John W. Davis
John William Davis (født 13. april 1873 i Clarksburg, død 24. mars 1955 i Charleston) var en amerikansk advokat, diplomat og demokratisk politiker. Han var kongressrepresentant fra Vest-Virginias 1. distrikt 1911–1913, statsadvokat i USAs høyesterett 1913–1918 og USAs ambassadør i Storbritannia 1918–1921. Gjennom en sekstiårig juridisk karrière førte han 140 saker for USAs høyesterett. Davis er allikevel best kjent som Det demokratiske partis presidentkandidat i 1924, da han tapte mot den sittende, republikanske presidenten, Calvin Coolidge. Davis regnes ofte som Det demokratiske partis siste konservative presidentkandidat.[5]
| John W. Davis | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. apr. 1873[1][2][3][4] Clarksburg i Vest-Virginia | ||
| Død | 24. mars 1955[1][2][3][4] (81 år) Charleston i Sør-Carolina | ||
| Beskjeftigelse | Advokat og diplomat | ||
| Utdannet ved | Washington and Lee University Washington and Lee University School of Law | ||
| Ektefelle | Ellen Graham Bassel | ||
| Far | John J. Davis | ||
| Barn | Julia Davis Adams | ||
| Parti | Det demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Locust Valley Cemetery | ||
| Utmerkelser | Storkorsridder av Order of the British Empire William E. Harmon Foundation award for distinguished achievement among Negroes | ||
| USAs ambassadør i Storbritannia | |||
| 21. november 1918–9. mars 1921 | |||
| Forgjenger | William Marshall Bullitt | ||
| Etterfølger | Alexander Campbell King | ||
| Statsadvokat i USAs høyesterett | |||
| 29. august 1913–21. november 1918 | |||
| Forgjenger | Walter Hines Page | ||
| Etterfølger | George Brinton McClellan Harvey | ||
| Kongressrepresentant | |||
| 4. mars 1911–29. august 1913 | |||
| Valgkrets | Vest-Virginias 1. distrikt | ||
Familiebakgrunn rediger
Davis' oldefar, Caleb Davis, var urmaker i Shenandoah Valley.[6] I 1816 flyttet Caleb Davis' sønn, John Davis, til Clarksburg, som dengang hadde 600–700 innbyggere, og startet opp en liten forretning der.[6] Sønnen John James Davis gikk ved Lexington Law School, som senere ble Washington & Lee School of Law, og etablerte et advokatfirma i Clarksburg i en alder av tyve.[7] John J. Davis var delegat til Virginias delstatsforsamling, og ble senere valgt inn i Vest-Virginias delstatsforsamling i 1863 da delstaten brøt ut fra resten av Virginia. Han ble senere valgt til kongressrepresentant fra Vest-Virginia.
John W. Davis' mor, Anna Kennedy (1841–1917), kom fra Baltimore i Maryland og var datter av tømmerhandler Wilson Kennedy og Catherine Esdale Martin. Catherine var datter av melkebonde og amatørpoet Tobias Martin og hans kone, som kom fra Esdale-familien. Esdale-familien var medlemmer av Vennenes samfunn og bosatt nært Valley Forge i Pennsylvania. De skal ha hjulpet George Washington og hans hær da de slo leir der vinteren 1777/1778.
John W. Davis giftet seg med Julia T. McDonald den 20. juni 1899, men hun døde den 17. august 1900. De rakk å få datteren Julia McDonald Davis sammen, og hun giftet seg etter hvert med Charles P. Healy, senere med William McMillan Adams. Hun døde i 1993. Den 2. januar 1912 giftet Davis seg med Ellen G. Bassel, som døde i 1943. Davis var onkel og adoptivfar til Cyrus Vance, som senere ble USAs utenriksminister under president Jimmy Carter.
Utdannelse og tidlig karrière rediger
Davis' utdannelse startet hjemme, da hans mor lærte ham å lese selv før han engang hadde lært seg alfabetet utenat. Hun fikk ham til å lese dikt og annen litteratur i hjemmebiblioteket. Etter at han fylte ti år, ble han plassert i en klasse med eldre elever for å forberede han på omgangslærerens prøver. Davis viste seg å være en strålende elev, og han kunne starte på college i en alder av seksten.
Han tok bachelorgrad med hovedvekt på latin ved Washington & Lee University i 1892.[8] Han skulle ha startet jusstudiene rett etter college, men manglet penger. Isteden ble han skolelærer for borgermester Edward H. McDonald i småbyen Charles Town. Davis underviste McDonalds ni barn og seks nieser og nevøer, og én av dem, nittenårige Julia, skulle senere bli Davis' ektefelle. Davis fullførte kontrakten på ni måneder for McDonald, og reiste så hjem til Clarksburg, hvor han jobbet i farens advokatfirma. I fjorten måneder kopierte han dokumenter for hånd, leste gjennom saker og gjorde mye av det som andre blivende jurister gjorde på den tiden.[9] Han ble uteksaminert fra Washington & Lee Law School i 1895, og ble valgt til hovedtaler ved kullets uteksaminering.[10] En del av talen lød: «Juristen har alltid vært dørvakt i frihets vakttårn. I alle tider og alle land har han stått fremst i forsvaret av sin nasjon, dens lover og friheter. […] Medelever av 1895, skal vi … vise oss uverdige?»[11]
Etter å ha fullført jusstudiene, fikk Davis de tre signaturene som var nødvendige for å få advokatbevilling, og ble med i farens advokatfirma i Clarksburg. Firmaet fikk navnet Davis and Davis, Attorneys at Law. Davis tapte sine tre første saker før lykken begynte å snu. Før han hadde fullført sitt første år i advokatfirmaet, fikk han forespørsel om å komme tilbake til Washington & Lee Law School som amanuensis fra våren 1896. Etter ett år ble han spurt om han ville fortsette, men han ville heller tilbake til advokatfirmaet.
