Wikipedia

Jon Leirfall

norsk politiker, gårdbruker, satirisk og lokalhistorisk forfatter

Jon Leirfall (1899–1998) var en norsk politiker, lokalhistoriker og bonde fra Hegra i Stjørdal. Han var stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag fra 1945 til 1969. Leirfall regnes blant Senterpartiets fremste parlamentarikere gjennom tidene. Han var kjent for sin humoristiske sans, gode replikk og skarpe penn.

Jon Leirfall
Stortingsmann Jon Leirfall, ca. 1945.
Thore Fr. Finne/Stortingsarkivet
Født7. okt. 1899[1][2]Rediger på Wikidata
Hegra[1]
Død12. juni 1998[3]Rediger på Wikidata (98 år)
Levanger[3]
BeskjeftigelsePolitiker, bonde, skribent Rediger på Wikidata
Utdannet vedNorges landbrukshøyskole
FarJohn Lerfald
PartiSenterpartiet
NasjonalitetNorge
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
UtmerkelserStorkors av Finlands løves orden (1962)
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1969)
Norsk kulturråds pris for lokalhistorie (1979)
Melsom-prisen (1974)
Hegras ordfører
1. januar 1960–31. desember 1961
ForgjengerKarl Kringen
Stortingsrepresentant
4. desember 1945–30. september 1969
ValgkretsNord-Trøndelag
Bondepartiets partisekretær
1. januar 1929–31. desember 1933
EtterfølgerHans Holten
Jon Leirfall på Commons

Leirfall hadde en kulturkonservativ holdning og motsatte seg tendenser som sosialisme, sekularisering og sentralisering. Han var imot norsk medlemskap i fellesmarkedet og talsmann for en proteksjonistisk økonomisk politikk. Leirfall var formann i Stortingets landbrukskomité fra 1965 til 1969. Han hadde også sentrale verv i Norges Bondelag.

Leirfall ønsket å bli samferdelsminister i Lyng-regjeringen, men det vanskelige forholdet til Per Borten skal ha vært en viktig grunn til han ble forbigått. Konflikten mellom Leirfall og Borten dreide seg ikke bare om personlige motsetninger, men også om moderniseringen av partiet. Bortens mål var et klasseløst folkeparti i sentrum av norsk politikk. Leirfall ønsket å befeste partiet som et interesseparti for bygdefolk.

Etter tiden på Stortinget ble han en verdsatt lokalhistorisk forfatter. Han skrev også, under forfatternavnet «Jon Kvasstunge», en serie satiriske bøker om norsk politikk i sagastil.

Familie, oppvekst og utdannelse rediger

 
Bjertem i 1950-årene. Gården hadde ca. 100 dekar åker og eng. Gården lå ved allmannveien, like ved kirke, skole, sparebank og grendehus på Hegramo.[4][5]

Han vokste opp på Bjertem i Hegra som sønn av gårdbruker John Johnsen Lerfald og hustru Mali Pedersdatter Bjørngård. Han hadde fem yngre søsken.[4] Foreldrene kjøpte hovedbølet av gården, som inntil da hadde vært vanskjøttet, tidlig i 1890-årene. Før dette hadde John Lerfald forpaktet slektsgården Søndre Leirfall, som hans eldre bror hadde odelsretten til.[6]

Foreldrene var preget av nasjonale strømninger og den radikale delen av folkehøyskolebevegelsen, som stod sterkt i Stjørdalsbygdene, takket være foregangsmenn som Ole Vig, Hans Konrad Foosnæs og Lars Bentsen på 1800-tallet.[6][7] Faren var ordfører i Hegra fra 1911 til 1922,[8] og deltok i kretsen rundt Nils Trædal som medvirket til at Landmandsforbundet (senere Norges Bondelag) trådte frem som et politisk parti, Bondepartiet, i 1920/1921. Faren var venn av Johan E. Mellbye og Wilhelm Dietrichson.[9]

