Kanadisk gælisk
- For irsk i Canada, se Newfoundland-irsk og Gaeltacht Bhaile na hÉireann
Kanadisk gælisk (Gàidhlig Chanaideanach, lokalt kun gælisk) er dialekten av skotsk-gælisk som har blitt talt på Cape Breton Island og isolerte enklaver i Nova Scotia i mer enn 200 år. Da språket hadde sin største utbredning i Canada på midten av det 19. århundre, var gælisk det tredje mest talte språket etter engelsk og fransk.[2] Bruken av språket har imidlertid falt drastisk siden den tid, og dialekten er nå nesten utdødd; det er nylig blitt gjort forsøk på å gjenopplive den.
| Kanadisk gælisk | |||
|---|---|---|---|
| Gàidhlig Chanaideanach | |||
 | |||
| Region |  Cape Breton Island, Nova Scotia | ||
| Antall brukere | 500–1000[1] | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Indoeuropeisk Keltisk Øykeltisk Goidelsk Skotsk-gælisk Kanadisk gælisk | ||
| Skriftsystem | Det latinske alfabetet | ||
| Offisiell status | |||
| Normert av | Comhairle na Gàidhlig | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-1 | gd | ||
| ISO 639-2 | gla | ||
| ISO 639-3 | gla | ||
Historie rediger
Tidlige brukere rediger
I 1621 lot kong Jakob VI av Skottland korsaren William Alexander å opprette den første skotske kolonien. Den utvandrende gruppen av høylendere – som alle snakka gælisk – slo seg ned ved Port Royal, på Nova Scotias vestkyst, med kolonien mislyktes før ett år hadde gått. Senere forsøk på å gjenopprette kolonien ble oppgitt i 1631 etter at Saint-Germain-en-Laye-traktaten av 1632 førte Nova Scotia tilbake til fransk styre.[3]
I 1670 ble Hudson's Bay Company gitt eksklusive handelsrettigheter til alle nordamerikanske områder med elver som renner ut i Hudson Bay – rundt 3,9 millioner km² (et område større enn India). Mange av handelsmennene var orknøyinger og skotske høylendere, og de sistnevnte brakte med seg gælisk. De som giftet seg med den lokale urbefolkningen (First Nations) videreførte språket, slik at det på midten av 1700-tallet fantes et stort antall handelsmenn med blandet skotsk og indiansk opphav som snakket gælisk.[4]
Bosetting rediger
Nova Scotia fortsatte å være Frankrikes eiendom fram til 1758, da Louisbourg falt for britene, fulgt av resten av Ny-Frankrike i det etterfølgende slaget ved Plaines d'Abraham. Som et resultat av konflikten sikra de såkalte høylenderregimentene, som sloss for britene, seg et rykte for enestående standhaftighet og kampmot.[2] I sin tur ble landet kjent blant høylenderne for sin størrelse, skjønnhet og rike naturressurser.[5]
Høylenderne husket på Canada da den første Fuadaich nan Gàidheal (Highland clearance) i 1762 tvang mange gæliske familier vekk fra sine hjemland. Det første skipet med hebridiske kolonister ankom på «St.-John’s Island» (Prince Edward Island) i 1770; det kom også flere skip i 1772 og 1774]. I 1773 ankom skipet «The Hector» til Pictou, Nova Scotia med 169 nybyggere som for det meste kom fra Isle of Skye.[6] I 1784 ble det siste hinderet for skotsk bosetting – en lov som la restriksjoner på landeierskap på Cape Breton Island – fjerna, og ikke lenge etter var majoriteten av innbyggerne på Prince Edward Island og Nova Scotia gælisktalende.[7] Det er beregnet at mer enn 50 000 gæliske bosettere innvandret til Nova Scotia og Cape Breton Island mellom 1815 og 1870.[2]
Da Den amerikanske uavhengighetskrigen ble avslutta kom nyankomne innvandrere fra Skottland, foruten med lojalister som rømte fra forfølgelse av amerikanske patrioter. Disse nybyggerne flyttet til Canada i stor skala og slo seg ned i de dyrkbare landene i Britisk Nord-Amerika, og ikke minst et store antall som slo seg ned i Glengarry County i dagens Ontario, og i Eastern Townships i Québec.[2]
Red River-kolonien rediger
I 1812 anskaffet Lord Selkirk av Skottland seg 300 000 km² for å opprette en skotsk koloni der Red River deler seg, i det som senere ble Manitoba. Han brakte med seg over 70 skotske nybyggere, hvorav mange var gælisktalende, og etablerte en liten gårdskoloni der. Bosettinga tiltrakk seg snart oppmerksomheten til lokale First Nations-grupper, hvilket resulterte i et unikt samvær mellom skotske (lavlendere, høylendere og orknøyinger), engelskmenn, cree, franskmenn, ojibwa, saulteaux og métiser.
