Wikipedia

Kanariirisk

art i finkefamilien
(Omdirigert fra «Kanarifugl»)

Kanariirisk (Serinus canaria) er en monotypisk art i finkefamilien og tilhører slekten Serinus (irisker). I domestisert form kalles den gjerne kanarifugl og går ofte under det vitenskapelig navnet S. c. domestica, men den anerkjennes altså ikke som en selvstendig underart.[3] Kanariirisk er trolig søsterarten til gulirisk (S. serinus).[4]

Kanariirisk
Nomenklatur
Serinus canaria
Linnaeus, 1758
Populærnavn
kanariirisk[1]
kanarifugl
Hører til
finkefamilien,
spurvefugler,
moderne fugler
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: variert; skoger, parker, fruktplantasjer og andre bevokste områder
Utbredelse: naturlig på Kanariøyene, Asorene og Madeira, innført til Hawaii

Inndeling rediger

Inndelingen av slekten og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Collar, Newton & Bonan (2017).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[6] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.

Slektstre
Treliste

Beskrivelse rediger

 
Kanariirisk (hann)
 
Kanariirisk (hunn)

Kanariirisk er en liten (12,5–13,5 cm lang, 15–20 g tung) gulaktig grønn fink med mørke tegninger og V-formet stjert.[3] Hannen er mer fargesterk enn hunnen, som er dusere med større innslag av gråtoner. I domestisert form finnes den i mange fargevarianter.

Kanariirisk har blitt en populær burfugl, som er kjent for sin vakre sang. Den regnes som domestisert fra omkring år 1600 og er mest kjent under navnet kanarifugl i Norge, et navn som også anerkjennes sekundært av Artsdatabanken.

Utbredelse og habitat rediger

Arten opptrer naturlig på Kanariøyene, Asorene og Madeira.[3] Den har også blitt introdusert til Hawaii, der den har etablert seg suksessfullt som en fremmed art.[3]

Artens naturlige habitat består av furutrær (Pinus) og laurbærskog (Lauraceae), som ligger i lavlandet og fjellsidene, og i randsonene til kultiverte områder med plantasjer, vinranker, appelsintrær og lignende. Habitatet inkluderer også parker og hager. På Desertasøyene (Madeira) hekker fuglene i halvørken, men liten eller ingen vegetasjon og i høyder opp mot 750 moh. På Azorene i høyder opp mot 1 100moh, og på Kanariøyene i høyder opp mot 1 700 moh.[3]

Atferd rediger

 
S. canaria egg

Kanariirisk er sosiale standfugler utenom hekketiden. De gjør korte trekk (også til naboøyene) i flokk etter mat, i periodene august–oktober og februar–mars.[3]

Kanariirisk tilhører også gruppen av sangfugler (Passeri), og arten regnes som en god sanger. De observeres ofte syngende i tretoppene eller fra en åpen sangpost. Sangen består av hurtige serier med rikholdige og varierte, ganske behagelige og melodiøse fløytetoner, kvitter og myk kurring, som stiger og synker i tonefall. Ofte fulgt av flygeoppvisninger, og av og til fulgt opp av mer lavmælte og mye fraser.

Arten eter mest frø, typisk fra ulike urter og gress, men også noe knopper, frukt og insekter. Fuglene eter både på bakken og fra busker og kratt. På bakken beveger de seg med hurtige, sprettende hopp eller i langsom gange. I hekketiden opptrer de gjerne parvis, men utenom denne er de ofte i flokk. Sommerflokkene består gjerne kun av hanner og kan telle mange hundre individer, og de opptrer ofte i følge med andre tilsvarende arter, i såkalte blandaflokker.[3]

Hekketiden varer fra januar til juli, og hunnen kan legge 2–3 ganger (kun to på Azorene). Hannen er territorial i hekketiden og gjør sommerfugl-lignende flygeoppvisninger rundt tretoppene eller den tradisjonelle sangposten, for å forsvare eget domene. Paret samarbeider om byggingen av redet, som er en dyp skålformet konstruksjon gjort av kvister, gress og ulike plantefibere som fôres med mose, løv, dyrehår (typisk ull fra sau) og myke fjær. Redet er gjerne plassert i greinverket på et tre, omkring 4 m over bakken, ofte en lokal furusort, dvergsypress eller et frukttre av et slag. Hunnen legger normalt 3–4 egg og ruger dem ut selv. Inkubasjonstiden er 13–14 dager. Begge foreldrene mater avkommet, som blir i redet i cirka 15–17 dager. Foreldrene fortsetter imidlertid å mate ungene i cirka 21 dager til, og ungene er fullt uavhengige i løpet av fem uker.[3]

Domestiseringen rediger

 
Et tradisjonelt fuglebur med kanarifugl

Det hevdes at kanariirisk først ble temmet av munker omkring år 1480, men akkurat dette savner troverdig dokumentasjon. Man vet imidlertid at fuglene ble spredt til andre land med skipsfarten på 1600-tallet, og spesielt til Italia, Frankrike og England. Til Tyrol kom den på 1700-tallet, og det var der denne fuglen utviklet seg til et svært så populært salgsobjekt med tiden.