Familieøkonomien var trang, men sønnen fikk tilfredsstilt sin leselyst gjennom folkebiblioteket. I løpet av Leirfalls barndom ble det holdt omreisende folkehøyskole i bygden, hvilket fremmet virkelysten i det lokale ungdomslaget i mange år fremover.[6] Etterhvert var Leirfall selv involvert i styrearbeid i ungdomslaget, både lokalt og i det regionale Inntrøndelag Ungdomssamlag. Etter folkeskolen gikk han Skogn folkehøyskole fra 1917 til 1918, så Mære landbruksskole fra 1918 til 1920. Etter befalskurs i 1920 studerte han til sivilagronom ved landbrukshøyskolen på Ås.

Allerede i studietiden ble han tilknyttet bondebevegelsen, som stiftet Bondepartiet i 1921. Leirfall fremholdt senere at han fikk en ambisjon om å bli stortingsrepresentant allerede på dette tidspunktet. De økonomiske forholdene var vanskelige i 1920-årene, men Leirfall klarte å få ansettelse som stipendiat i driftslære og landbrukspolitikk ved landbrukshøyskolen fra 1924 til 1926, og i ulike oppdrag for Norges Vel. Han var deretter journalist, redaksjonssekretær og forretningsfører i partiavisen Stjørdalingen i Stjørdal fra 1926 til 1928, og skrev også noen artikler for Nationen. Her drøftet han særlig spørsmål knyttet til landbrukets kår under den store depresjonen.[10] I 1928 giftet han seg med ungdomskjæresten Marie Pedersdatter Vormdal fra Orkdal; de fikk tre døtre.[4][5]

Partisekretær og rikspolitisk debut rediger

I 1929 ble han innhentet av Bondepartiets ledelse til å bli dets partisekretær. Til tross for sin unge alder var ikke Leirfall noen ukjent figur i partiet. Han hadde engasjert seg for språk og politikk også på landbrukshøyskolen, hvor han ledet Ås studentmållag. Gjennom pressearbeidet hadde han også knyttet viktige kontakter.[10] Han kom fra stillingen som fylkessekretær i Nord-Trøndelag.[11] Leirfall fikk ansvar for å bygge organisasjonen, men han mintes, «det var ikkje noe stort apparat å ta over – ei kontordame, ei skrivemaskin og ei tom pengekasse».[12] Grensene mellom Bondelaget og Bondepartiet var uklare, og partiet fikk ikke egne medlemmer og landsmøter før i slutten av 1930-årene. Frem til slutten av 1931 var partisekretæren underordnet Bondelagets generalsekretær Wilhelm Dietrichson. Leirfall påbegynte arbeidet med å gjøre partiet mer uavhengig. Han ble også redaktør i partiavisen Arbeidslivet, som han sørget for å modernisere.[11]

 
Den første Bondeparti-regjeringen i 1931. Statsminister Peder Kolstad sittende i midten.
Foto: Nasjonalbiblioteket

I 1931 bidrog Bondepartiet sammen med Arbeiderpartiet og tre venstremenn til å felle Mowinckel-regjeringen på Lilleborgsaken. Et klart flertall i Bondepartiets stortingsgruppe pekte på Peder Kolstad som statsminister, på bekostning av stortingsgruppens formann Jens Hundseid. Leirfall, Hundseid, Dietrichson, Jon Sundby, Rasmus Langeland og Thorvald Aadahl gav Kolstad råd om sammensetningen av det som skulle bli den første Bondeparti-regjeringen. Etter å ha blitt overtalt av Aadahl, og sannsynligvis blitt påvirket av bekjentskaper utenfor partiet, tok Kolstad med Vidkun Quisling som forsvarsminister.[13] På denne tiden nådde gjeldskrisen i landbruket et klimaks. Det året trykket Nationen en artikkel som tok til orde for å danne foreninger av debitorer på bygdene for å «diktere passivkapitalen». Forfatter var Leirfall, som holdt seg anonym for ikke å forplikte partiet for mye. Da Kolstad døde i 1932, fremstilte Hundseid seg selv for kongen som den naturlige arvtageren. Rasmus Langeland og Nils Trædal stod på Leirfalls kontor og prøvde forgjeves å ringe til Einar Borch og få ham til å påta seg oppgaven. Hundseid anså Leirfall så vel som Quisling og Bygdefolkets Krisehjelp som sine fiender.[14] Leirfall skrev i et brev senere det året at han «følger heller Quisling død enn Hundseid levende».[15]