På 1840-tallet ble presten John Black fra Toronto sendt for å preke for bosettinga, men hans «mangel på gæliskkunnskaper var en stor skuffelse» for soknebarna.[8] Med fortsatt innvandring økte befolkninga av skotske nybyggere til over 300, men innen 1860-tallet var det flere fransk-métiser enn skotter, og stridigheter mellom de to gruppene var en stor faktor i det etterfølgende Red River-opprøret.[4]
Det nittende århundre rediger
Innen 1850 hadde gælisk blitt det tredje vanligste morsmålet i Britisk Nord-Amerika etter engelsk og fransk, og antas å ha blitt snakket av over 200 000 britisk-nordamerikanere på den tiden.[7] Et stort antall innvandrede som dannet skotskgæliske samfunn og irske bosettinger i Newfoundland utviklet det relaterte språket Newfoundland-irsk. På Prince Edward Island og Cape Breton var det store områder som var enspråklig gæliske, og samfunn av gælisktalende hadde etablert seg i nordøstlige Nova Scotia (rundt Pictou og Antigonish); i fylkene Glengarry, Stormont, Grey og Bruce i Ontario; i Codroy-dalen i Newfoundland; i Winnipeg i Manitoba og i Eastern Townships i Québec.[2]
I 1867, var gælisk det vanligste morsmålet blant Konføderasjonens fedre.[9] I 1890 fremmet Tòmas Raibeart Mac Aonghais, en partiuavhengig senator fra Britisk Columbia (født i Lake Ainslie, Cape Breton Island), et lovforslag kalt «An Act to Provide for the Use of Gaelic in Official Proceedings».[2] Han nevnte i denne ti skotske og åtte irske senatorer som snakket gælisk, og trettito medlemmer av Underhuset som snakket enten skotsk eller irsk gælisk. Lovforslaget ble nedstemt med 42 stemmer mot 7.[2] Til tross for myndighetenes ignoranse av gæliske saker, finnes det vitnesbyrd på minst én rettssak som har foregått kun på gælisk, en gang mellom 1880 og 1900 i Baddeck, med Seumas Mac Dhòmhnaill som dommer.[7]
Lingvistiske trekk rediger
Uttalen av kanadisk gælisk har skilt seg fra standard gælisk slik det snakkes i Skottland på flere måter.[10] Gæliske begreper som er unike for Canada finnes, men det finnes ikke forskning som sier eksakt hvor mange som finnes. Språket har også hatt stor innflytelse på Cape Breton-engelsk, den lokale dialekten av engelsk.
