi forstod også at det ville bryte ut en voldsom rivalisering i hoffet dersom han fullstendig avskaffet kronprinsstillingen. Men helt ødeleggende var de anklager som ble fremsatt etter at keiseren var tilbake fra sin reise i Sør-Kina i 1707, som hevdet at Yingcheng var på hektisk jakt etter «søte jenter» og «vakre gutter». Etter 46 års regjeringstid bestemte Kangxi da seg for at han ikke lenger kunne tåle Yinrengs utskeielser, som han i et edikt beskrev som «for beskjemmende til å bli omtalt», og avsatte Yinreng fra kronprinsstillingen. Selve avsettelsen fulgte i 1708.

Kangxi-keiseren på reise

Men allerede året etter, i 1709, hadde keiseren ombestemt seg – rivaliseringen som avsettelsen hadde utløst, var på det nærmeste blitt helt uhåndterlig. Han gjeninnsatte Yinreng som kronprins. Som begrunnelse anførte han at Yinrengs tidligere adferd skyldtes en sinnsforvirrelse som han nå hadde fått tid og anledning til å overvinne. Nå var hans tanker igjen fornuftige, erklærte keiseren. Det skulle imidlertid ikke vare lenge. Mens keiseren var ute og reiste, mottok han meldinger som viste at Yinreng sannsynligvis planla et statskupp. Kangxi handlet resolutt, og avsatte sønnen nok en gang i desember 1712, og denne gangen for godt. Yinreng ble satt i husarrest.

Kangxi-keiseren var meget såret av det hele, og unnlot å nominere noen ny kronprins. I det hele var ordningen med kronprinser i strid med mandsju-tradisjon, som anså alle sønner som jevnbyrdige.

En desillusjonert keiser

I 1717 gav Kangxi-keiseren et oppsummerende edikt der han skrev:

Jeg er nå allerede blitt gammel og har regjert lenge, og jeg kan ikke forutsi hva ettertiden vil mene om meg. Dette foruten, og på grunn av det som foregår nå, klarer jeg ikke å holde tilbake bitterhetens tårer; derfor har jeg forberedt disse notater for å komme med min egen skildring, for jeg frykter fortsatt at landet kanskje ikke vet hvor dyp min sorg er.

Han døde som en skuffet og desillusjonert mann. Likevel ble hans ettermæle et svært positivt, han regnes som en av Kinas mest fremragende keisere. Noe som kan anføres for dette, er hans samvittighetsfulle styre, hans anstrengelser for å være upartisk mellom mandsjuer og kinesere og hans anstrengelser for å leve opp til konfucianismens keiserideal. Men på den annen side var det en rekke problemer som han ikke klarte å ta fatt i eller løse.

Keiserens død

Til det kinesiske nyttår i 1722 feiret keiseren sitt lange styre med en stor bankett ved hoffet. Han hadde da vært keiser i over 60 år, en periode som tilsvarte et tidehverv i den kinesiske kalender, som opererer med sykluser på seksti år. Samme vinter ble han syk mens han oppholdt seg i det gamle sommerpalass i Beijings nordvestre utkant, og døde der den 20. desember. Han ble begravet i Malan yu, nordøst for Beijing, i Jingling-mausoleet.

Etter ham overtok den fjerde keiserlige prins, Yinzhen, som Yongzheng-keiseren (1723–1735).

Ingen annen keiser skulle ha en lengre regjeringstid, over 61 år, enn Kangxi-keiseren. Qianlong-keiseren var riktignok ved makt noe lengre, men ut av respekt for Kangxi-keiseren ville han ikke bryte dennes rekord, og abdiserte i sitt 61. regjeringsår til fordel for sin sønn i 1797. At han fra kulissene holdt fast i tømmene og var den reelle makthaver i enda noen år, inntil sin død i 1799, er en annen sak.^{[trenger referanse]}

Kangxi-keiseren i populærkulturen

Et tang-dikt til krysantemumens pris, skrevet på Mi Fu-manér, 1703, av Kangxi-keiseren

Fiksjon

• Kangxi Dadi (康熙大帝; ordrett: Den store Kangxi-keiseren): en historisk roman av Er Yuehe, med en romantiert versjon av keiserens biografi
• The Deer and the Cauldron (鹿鼎記): en wuxiaroman av Louis Cha.
• Qijian Xia Tianshan (七劍下天山; ordrett: Syv sverd kommer ned fra Himmelfjellet): en wuxiaroman av Liang Yusheng.