Etter regjeringens fall i februar 1933 gikk Quisling langt i forsøket på å ta Hundseids plass som Bondepartiets formann. Det lyktes ham ikke. Jon Leirfall var blant de som i stedet øynet muligheten for et søsterparti i byene, sannsynligvis med blikk for den store mobiliseringen rundt Bygdefolkets Krisehjelp. Med Quisling og Hundseid som ledere for hvert sitt parti, antok Leirfall at konflikten ville dempes. I mai 1933 stod Quisling i spissen for å danne det fascistoide partiet Nasjonal Samling. Fortsatt ble Leirfall og Jon Sundby regnet som pådrivere for et samarbeid med det nye partiet. I ettertid bedyret han at han brukte sin stilling for å avverge en indre splittelse i Bondepartiet, og tok seg nær av beskyldninger om å ha vært fascist.[14][16][17]

Bondebevegelsens høvdinger, Wilhelm Dietrichson og Johan E. Mellbye, var prinsipielt skeptiske til at staten skulle gripe inn i gjeldskrisen i landbruket. Leirfall delte ikke dette synet. For å hindre at Arbeiderpartiet vant velgere på bygdene på bekostning av Bondepartiet, ville ikke Leirfall holde avstand mellom partiene for enhver pris.[18][19] Selv om han var kritisk til Arbeiderpartiets radikalisme, imøtegikk han de mest antisosialistiske delene av sitt eget parti.[11] Leirfall tilhørte flertallet i Bondepartiet som støttet kriseforliket i 1935. Forliket sikret Arbeiderpartiet regjeringsmakt ved Johan Nygaardsvold, mens Bondepartiet fikk gjennomslag for økonomiske virkemidler rettet mot landbruket. Etter at han gått av som generalsekretær, ble han i 1934 styremedlem i Bondelaget. Selv om Leirfall var mer praktisk orientert enn Mellbye, stod de hverandre nært. De samarbeidet for å overbevise Bondelaget om å avvise nazifisering i 1940.[20][21]

Leirfall fratrådte som generalsekretær ved årsskiftet 1933/1934. Dette skyldtes til dels den belastende konflikten mellom Hundseid og Quisling, dels Leirfalls ambisjoner i hjemfylket foran stortingsvalget i 1936. Han kom også tidlig i konflikt med sin etterfølger, Hans Holten.[22] Han gikk til en stilling som kornoppkjøper og møllekontrollør for Statens kornforretning i Stjørdalsbygdene. Leirfall var Bondepartiets 1. vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag fra 1937 til 1945, etter at de sittende representantene Ivar Kirkeby-Garstad og Eliseus Müller hadde fått innfridd sine ønsker om renominasjon. Han møtte første gang på Stortinget som vararepresentant i juni 1938, da han brøt med partilinjen og stemte for å senke stemmerettsalderen til 21 år. Vararepresentanter ble sjelden innkalt på denne tiden, og Leirfall var i mange år den eneste stortingsrepresentanten som hadde møtt før okkupasjonen.[23]

Verdenskrig og landflyktighet rediger

 
Jon Leirfall i arbeid ved den norske legasjonen i Stockholm under krigen.
Foto: Riksarkivet

 Vi lever med eit retusjert bilete av okkupasjonsåra. Skjønnheitsflekkar er fjerna, og det er pussa på trekk som kan gjere biletet finare. […] Etterkrigshistorikarane har fare lett over ymse hendingar og ymse menn. […] Alt flaut, det norske folket var eit folk i drift, og det dreiv den galne vegen. Sjøloppgjeving og samarbeid med tyskarane var eit sterkt innslag i miljøet. 