Fonologi rediger
- ɴ → m
- Når «n» opptrer foran en runda vokal, pleier brukerne å uttale den som «m».[10]
- ɴ → w
- Denne formen begrenser seg for det meste til flertallsendelsen -annan, hvor de første «n»-ene uttales som «w».[10]
- r → ʃ
- Denne endringen forekommer ofte i mange skotske dialekter hvor /r/ uttales ved siden av bestemte konsonanter; i kanadisk gælisk uttales det /ʃ/ uavhengig av omkringliggende lyder.[10]
Ordforråd rediger
- feirmeireachd verb å drive gård[11]
- lodan substantiv en tøypung for kollekt i kirken[11]
- mogan subsantiv mokasiner[12]
- pàirc-coillidh (eller pàirce-choilleadh) substantiv et skogområde som er ryddet for å plante åkrer; bokstavelig «skogpark»[11]
- caoraich substantiv sau[11]
- maorach substantiv muslinggjørme[11]
- dreag substantiv lyktemann, el. lysalv[11]
- bean-ghlùin substantiv bestemorsunderbukser (bokstavelig «knekone»)[13]
- sgeatadh verb å stå på skøyter[13]
- seant (fl. sentaichean) substantiv en cent[13]
- smuglair substantiv torg[13]
- ruma substantiv rom (brennevin)[13]
- ponndadh verb å slå noen[13]
- tri sgillin substantivfrase en nikkel (bokstavelig «tre skotske pence»)[13]
- sia sgillin substantivfrase en dime (bokstavelig «seks skotske pence»)[13]
- tasdan substantivfrase tjue cent (bokstavelig «en shilling»)[13]
- dà thasdan agus sia sgillin substantivfrase femti cent (bokstavelig «to shillinger og seks pence»)[13]
- coig tasdan substantivfrase en dollar (bokstavelig «fem shilling»)[13]
- stòr substantiv en butikk[13]
- ruith verb å stille til valg[13]
- maidseachan substantiv fyrstikker[13]
- bangaid substantiv en bankett[13]
- caraichean-sràide substantiv biler[13]
- buna-bhuachaille substantiv islom[13]
- Faoillich og Gearran egennavn februar og mars[11][14]
Gælisk i Cape Breton-engelsk rediger
- sgudal substantiv søppel (sgùdal)
- skiff substantiv dypt teppe av snø som dekker baken (fra sguabach eller sgiobhag)[10]
Kunst og kultur rediger
A.W.R. MacKenzie grunnla Nova Scotia Gaelic College i St. Ann’s i 1939. St. Francis Xavier University i Antigonish, Nova Scotia har en avdeling for keltiske studier med gælisktalende ansatte, og er den eneste slike avdelingen utenfor Skottland som tilbyr fire hele år med instruksjon i skotsk-gælisk.[7] Eòin Baoideach fra Antigonish utga det månedlige gæliske magasinet An Cuaintear Og Gaelach («Den gæliske turisten») rundt 1851.[2] Verdens lengstløpende gæliske tidsskrift Mac Talla («Ekko») ble utgitt av Eòin G. Mac Fhionghain i elleve år mellom 1892 og 1904, i Sydney, Nova Scotia.[7] Eòin og Seòras Mac Shuail, som antas å være verdens eneste svarte med gælisk som morsmål, ble født på Cape Breton, og ble som voksne venner med Rudyard Kipling. I 1896 skrev Kipling romanen Captains Courageous, som handlet blant annet om en isolert gælisktalende afrokanadisk kokk fra Cape Breton.[15]
Mange engelsktalende kunstnere av kanadisk gælisk opphav har brukt kanadisk gælisk i sine verk, blant annet Alistair MacLeod (No Great Mischief), Ann-Marie MacDonald (Fall on your Knees) og D.R. MacDonald (Cape Breton Road). Den gæliskspråklige sangeren Mary Jane Lamond har utgitt flere album på gælisk, blant annet den kjente sangen «Horo Ghoid thu Nighean» («Jenny Dang the Weaver).
Queen’s Universitys skoleslagord er «Oilthigh na Banrighinn a’Banrighinn gu brath!» («Dronningens college for alltid!»), og synges tradisjonelt etter touchdown-mål i kanadisk fotball-kamper. Universitetets lag har kallenavnet Golden Gaels («Gylne gælere»).
Nova Scotias gæliske karakter har påvirka provinsens industri og tradisjoner. «Glen Breton Rare» på Cape Breton er verdens eneste maltwhisky produsert utenfor Skottland. Gæliske nybyggere i Windsor, Nova Scotia tilpasset den populære gæliske sporten shinty til å spilles på is med skøyter – forløperen til moderne ishockey.
Den første gæliskspråklige filmen laga i Nord-Amerika, Faire Chaluim Mhic Leòid («The Wake of Calum MacLeod») er en seksminutters kortfilm filmet på Cape Breton.[16]
Grunner til nedgang i bruk rediger
Til tross for den lange historien gælisk har hatt i Canada, begynte den gælisktalende befolkninga å synke etter 1850. Denne nedgangen var et resultat av fordommer, både eksternt fra andre grupper, og internt blant gælerne selv, aggressiv fraråding av bruk i skole og regjering, og en oppfatning om at var mer prestisje i å bruke engelsk.
