Josef Angenfort

tysk politiker

Josef Angenfort, kalt Jupp Angenfort (født 9. januar 1924 i Düsseldorf, død 13. mars 2010) var en tysk kommunistisk politiker, som ble dømt for høyforræderi.

Josef Angenfort
Født9. jan. 1924[1][2][3]Rediger på Wikidata
Düsseldorf[4]
Død13. mars 2010[1][2][3]Rediger på Wikidata (86 år)
Düsseldorf[5]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Nordrhein-Westfalens landdag (Nordrhein-Westfalens 2. landtag) Rediger på Wikidata
PartiKommunistische Partei Deutschlands
Deutsche Kommunistische Partei
NasjonalitetTyskland
Medlem avNationalkomitee Freies Deutschland

Liv og virke

rediger

Josef Angerfort kom fra en katolsk jernbanearbeiderfamilie. Han var medlem av en katolsk speidergruppe, men den ble - som alle andre katolske foreninger - forbusdt av nazistene. Senere ble han innkalt til soldattjeneste i Wehrmacht. Etter å ha blitt tatt som krigsfange i Sovjetunionen i 1943, og under fangenskapet bliitt giitt politisk kommunistisk skolering, engasjerte han seg i den sovjetstalinistiske organisasjonen Nationalkomitee Freies Deutschland.

I 1949 kom han tilbake til hjembyen Düsseldorf og ble kort etter formann for den kommunistiske organisasjonen Freie Deutsche Jugend (FDJ) i Vest-Tyskland. I 1951 ble han innvalgt i landdagen, delstatsparlamentet, i Nordrhein-Westfalen. Han var da 27 år og landdagens yngste representant.

Freie Deutsche Jugend deltok i 1951 i forberedelser til en kampanje mot Vest-Tysklands gjenopprustning. Den 24. april 1951 ble organisasjonen derfor forbudt som forfatningsfiendtlig av den føderale regjeringen. Forbudet ble bekreftet 26. juni, idet forbundsregjeringen påla delstatene å forhindre enhver aktivitet fra FDJs side. FDJ ble av regjeringen beskyldt for å ha krenket demonstrasjonsforbud, oppfordret til ulydighet mot gjeldende forordninger og dermed forhindret forbundskansleren og forbundspresidenten i utøvelsen av statlige og politiske beføyelser.

I mars 1953 ble Angenfort arrestert av sikringsgruppe Bonn i Bundeskriminalamt. Han ble så tiltalt for høyforræderi og av Bundesgerichtshof dømt til fem års tukthus. Han var en av de første som ble dømt til tukthusstraff etter 1945. Under rettssaken påberopte han seg parlamentarisk immunitet som landdagsmedlem, men det ble ikke tatt hensyn til.

Etter fire års soning ble han benådet av president Theodor Heuss og løslatt fra fengselet i april 1957.

I februar 1962 ble han imidlertid arrestert på nytt. Han klarte å flykte, gikk under jorden og var en stund på rømmen fra politiet. Senere reiste han inn i DDR.

Etter at Deutsche Kommunistische Partei (DKP) var blitt grunnlagt i 1968, som følge av at Kommunistische Partei Deutschlands (KPD) var blitt forbudt i 1956, deltok han flere ganger på partiarrangementer i Vest-Tyskland. I den forbindelse ble han arrestert igjen i 1969, men senere løslatt.

Angenfort fortsatte å være aktiv i den illegale ledelsen i det forbudte KPD og som sentralstyremedlem i DKP. Fra 1988 til 2002 var han delstatsleder for den venstreekstreme organisasjonen Vereinigung der Verfolgten des Naziregimes; han er fremdeles en av organisasjonens talsmenn i Nordrhein-Westfalen og medlem av landsstyret. Også denne organisasjonen har flere ganger blitt forsøkt forbudt av forbundsregjeringen og har vært forbudt i noen delstater. Organisasjonen overvåkes av Verfassungsschutz og medlemskap rammes av ekstremistforordningen.

Et ungdomsherberge i Lauscha i DDR var under kommuniststyret oppkalt etter Angenfort.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007617, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b filmportal.de, oppført som Jupp Angenfort, Filmportal-ID 54543fd39ce74936878e7106c5f518ee, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

rediger
  • Manfred Gebhardt: Jupp Angenfort. Ein Porträt. Kongress-Verlag, Berlin 1962
  • Michael Herms: Hinter den Linien Westarbeit der FDJ 1945–1956, Berlin 2001