Jugoslavia under andre verdenskrig

Klokken 05:15, 6. april 1941 angrep tyske, italienske, ungarske og bulgarske styrker Jugoslavia. Andre verdenskrig ble veldig avgjørende for Jugoslavia som land. Under krigen flyktet kongefamilien og mistet makten til kommunistene etter krigen. Invasjonen av Jugoslavia fikk kodenavnet Operasjon 25 av aksemaktene.

Jugoslavia under andre verdenskrig
Konflikt: Andre verdenskrig
Jugoslaviske partisaner krysser Kolubara-elven på vei til Beograd i oktober 1944
Dato 1941 - 11. mai 1945 Sted Jugoslavia Resultat Partisanene bidro til tysk tilbaketrekning
Stridende parter
Aksemaktene Tyskland Kongedømmet Italia (til 1943) Bulgaria (til 1944) NDH Albania Serbiske kollaboratører Tsjetniker fra 1943	Kongeriket Jugoslavia (1941) Jugoslaviske partisaner Sovjetunionen Storbritannia (fra 1943) USA fra 1943 Tsjetniker 1941–1943
Kommandanter og ledere
Adolf Hitler Maximilian von Weichs Benito Mussolini Xhemo Hasa Ante Pavelic	Josip Broz Tito Dušan Simović Petar II Draža Mihailović
Tap
Ukjent	ukjent

Bakgrunn

Jugoslavia forsøkte lenge å være nøytral under andre verdenskrig. Prins Pavle av Jugoslavia, som var prinsregent for kong Petar II av Jugoslavia, skrev under Tremaktspakten i Wien 25. mars 1941 under sterkt press fra fascistene og trusler om invasjon av Jugoslavia. Dette var meget upopulært blant majoriteten i Jugoslavia, og da Wien-delegasjonen kom tilbake 27. mars gjennomførte general Dušan Simović et statskupp og gav makten til den da 17 år gamle Petar. Dermed ugyldiggjorde de avtalen som ble undertegnet i Wien.

Invasjon

Utdypende artikkel: Invasjonen av Jugoslavia

Jugoslavia ble angrepet kl. 05.15 den 6. april 1941 av tyske, italienske, ungarske og bulgarske styrker. Luftwaffe bombet Beograd og andre store jugoslaviske byer. 17. april oppgav Jugoslavia motstanden og skrev under en våpenhvile med Tyskland i Beograd. Dermed endte de elleve dager med motstand mot Wehrmacht. Mer enn 300 000 jugoslaviske offiserer og soldater ble tatt til fange.

Okkupasjon

Aksemaktene okkuperte Jugoslavia og delte det opp. Den uavhengige staten Kroatia ble etablert som en nazistyrt stat, og makten ble gitt til de katolske fascistene som ble kjent som Ustaše. Denne bevegelsen oppstod så tidlig som i 1929, men aktiviteten var relativt liten fram til 1941. Vojvodina ble gitt til Ungarn, Kosovo til det italienske regimet i Albania, og Makedonia til Bulgaria. Bosnia-Hercegovina var delt mellom tysk okkupasjon og Ustaše-regimet. Resten av Serbia og Montenegro fikk formell status som selvstendige stater, men underlagt tysk militær okkupasjon.

Jugoslaver som var motstandere av aksemaktenes okkupasjon organiserte motstandsbevegelser. De som var tilhengere av kongen og var lojale mot det tidligere kongehuset ble med i tsjetnikergruppen (Četnici). De bestod for det meste av nasjonalistiske serbere og ble ledet av Draža Mihajlović. De som støttet kommunistene (og dermed var motstandere av kongehuset) ble med i partisangruppen, en geriljagruppe ledet av Josip Broz.

Partisanene startet en geriljakampanje som ble den største motstandsbevegelsen i Øst-Europa. Tsjetnikene hadde til å begynne med stor suksess med sine operasjoner og ble støttet av den kongelige regjeringen i eksil og de allierte, men de begynte snart å samarbeide med aksemaktene og mot partisanene. Etter de allierte forstod at tsjetnikene samarbeidet med aksemaktene sluttet de å støtte dem.

Tyske og italienske styrker svarte på geriljamotstanden med å henrette sivile, ofte ved offentlig henging og ved å gi frie hender til regjeringen i den uavhengige staten Kroatia. Dette førte til store sivile tap i Jugoslavia. De estimerte demografiske tapene ligger på 1,7 millioner individer, eller 10 % av den jugoslaviske populasjonen. Størst var tapene blant serbere i Bosnia og Kroatia og de som tilhørte minoriteter som jøder og sigøynere.

Under krigen var de kommunistiske partisanene de facto ledere av de kommunistkontrollerte områdene, og de organiserte folkelige komitéer som skulle styre som en sivil regjering. Høsten 1941 etablerte partisanene Republikken Užice i det vestlige Serbia. I november 1941 gjenerobret de tyske styrkene dette området igjen og partisanene flyktet inn mot Bosnia.

25. november 1942 ble Antifascistiske råd for nasjonal frigjøring av Jugoslavia samlet for første gang i Bihać. Rådet samlet seg igjen 29. november 1943 i Jajce og etablerte grunnlaget for etterkrigsorganiseringen av landet, samtidig som de etablerte en føderasjon. 29. november var dagen som ble offisielt feiret som «Republikkens dag» etter krigen.

Frigjøring

Partisanene klarte å tvinge aksemaktene ut av Serbia i 1944 og resten av Jugoslavia i 1945. Den røde hær støttet dem i erobringen av Beograd og med andre nærliggende områder, men trakk seg ut umiddelbart etter krigens slutt. I mai 1945 møttes partisanene med de allierte styrkene utenfor Jugoslavias grenser, etter at de også tok Trieste og deler av de østerrikske sørlige provinsene Steiermark og Kärnten. Dette var territorier som var dominert av slovenere og kroater. Til tross for dette trakk de seg tilbake i juni samme året.

Vestlige diplomaters forsøk på å gjenforene partisanene og de som var lojale mot kongehuset endte i Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Men kommunistene klarte å lansere Tito som «nasjonal folkehelt» og innsette ham som enehersker med tittelen statsminister.

• 
• 
• 
• 
• 
•