Jordanes
Jordanes (el. Jordanis) var en gotisk historiker på 500-tallet som bodde i Konstantinopel og skrev på latin. Det fins få samtidige kilder til hans liv, men han ble sannsynligvis født først på 500-tallet og var av god familie. Han var bl.a. notar hos den romerske hærtjenestemannen Guntigis, søstersønn til den østgotiske høvdingen Kandak eller Andak, og av gotisk kongeætt. Det antas at Jordanis en tid var biskop i Kroton i Syd-Italia, og at han fulgte pave Vigilius da denne ble forvist til Konstantinopel i 550.[1]
| Jordanes | |||
|---|---|---|---|
| Født | ca. 6. århundre Det romerske keiserriket (kildekvalitet: formodentlig) | ||
| Død | ca. 6. århundre | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, skribent | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
I sitt verk De summa temporum vel origine actibusque gentis Romanorum tillegger han bl.a. Andak (sin tidligere arbeidsgivers morbror) æren for egenhendig å ha drept vestgoternes kong Teoderik I under slaget ved Chalons i 451. Begge Jordanes' hovedverk er datert til år 551.
Goternes historiker rediger
Jordanes skrev De origine actibusque Getarum (Om goternes opprinnelse og gjerninger), som er en av de viktigste kildene man har til goternes historie. I tittelen forveksler Jordanes gotere med getere, et helt annet folkeslag.[2] Verket var en forkortet utgave av et tapt verk av den latinske forfatteren Cassiodorus (ca. 490–580). Boka er oversatt til nynorsk av Sigmund Skard.
Jordanis levde i en brytningstid etter Romerrikets fall og under de store folkevandringene med kamper mellom bl.a. østgoterne, vestgoterne og hunerne. Politiske hensyn spilte derfor en rolle under nedskrivningen. Cassiodorus' tapte 12-bindsverk var et teoretisk fundament for den østgotiske kong Teoderik den store som ønsket å fremme fredelig sameksistens og assimilasjon mellom romerne og østgoterne i Romerrikets ruiner. For det første skjer der en forvanskning, slik at de amaliske østgoteres historie i vidt omfang gjøres til alle goteres historie. Dessuten forsøker Jordanes å gjøre goternes historie til en del av romersk historie. Den engelske forskeren Peter J. Heather advarer mot bruk av Jordanes' Getica som historisk kilde. I Getica hevdes at visigotere og ostrogotere trengte inn i Romerriket som etablerte grupper som erobret nytt land. Ved hjelp av mer samtidige kilder kan Peter Heather bevise at visigotere og ostrogotere tvert imot var nydannede grupper, og at mange gotiske samfunn ikke klarte seg gjennom folkevandringstiden.[3]
Omtale av nordmenn og hunnere rediger
Jordanes navnga 13 stammer eller folk i Norge, og like mange i Sverige. De fleste av disse 13 kan identifiseres. Han skriver om raumaricii (folk på Romerike), ragnaricii (folk i Ranrike, dvs Båhuslen), granii (folk i Grenland), augandzi (folk i Agder), æthelrugi (dvs adalryger, bosat på fastlandet i Rogaland, og holmryger bosatt på øyene, eunix), og arochi (dvs. haruder eller horder, folk i Hordaland), og om finni eller skredefinni (dvs. «skridfinner», skiløpende «finner», altså samer). Herulene omtales også.[4]
Jordanes gjengir deler av grekeren Priscus' beretning om hunnerne. Priscus oppholdt seg blant hunnere i 449, men hans verk er tapt.[5] Jordanes gjengir klagen hunnerne fremførte i Attilas gravferd.[6]
Referanser rediger
- ^ [1] Gotesoga, Sigmund Skards forord
- ^ https://www.britannica.com/biography/Jordanes
- ^ Peter Heather: Goths and Romans, 332–489
- ^ Sverre Steen: Langsomt ble landet vårt eget (s. 29), J.W. Cappelens forlag, Oslo 1972
- ^ https://www.britannica.com/biography/Jordanes
- ^ Goternes gjerninger avsnitt 256