Gælisk har møtt fordommer i Storbritannia i generasjoner, og de samme fordommene ble raskt overført til Britisk Nord-Amerika.[17] I 1868 rapporterte avisen Scottish-American Journal hånlig at « ...de forberedelser som er uunnværlig for å oppnå (å snakke) gælisk er: svelge et pent antall muskat-raspere, skaffe seg kronisk bronkitt, få ens nesebor hermetisk forseglet, og underkaste seg en forvridning av kjeven».[17]
Det faktum at gælisk ikke hadde fått offisiell status i sitt hjemland gjorde det lettere for kanadiske lovmakere å avvise kravene til de lokale. Lovmakerne satte spørsmålstegn ved hvorfor «privilegier skulle gis høylenderskottene i [det kanadiske parlamentet] som de ikke etterspør i sitt eget hjemland?».[7] Politikere som selv snakket språket hadde meninger som i dag ville blitt ansett som feilinformerte; senatoren Henry A.N. Kaulbach fra Lunenburg svarte på Tòmas Mac Aonghais’ lovforslag at språket «kun egnet seg til diktning og eventyr.»[7] Troen om at visse språk har iboende styrker og svakheter var typisk for det 19. århundret, men har siden blitt tilbakevist på alle punkter av moderne lingvistikk.[trenger referanse]
Rundt 1880 skrev Am Bàrd Mac Diarmaid fra Inverness County An Tè a’Chaill a’Ghàidhlig («Kvinnen som mistet gælisken sin»)[18], en humoristisk sang som forteller om det voksende fenomen om gælere som på egen hånd vek bort fra morsmålet sitt.[19]
| Chuir mi fàilte orr’gu cairdeil: «De mar a tha tha seann leannan?” |
Jeg hilste henne med hengivenhet: «Hvordan har du det, kjære?» |
Da andre verdenskrig brøt ut forsøkte den kanadiske regjeringa å forhindre bruken av gælisk på offentlige kommunikasjonsmidler. Regjeringa mente at gælisk ville være nedbrytende i forhold til deres relasjoner til Irland, et nøytralt land som av enkelte ble ansett for stilltiende å støtte Tyskland.[2] På Prince Edward Island og Cape Breton, hvor gælisk sto sterkest, ble språket aktivt motarbeidet i skolene ved hjelp av fysisk avstraffing. Barn ble slått med maide-crochaidh-en («hengende kjepp») om de ble tatt i å snakke gælisk.[7]
Det var få jobbmuligheter for enspråklige gælere, og begrenset seg til de minskende gælisktalende samfunnene, og de fleste enspråklige jobbet i gruvedrift eller med fisking. Mange så engelskkunnskaper som nøkkelen til suksess, og for første gang i kanadisk historie lærte gælisktalende foreldre sine barn å snakke engelsk i et stort antall. Dette var den umiddelbare grunnen til den drastiske nedgangen i gælisktalende i det 20. århundre.[7]
Antall mennesker som snakket språket har falt fra en største utbredelse på 200 000 mennesker i 1850, til 80 000 i 1900, til 30 000 i 1930, og mellom 500 og 1000 i 2006.[2] Det er ikke lenger noen hele samfunn med gælisktalende, men spor etter språket og lommer av talende er relativt vanlig på Cape Breton, spesielt i de tradisjonelle høysetene for språket, som Inverness County og Baddeck.
Framtida rediger
Den siste personen i Ontario som snakket gælisk flytende, som stammet fra de opprinnelige nybyggerne i Glengarry County, døde i 2001.[20]
I 2006 ble den andre årlige Halifax Celtic Fèis avlyst på grunn av arrangørene følte de ikke kunne «gi publikummet et førsteklasses festival»; planer er imidlertid på vei for framtidige hendelser.[21] I 2005 ble hjemmesiden til det populære kanadiskgæliskspråklige magasinet «Am Braighe» lagt ned, og magasinet blir ikke lenger utgitt.[22]
Forbindelser mellom Nova Scotia og Skottland har blitt etterspurt, og den første avtalen mellom de to, Memorandum of Understanding, ble underskrevet i 2002.[23] Gælisk tilbys i dag som introduksjonskurs på ungdomsskolenivå, i tillegg til de mer avanserte kursene på St. Francis Xavier University og Nova Scotia Gaelic College. Privatskoler og privatlærere er også tilgjengelige på Nova Scotia og i bystrøk ellers i Canada. I 2007 opprettet Nova Scotias regjering «Office of Gaelic Affairs» på grunn av den økte oppslutningen rundt gælisk kultur i området i de siste årene. I pressemeldinger har de kunngjort at planene er at det skal være minst 25 000 personer som snakker gælisk flytende innen 2027.