Film og fjernsyn

• Kangxi Dynasty (康熙王朝): en TV-serie fra 2001 basert på ovennevnte roman av Er Yuehe. Chen Daoming spilte Kangxi.
• Secret History of Kangxi (康熙秘史): fjerde del av en firedelt serie om Qingdynastiets tidlige historie. Xia Yu spilte Kangxi.
• Kangxi Weifu Sifang Ji (康熙微服私訪記; ordrett: Kangxis inspeksjonserier i sivile klær): en lang TV-serie som tar som utgangspunkt at Kangxi-keiseren angivelig kledte seg som en vanlig borger under noen av sine inspeksjonsreiser for å komme tettere inn på folks dagligliv og bedre forstå dem. Zhang Guoli spilte Kangxi.
• The Life and Times of a Sentinel (紫禁驚雷): TVB-serie om Kangxis brors forsøk på å styrke ham.
• Palace (宫): et TV-drama fra 2011 fra Kangxitiden.
• Scarlet Heart (步步惊心): et TV-drama fra 2011 fra Kangxitiden.

Litteratur

• Barbara Bennet Peterson: Notable Women of China: Shang Dynasty to the Early Twentieth Century. M.E. Sharpe, Inc., 2000
• Joachim Bouvet: Portrait historique de l'Empereur de la Chine, 1697
• John King Fairbank og Merle Goldman: China: A New History, 2nd Enlarged Ed., 2006
• Immanuel C. Y. Hsü: The Rise of Modern China, 6th ed., Oxford University Press, Oxford, 1999 (ISBN 0-19-512504-5
• Charles O. Hucker: China's Imperial Past: An Introduction to Chinese History and Culture, Ducworth, London, 1975
• Robert Charles Jenkins: The Jesuits in China and the Legation of Cardinal de Tournon: An Examination of Conflicting Evidence and an Attempt at an Impartial Judgment. London, 1894 (faksimile: 2005)
• Lawrence D. Kessler: K'ang-hsi and the Consolidation of Ch'ing Rule 1661-1684, University of Chicago Press, 1976
• Robert B. Oxnam: Ruling from on Horseback: Manchu Politics in the Oboi Regency 1661-1669, University of Chicago Press, 1975
• Willard J. Peterson (red.): The Cambridge History of China Volume 9, Part One The Ch'ing Dynasty to 1800, Cambridge University Press, Cambridge, 2002 (ISBN 0-521-24334-3)
• Evelyn S. Rawski og Jessica Rawson (red.): China. The Three Emperors, Royal Academy of Arts, London, 2005 (ISBN 1-903973-69-4)
• J.A.G. Roberts: The Complete History of China, Sutton Publishing, Stroud, Gloucestershire, 2003
• Joseph Sebes og Thomas Pereira: The Jesuits and the Sino-Russian Treaty of Nerchinsk (1689): The Diary of Thomas Pereira. Bibliotheca Instituti Historici S.I.; V. 18. Rome: Institutum Historicum S.I., 1962.
• Jonathan D. Spence: Emperor of China: Self-Portrait of K'ang-hsi, London, 1974
• Jonathan D. Spence: The Search for Modern China, W. W. Norton and Company, New York, 1999 (ISBN 0-393-30780-8)
• Jonathan D. Spence: Ts'ao Yin and the K'ang-hsi Emperor: Bondservant and Master, 1966

Forgjenger:  Shunzhi-keiseren

Keiser av Kina (Qing-dynastiet) (1661–1722)

Etterfølger:  Yongzheng-keiseren