Leirfall om den tyske okkupasjonen.[24]

Da den andre verdenskrig brøt ut, måtte han flykte til Sverige sammen med sin familie. Han skrev om oppholdet i Sverige i boken I storm og stille: «Høsten 1943 tok norsk militæropplæring og oppsetting av norske militæravdelinger i Sverige til. Dette er ei ganske fantastisk historie og eit klart brot på svensk nøytralitetspolitikk. Det strider mot all nøytralitet at ei krigførende makt får høve til å organisere militær verksemd mot ein fiende på nøytralt område».[24] I Sverige virket han som landbrukskonsulent ved den norske legasjonen i Stockholm 1942–1945.

Tilbake i Norge overtok han farsgården Bjertem i 1946, og drev denne frem til 1988.

Siste år og død rediger

I en overgangsperiode rundt folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972 satt Leirfall som redaktør i bondeorganet Stjørdalingen. Det ble et klart nei-flertall i Stjørdalsbygdene.

Leirfall døde på Innherred sykehus i Levanger den 12. juni 1998, 98 år gammel.[25]

Utmerkelser rediger

Leirfall var kommandør av storkorset av Finlands løves orden fra 1962 og ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden fra 1969. Han ble også tildelt en rekke priser og andre æresbevisninger: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnemedalje i sølv i 1958, Norges Bondelags gullmerke i 1971, Senterpartiets såmannstatuett 1973, Melsom-prisen for fremme av nynorsk i 1974 og Norsk kulturråds pris for lokalhistorie i 1979.[26]

Bibliografi rediger

Humorbøker

  • 1970 – Så seier soga. Mykleting og Marialyst i Borte-Pers tid, med Eskeland og Hetland.
  • 1971 – Soga om det store mannefallet.
  • 1972 – Soga om Tryggves fall, med Hetland.
  • 1973 – Soga om Korvald Kyrre og den store hundestriden, med Hetland.
  • 1975 – Soga om det store kvinneåret, med Hetland.
  • 1978 – Soga om Oddvar Rådvill og Per Klipping, med Hetland.
  • 1981 – Sannferdige folk, med Hetland.

Politisk litteratur

  • 1930 – Håndbok for tillitsmenn.
  • 1936 – Jordspørsmålet i Norge. Et ordskiftegrunnlag for bygdeungdommen.
  • 1939 – Studieplan for jamstilling.
  • 1960 – Nordkalottens transportspørsmål.
  • 1960 – Det vestlandske jordbruket i frihandelsområdet.
  • 1960 – Har dei små bruka ei framtid?.

Memoarer og lokalhistorie

  • 1962 – Helleristningene i Hegra.
  • 1968 – Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene, 1. bind (3 deler).
  • 1969 – Steinvikholm. Borgen og byggherren.
  • 1969 – Meierifesten. Sant og usant frå Trøndelag.
  • 1970 – Stormaskina. Frå bygdelivet i gammeltida.
  • 1973 – Mangt eg minnes om ei tid som var.
  • 1976 – Vest i havet. Vesterhavsøyane gjennom tusen års norsk historie.
  • 1977 – Bra folk. Profilar i det gamle bygdesamfunnet.
  • 1979 – Tusen år på Man. Sagaøya i Irskesjøen.
  • 1983 – Hegra kirke. Kirke og menighet 1536–1783–1983.
  • 1984 – Ute og heime.
  • 1984 – Soga om ølet fra Drafn, med Hetland.
  • 1986 – Old times in Norway.
  • 1989 – I storm og stille. Blad frå minneboka.