Akkurat når fuglen ble domestisert er litt uklart, men det har trolig skjedd i løpet av de siste 500 årene,[7] og de første fuglene var trolig dominert av gult. Noen hevder at den første tilnærmet gule kanarifuglen oppsto i Tyskland i 1610, og at helt gule fugler dukket opp i 1677. Et italiensk maleri fra 1490-tallet viser imidlertid gule fugler, som kan være kanarifugler. En Conrad Gessner beskriver dessuten i 1555 en type delvis gul kanarifugl fra Italia, og han hevder videre at sånne fugler ble eksportert til Tyskland, der regulært oppdrett begynte.[8] Tradisjonelt regner man derfor kanariirisken for å ha blitt domestisert rundt år 1600.

En tysk legende forteller at kanarifugler ble brukt som en indikatorart i gruvene i Harzfjellene i det 18. og 19. århundre.[9] Et bur med en fugl hang i gruvegangen, og om den sluttet å kvitre eller kreperte var det åpenbart på tide å rømme gruva. Oksygenmangel og giftige gasser var som regel årsaken. Til å begynne med ble det benyttet fangede villfugler, men senere ble det brukt oppdrettsfugler. Som følge av fuglens livreddende egenskaper utviklet det seg til avl av kanarifugler i den lille byen St. Andreasberg i Harzfjellene, som siden ble kjent som «kanarifuglenes hovedstad». Og kanarifugler ble raskt verdifulle salgsobjekter, som også ble eksportert ut av landet. Rundt 1824 ble det oppdrettet og solgt cirka 4 000 hannfugler årlig i og rundt St. Andreasberg, og i 1883 drev mer enn 350 familier i området med oppdrett av disse fuglene. I dag er kanarifuglen og gruvedriften blitt beæret med sitt eget museum i St. Andreasberg, og Grube Samson (som den heter) har til og med har fått plass på UNESCOs Verdensarvsliste.[10]

Moderne avl av kanarifugler skjer etter to distinkte linjer; eksteriør (der sangen er underordnet) og sang (der eksteriøret er underordnet). Tyske linjer regnes i hovedsak som sangfugl-linjer, mens britiske regnes som eksteriør-linjer. I Tyskland er såkalt harz roller (opprinnelig fra St. Andreasberg) regnet som prototypen, men i dag finne det flere.

Domestiserte former rediger

Til å begynne med var gult den mest dominerende fargen hos domestiserte former. Det tok imidlertid noen år å avle fram en helt gul fugl. Senere har det også dukket opp andre farger, som rød og hvit og kombinasjoner av disse og flere andre.

  •  
    mangefarget kanarifugl
  •  
    blåskimlet og gul kanarifugl
  •  
    sortskimlet kanarifugl
  •  
    gul og sortskimlet kanarifugl
  •  
    rød kanarifugl
  •  
    rødskimlet kanarifugl
  •  
    gul kanarifugl
  •  
    tofarget kanarifugl
  •  
    hvit kanarifugl

Referanser rediger

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 15. august 2020. Besøkt 15. august 2020. 
  2. ^ BirdLife International. 2016. Serinus canaria. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22720056A88429138. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22720056A88429138.en. Downloaded on 29 December 2017.
  3. ^ a b c d e f g h Clement, P. (2017). Island Canary (Serinus canaria). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/61292 on 29 December 2017).
  4. ^ Zuccon, D., Prŷs-Jones, R., Rasmussen, P.C. & Ericson, P.G.P. (2012) The phylogenetic relationships and generic limits of finches (Fringillidae). Mol. Phylogenet. Evol. 62(2): 581–596. DOI:10.1016/j.ympev.2011.10.002
  5. ^ Collar, N., Newton, I. & Bonan, A. (2017). Finches (Fringillidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  6. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  7. ^ Parsons, J. J. (1987). The origin and dispersal of the domesticated canary. Journal of cultural geography, 7(2), 19-33. DOI:10.1080/08873638709478505
  8. ^ Birkhead, T. R., Schulze-Hagen, K., & Kinzelbach, R. (2004). Domestication of the canary, Serinus canaria-the change from green to yellow. Archives of natural history, 31(1), 50-56. DOI:10.3366/anh.2004.31.1.50
  9. ^ Jochen Klähn (2006), Andreas Klähn, ed. (in German), Bemerkungen über den Kanarienvogel: aus dem Harzer Roller-Kanarien-Museum in Sankt Andreasberg (1. ed.), Sankt Andreasberg, pp. 3-4, 6, 48-49
  10. ^ Grube Samson (2017) Kanarienmuseum der Bergstadt Sankt Andreasberg Arkivert 21. januar 2017 hos Wayback Machine.. Besøkt 2017-12-30

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kanariirisk&oldid=23628698»