Kampfgruppe Peiper
Kampfgruppe Peiper var navnet på en tysk stridsgruppe under Ardenneroffensiven i desember 1944. Stridsgruppen bar navnet til sin leder, SS-standartenführer Joachim Peiper. Gruppen disponerte totalt 100 stridsvogner av type PZKW IV og V og en bataljon på 42 vogner med tunge "Kongetigere" samt et fullmotorisert Pansergrenaderelement. Stridsgruppen hadde som oppdrag å bryte gjennom amerikanernes linjer og bane veien for 2. SS-Panserkorps (1. og 12. SS-panserdivisjon og 3. fallskjermdivisjon) samt å forårsake maksimal forvirring og ødeleggelse i amerikanernes bakre linjer. Peiper var kjent som en effektiv men hensynløs offiser. Peiper passerte startlinjen ved Losheim den 16. desember og erobret Buchholz stasjon tidlig den 17. desember. Pansergrenaderer under major Diefenthal drepte samme dag 85 amerikanske krigsfanger i den såkalte Malmèdy-massakren, hvilket ikke var gruppens eneste alvolige krigsforbrytelse idet den også holdes ansvarlig for drap på amerikanske krigsfanger ved Ligneuville og Stavelot samt drap på belgiske sivile.[1]
Peiper hadde nå brutt igjennom amerikanernes linjer og veien syntes åpen mot det belgiske slettelandet og store amerikanske drivstoffdepoter som muligens ville gjort det mulig å fortsette framrykningen, på dette tidspunktet begynte krigslykken imidlertid å snu. Om kvelden den 17. desember lot Peiper seg oppholde i 13 timer av en amerikansk veisperring øst for Stavelot for deretter å bli stoppet på nytt av brosprengninger og nye sperringer ved Trois Ponts. En midlertidig bedring av været gjorde det også mulig for de allierte å sette inn sitt overlegne flyvåpen akkurat da Peiper hadde funnet en uskadd bro ved Cheneux.
Amerikanske forsterkninger, primært fra 30. Infanteridivisjon og 82. luftbårne divisjon, strømmet til og om kvelden den 18. desember ble Peiper nødt til å trekke seg tilbake til La Gleize. Tidlig om morgenen den 19. desember lyktes det amerikanerne å gjenerobre Stavelot og derigjennom omringe Peiper. Stridsgruppe Peiper ble i de neste tre dagene klemt sammen i en stadig mindre "lomme" i området La Gleize – Stavemont, inntil Peiper den 23. desember lyktes å bryte ut med restene av sine menn til fots, alt tungt materiell måtte etterlates og bare en liten del av styrken nådde egne linjer ved Sankt Vith.
Standartenführer Peiper skal angivelig ha fått et mentalt sammenbrudd etter dette og dukker først opp igjen i offisielle rapporter i februar 1945, denne gang i Ungarn.