Referanser rediger

  1. ^ a b Digitalarkivet, «Ministerialbok for Øvre Stjørdal (Hegra) prestegjeld, Hegra sokn 1893–1914 (1711S2)», type referanse kirkebok, oppført som Jon, besøkt 21. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 441[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b «Døde 1951–2014», besøkt 21. oktober 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Stjørdalsboka. Band V: Gards- og slektshistorie. Hegra herad, del II. Stjørdal. 1954. s. 205–213. 
  5. ^ a b Fiskaa, Haakon M. og Myckland, Haakon Falck (red.) (1956). Norges bebyggelse. Nordlige seksjon. Herredsbindet for Nord-Trøndelag. Søndre del. Oslo: Norsk faglitteratur. s. 722. 
  6. ^ a b c Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka. Oslo: Samlaget. s. 7–15. ISBN 82-521-3390-8. 
  7. ^ Leirfall, Jon (1972). Stjørdalsboka. Bind I, del III: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdal. s. 208–211. 
  8. ^ Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år. Stjørdal kommune. s. 227. ISBN 82-991614-0-1. 
  9. ^ Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Tvedestrand: Bokbyen Forlag. s. 9–24. ISBN 82-92920-31-5. 
  10. ^ a b Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka. Oslo: Samlaget. s. 16–27. ISBN 82-521-3390-8. 
  11. ^ a b c Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Tvedestrand: Bokbyen Forlag. s. 25–36. ISBN 82-92920-31-5. 
  12. ^ Håve, Kjell (1999). «På leiting etter det som soga seier: I Jon Leirfalls fotspor – gjennom norsk politisk historie». I Larsen, Bjørn Helge (red.). Historisk årbok 1999. Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 9–44. ISBN 82-993759-3-2. 
  13. ^ Gabrielsen, Bjørn Vidar (1970). Menn og politikk. Senterpartiet 1920–1970. Oslo: Aschehoug. s. 68–80. 
  14. ^ a b Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Tvedestrand: Bokbyen Forlag. s. 37–66. ISBN 82-92920-31-5. 
  15. ^ Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Tvedestrand: Bokbyen Forlag. s. 51. ISBN 82-92920-31-5. 
  16. ^ Gabrielsen, Bjørn Vidar (1970). Menn og politikk. Senterpartiet 1920–1970. Oslo: Aschehoug. s. 120–123. 
  17. ^ Rovde, Olav (1995). Norges Bondelag 1896–1996. Bind 1: I kamp for jamstelling 1896–1945. Oslo: Landbruksforlaget. s. 310. ISBN 82-529-1629-5. 
  18. ^ Gabrielsen, Bjørn Vidar (1970). Menn og politikk. Senterpartiet 1920–1970. Oslo: Aschehoug. s. 38–41. 
  19. ^ Rovde, Olav (1995). Norges Bondelag 1896–1996. Bind 1: I kamp for jamstelling 1896–1945. Oslo: Landbruksforlaget. s. 280. ISBN 82-529-1629-5. 
  20. ^ Håve, Kjell (2012). Heller storm enn stille. Jon Leirfall – meir enn seksti politiske år. Tvedestrand: Bokbyen Forlag. s. 67–90. ISBN 82-92920-31-5. 
  21. ^ Rovde, Olav (1995). Norges Bondelag 1896–1996. Bind 1: I kamp for jamstelling 1896–1945. Oslo: Landbruksforlaget. s. 384–390. ISBN 82-529-1629-5. 
  22. ^ Berntsen, Harald (2007). Staurberaren Per Borten. Oslo: Aschehoug. s. 106–110. ISBN 978-82-03-22885-8. 
  23. ^ Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka. Oslo: Samlaget. s. 73–75. ISBN 82-521-3390-8. 
  24. ^ a b Leirfall, Jon (1989). I storm og stille. Blad frå minneboka. Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-3390-8. 
  25. ^ «Sp.-høvdingen Jon Leirfall døde i går». Aftenposten (morgen utg.). NTB: 3. 13. juni 1998. 
  26. ^ Madsen, Roar (2003). «Jon Leirfall». Norsk biografisk leksikon. 6. bd. (2. utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-1008-5. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

  Wikiquote: Jon Leirfall – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jon_Leirfall&oldid=24252122»