Joseph Galloway (født 1731, død 10. august 1803) var en amerikansk lojalist under den amerikanske revolusjon, etter å ha fungert som delegat fra Pennsylvania til den første kontinentale kongress. Hans skrifter er hovedsakelig korrespondanse og hans politiske plan for unionen. Begge deler er av viktighet for historikerne for å studere motsetningen som førte fram til den amerikanske uavhengighet.

Joseph Galloway
Født1731[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
West River
Død10. aug. 1803[5]Rediger på Wikidata
Watford
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Speaker of the Pennsylvania House of Representatives (1766–1769)
  • Speaker of the Pennsylvania House of Representatives (1769–1774) Rediger på Wikidata
EktefelleGrace Growden Galloway
NasjonalitetUSA

Tidlig liv rediger

Galloway ble født i nærheten av West River i Anne Arundel County i Maryland, og flyttet sammen med sin far til Pennsylvania i 1749 hvor han fikk en liberal utdannelse. Han studerte jus, ble gitt advokatlisens og begynte å praktisere som advokat i Philadelphia. Han ble medlem av Pennsylvanias provinsråd fra 1756 til 1774 og fungerte som ordstyrer i Pennsylvanias kongress fra 1766 til 1774.[6] I 1775 da rådet avslo Galloways anbefaling om at det oppga sin opposisjon og trass av Storbritannia, forlot Galloway rådet og kongressen.

Politiske karriere rediger

Galloway var gjennom hele sin karriere en britisk-amerikansk nasjonalist og trodde på at Det britiske imperiet tilbød en borger større friheter enn noen annen nasjon på jorden. Han var overbevist om at de fleste amerikanere ville foretrekke å forbli lojal til den britiske krone om de bare ble gitt en lovlig og effektiv regjering som ville inspirere deres lojalitet.[7]

Galloway var et medlem av den kontinentale kongress i 1774 hvor han foreslo en kompromissplan for en union med Storbritannia som ville skaffe koloniene deres eget parlament underlagt den britiske krone. Planen ble avvist av kongressen med én stemmes overvekt. Galloway signerte enigheten om ikkeimport (som iverksatte en boikott av britiske varer) mens han på samme tid stilte seg imot uavhengighet for de tretten koloniene og ønsket å forbli lojal til kongen.[6] Forskeren Ferling (1977) har argumentert at Galloways handling var både motivert av opportunisme og samtidig av ektefølte filosofiske prinsipper. Galloway bodde i kosmopolitiske Philadelphia og var assosiert med Benjamin Franklin som han brevvekslet med om spørsmål som amerikansk/kolonienes uavhengighet.[8][9]

Galloway tilskyndet en reform av imperiets administrasjon og var kritisk til handelslovene, Stempelloven 1765 og Townshend-lovene inn ført i 1767, og så tidlig som i 1765 hadde han en forsonende plan for å avslutte tvisten mellom Storbritannia og koloniene. Han mente at Storbritannia hadde rett til å skattlegge og styre koloniene, holde fred, og hjelpe koloniene å overleve og blomstre, men han mente også at koloniene måtte bli hørt i saker som angikk dem. Kongressen stemte for fjerne Galloways plan fra dokumentene, og da publiserte han planen for sin egen regning i 1775 og irettesatte kongressen for å overse hans korrekte analyse av parlamentets makt og kolonienes rettigheter. Han foreslo en skriftlig konstitusjon og felles lovgivningen med hele det britiske imperiet. Da det ble avvist trakk han seg fra valg til den kontinentale kongressen.[7]

I 1775, da rådet avviste Galloways anbefaling om at den oppga sin motstand mot Storbritannia. Galloway forlot rådet og kongressen etter at Benjamin Franklin stilte seg på den siden som gikk mot uavhengighet for koloniene.[10]

Philadelphiafelttoget rediger

I desember 1776 gikk Galloway sammen med den britiske general William Howe og fulgte ham da Philadelphia ble erobret. Under den britiske okkupasjonen ble Galloway utpekt som politiinspektør og ledet samtidig den sivile regjeringen.[7] Han hadde et omdømme som en meget effektiv administrator, men som stadig blandet seg inn i militære anliggender. Han organiserte lojalistene i byen, men ble nedslått da den britiske hæren besluttet å oppgi og forlate den. Da den britiske hæren trakk seg tilbake til New York, ble han med.

Landflyktighet i England rediger

I 1778 måtte han flykte til England sammen med sin datter og han kom aldri tilbake til de amerikanske koloniene. Han ble en ledende talsmann for de amerikanske lojalister i London. I 1778 ble han dømt uten å være tilstede av generalforsamlingen i Pennsylvania for høyforræderi og hans eiendommer ble konfiskerte. Det meste av hans eiendommer besto av arven til hans hustru, Grace Growdon Galloway. De bosatte seg i Growden Mansion, i dag kjent som Trevose Manor, og eide mye av det landområdet som i dag er Bensalem i Pennsylvania.[6] I 1779 ble Galloway utpekt som regjeringsvitne i en parlamentarisk undersøkelse av oppførselen til lord Howe og general William Howe under Philadelphiafelttoget som han selv var meget kritisk til.[11]

Galloway hadde innflytelse i å overbevise britene om at det var en stor andel av lojalister som kunne bli utnyttet ved aggressivt lederskap og således sette opp en britisk invasjon fra sør i Nord-Amerika. Etter krigen tilbrakte Galloway sine gjenværende år i England med religiøse studier og sine skrifter.[6]

Han døde i Watford i Hertfordshire den 29. august 1803.

Bydistrikt Galloway i New Jersey kan ha blitt oppkalt etter ham, men det er en annen mulig kilde til navnet.[12]

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 128850639, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ datos.bne.es, BNE-identifikator XX4992128[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ MAK, PLWABN-ID 9810603587705606[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ NUKAT, NUKAT autoritetspost n2017031825[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6348nkn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d «Galloway, Joseph, (1731 - 1803)», US Biographical Directory
  7. ^ a b c «Joseph Galloway (1731-1803), Pennsylvania Loyalist»
  8. ^ Egnal, Marc (2010): A Mighty Empire: The Origins of the American Revolution, Cornell University Press, s. 205
  9. ^ The Papers of Benjamin Franklin, Yale University Library
  10. ^ Ferling, John E. (977): The Loyalist Mind: Joseph Galloway and the American Revolution, Pennsylvania State University Press, ISBN 978-0271005140
  11. ^ Syrett, David (2006): Admiral Lord Howe: A Biography. Spellmount. s. 87-99
  12. ^ History of Galloway Township Arkivert 18. mars 2013 hos Wayback Machine.

Litteratur rediger

  • Ferling, John H. (1977): The Loyalist Mind: Joseph Galloway and the American Revolution, Pennsylvania State Univ Press; ISBN 0-271-00514-9.
  • Newcomb, Benjamin H. (1972): Franklin and Galloway: A Political Partnership. Yale U. Press.
  • Syrett, David (2006): Admiral Lord Howe: A Biography. Spellmount.

Eksterne lenker rediger