rediger
Navn på steder på Cape Breton Island (Eilean Cheap Breatainn)
|
Navn på steder på Nova Scotias fastland (Alba Nuadh mhòr)
Andre steder i Canada
|
Referanser rediger
- ^ Statistics Canada 2001 Census
- ^ a b c d e f g h i j Bumstead, J.M. (2006). «Scots» (engelsk). Multicultural Canada. Arkivert fra originalen 5. november 2006.
- ^ Griffiths, N.E.S og John G. Reid (1992). «New Evidence on New Scotland, 1629». JSTOR Online Journal Archive.
- ^ a b Dickason, Olive P. (2006). «Métis» (engelsk). Multicultural Canada. Arkivert fra originalen 5. november 2006.
- ^ «Bras d’Or Lake» (engelsk). Canoe Network. 2003. s. 5. Arkivert fra originalen 8. november 2006.
- ^ «Hector Festival» (engelsk). DeCoste Centre. 2005. Arkivert fra originalen 21. februar 2009.
- ^ a b c d e f g h i Kennedy, Michael (2002). «Gaelic Nova Scotia: An Economic, Cultural and Social Impact Study» (PDF) (engelsk). Nova Scotia Museum. Arkivert fra originalen (PDF) 28. august 2006.
- ^ Henderson, Anne Matheson (våren 1968). «The Lord Selkirk Settlement at Red River». The Manitoba Historical Society (engelsk). 13 (3).
- ^ «National Flag of Canada Day February 15» (fransk og engelsk). Department of Canadian Heritage. 2006. Arkivert fra originalen 13. juli 2007.
- ^ a b c d e f MacAulay, Donald, J. Gleasure og C. Ó Baoill (1996). «Festschrift for Professor D.S. Thomson» (PDF) (engelsk). Scottish Gaeliv Studies 17, University of Aberdeen. Arkivert fra originalen (PDF) 19. november 2007. Besøkt 18. november 2007.
- ^ a b c d e f g Shaw, John (1987). «Gaelic in Prince Edward Island. A Cultural Remnant» (engelsk). Gaelic Field Recording Project. Arkivert fra originalen 28. august 2005.
- ^ «Gaelic Placenames of Nova Scotia» (engelsk). The Gaelic Council of Nova Scotia. Arkivert fra originalen 5. mai 2006.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Campbell, J.L. (1936). «Scottish Gaelic in Canada». JSTOR.
- ^ Tradisjonelt betydde disse ordene respektivt «sen vinter» og «tidlig vår». I moderne gælisk i Skottland brukes disse begrepene nå om januar og februar, men på grunn av at klimaet er annerledes i Canada er februar og mars mer passende, så ordene brukes om disse månedene i stedet.
- ^ «Nova Scotia Quotes» (engelsk). Nova Scotia’s Electronic Attic. Arkivert fra originalen 15. november 2010.
- ^ «N.S. Crew Set to Release Gaelic Short Film» (engelsk). CBC News. 2006. Arkivert fra originalen 11. august 2006.
- ^ a b Newton, Michael (2004). ««This Could Have Been Mine»: Scottish Gaelic Learners in North America». Center for Celtic Studies, University of Wisconsin-Milwaukee.
- ^ MacEdward Leach and the Songs of Atlantic Canada – "An Tè a Chaill a Gàidhlig (The Woman Who Lost Her Gaelic)"
- ^ «MacEdward Leach and the SOngs of Atlantic Canada». Memorial University of St John’s, Nfld. 2001.
- ^ McDonald, Rod (2001). «Alec McDonald» (engelsk). Electric Scotland.
- ^ «Halifax Celtic Fèis» (engelsk). CBC News. 2006. Arkivert fra originalen 10. oktober 2007.
- ^ «Am Bràighe: Gaelic Magazine» (engelsk). 2006. Arkivert fra originalen 23. juli 2007.
- ^ «Memorandum of Understanding» (engelsk). Nova Scotia Department of Tourism, Culture & Heritage. 2002. Arkivert fra originalen 24. mars 2005.