José Norton de Matos
José Maria Mendes Ribeiro Norton de Matos (født 23. mars 1867 i Ponte de Lima, død 3. januar 1955 samme sted) var en portugisisk general og politiker. Etter å ha blitt uteksaminert fra college i Braga, begynte han på Escola Academica i Lisboa i 1880.
| José Norton de Matos | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | José Mendes Ribeiro Norton de Matos 23. mars 1867[1][2]  Ponte de Lima[1] | ||
| Død | 3. jan. 1955[1][2] (87 år) Ponte de Lima | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Coimbra | ||
| Parti | Partido Democrático | ||
| Nasjonalitet | Portugal[1] Kongedømmet Portugal | ||
| Utmerkelser | Storkors av Avizordenen[3] Storoffiser av Avizordenen[3] Storkors av Frihetsordenen[3] Storkorset av Tårn- og sverdordenen[3] | ||
Han ble en del av matematikk-fakultet ved Universitetet i Coimbra i 1884. Senere gikk han på en militær skole, og i 1898 ble han utstasjonert i den portugisiske delen av India. Der begynte han sin karriere innen administrasjon under den portugisiske kolonikrigen.
Norton de Matos tilbakekomst til hjemlandet falt tett sammen med Portugals konvertering fra monarki til republikk. Matos var forberedt på å tjene det nye regimet akkurat slik han hadde gjort da Portugal fremdeles var et monarki.
Han ble raskt gjort til stabssjef i den 5. militære divisjonen. I 1912 fikk han stillingen som general-guvernør for den portugisiske kolonien Angola. Hans lederskap ble ansett som medvirkende i å beskytte den portugisiske kolonien fra fremmede makter som for eksempel England, Tyskland og Frankrike.
Norton de Matos ble kalt tilbake til Portugal igjen i 1915 på grunn av den nye politiske situasjonen som oppsto i Portugal under den første verdenskrig. Under denne verdenskrigen ble han utnevnt til forsvarsminister i regjeringen. I denne stillingen hadde han ansvaret for å organisere den portugisiske intervensjon på vestfronten.
I 1917 dro Matos i eksil til Storbritannia etter flere uenigheter og uoverenkomenster med den nye portugisiske republikken. Han dro senere som en del av den portugisiske delegasjonen til Fredskonferansen i Paris i 1919, som blant annet førte til Versaillestraktaten. Senere vendte han tilbake til Angola som høykommissær for Republikken Portugal. Deretter ble han gjort til den portugisiske ambassadøren i Storbritannia mellom 1923 og 1926. I 1929 ble han valgt inn som en Grand Master av frimurerlosjen i Portugal.
Han ble også en ledende figur som kjempet i opposisjon mot Estado Novo-regimet til diktatoren António Salazar. I 1943 ble han utvalgt til nasjonalrådet i Movimento de Unidade Nacional Anti-Fascista, eller MUNAF.