Kongressrepresentant rediger
Davis' far var delegat ved Wheeling Convention, som hadde opprettet staten Vest-Virginia, men han hadde også støttet slaveri og vært imot ratifiseringen av det 15. grunnlovstillegg, som hadde gjort det umulig for noen form for styre i USA å innskrenke stemmeretten for ikke-hvite. Davis var enig i mye av sin fars konservative politikk og var imot stemmerett for kvinner, føderale lover mot barnearbeid, loven mot lynsjing og Harry S. Trumans borgerrettighetsprogram, mens han selv støttet inntektsskatt (i motsetning til personskatt) og satte spørsmålstegn ved stemmerett for svarte. Han var også en sterk tilhenger av Det demokratiske parti, selv om han støttet konservative finansinteresser og motsatte seg New Deal. Davis ble i praksis en av de siste demokratisk-republikanerne, ettersom han støttet delstatenes suvernitet og motsatte seg en sterk føderal myndighet. Han ble senere den fremste kritikeren av Harry S. Trumans nasjonalisering av stålindustrien.
Han var medlem av Vest-Virginias delstatsforsamling i 1899 og delegat til Det demokratiske partis landsmøte i 1904. Davis representerte Vest-Virginia i Representantenes hus i Kongressen 1911–1913 og var en av forfatterne av Clayton Act, som begrenset mulighetene til å lage monopoler i næringlivet ytterligere, da spesielt med tanke på statens rolle. Davis var også med på den vellykkede avsettelsen av den føderale dommeren Robert Wodrow Archbald. I 1920-årene ble det imidlertid sagt i Clarksburg og omegn at Davis hadde blitt «sparket inn i enhver stilling han hadde hatt».[12] Davis' familielege uttalte dessuten: «John vet ikke en fordømt ting om politikk og har aldri gjort det.»[12]
Presidentkandidat i 1924 rediger
Davis ble en uventet storkandidat i presidentnominasjonen i Det demokratiske parti i både 1920 og 1924. I 1924 var William Gibbs McAdoo den klare vinneren av primærvalgene, men et svært splittet landsmøte klarte ikke å enes om ham etter at han fikk uttalt støtte fra Ku Klux Klan, som McAdoo til gjengjeld nektet å fordømme. McAdoos tilhengere var heller ikke villige til å stemme på Al Smith. Davis' venn og kollega Frank Polk organiserte Davis' valgkamp ved landsmøtet, hvilket var vellykket, idet Davis, som fordømte Ku Klux Klan, til slutt ble valgt som kompromisskandidat ved den 103. avstemningen. Guvernøren i Nebraska, Charles W. Bryan, ble valgt til visepresidentkandidat.
Det gjennomgående slagordet i Davis' kampanje var Honesty at home, honor abroad, «Ærlighet hjemme, ære utenlands».[13] Davis' fordømmelse av Ku Klux Klan, og støtte til stemmerett for svarte (dog som statsadvokat i Høyesterett, uten at Davis støttet dette som privatperson), ble for sterk kost for mange i Sørstatene og hos konservative demokrater i landet forøvrig. Davis som privatperson kunne best beskrives som ukontroversiell, noe som skapte hodebry for en del republikanske avisreaksjoner, som ønsket seg skandalestoff i tillegg til det rent politiske. En redaktør sendte en av sine beste medarbeidere til Clarksburg for å tilegne alt som kunne være til ulempe for Davis, men etter en uke dro mannen til den demokratiske avisen i desperasjon og sa: «Si meg, har ingen noe på Davis?» «Ikke om jeg vet, vi har ikke,» svarte den demokratiske redaktøren.[12] Det var imidlertid ikke kjent i begynnelsen at Davis hadde fått hjemmeundervisning, så det vakte oppsikt da det ble avslørt at dette var tilfelle. Påstanden om at han ble født i en tømmerhytte ble også tilbakevist, og det ble kjent at han ble båret til verden i et helt vanlig trehus.[12]
At Davis var konservativ, førte til at mange liberale demokrater stemte på progressive Robert M. La Follette, som vant i Wisconsin, slik at partisplittelsen ble noe annerledes enn forventet. Allikevel klarte Davis å vinne 12 stater, alle av dem i sør, men fikk bare 28,8 % av stemmene på landsbasis. Det hele endte med et valgskred til fordel for den sittende presidenten, Calvin Coolidge, som vant 35 stater og fikk 54 % av stemmene til tross for at han ikke forlot Det hvite hus for å drive valgkamp.
Davis var senere delegat fra New York til Det demokratiske partis landsmøter i 1928 og 1932.
Juridisk og diplomatisk karrière rediger
Sant, vi bygger ingen broer. Vi reiser ingen tårn. Vi konstruerer ingen motorer. Vi maler ingen bilder – bortsett fra som amatører for egen fornøyelse. Det er lite av alt det vi gjør som en manns øye kan se. Men vi jevner ut vanskeligheter; vi avhjelper for stress; vi retter feil; vi plukker opp andre menns byrder; og med vår innsats gjør vi det fredelige liv i en fredelig stat mulig.
John W. Davis om jurister.[14]
Tiden i Representantenes hus skaffet Davis et innpass i hovedstaden som gjorde at hans karrière skjøt fart. Han var statsadvokat i USAs høyesterett 1913–1918 og deretter USAs ambassadør i Storbritannia 1918–1921. I september 1918 var han medlem av USAs delegasjon i forhandlingene med Tyskland om behandlingen og utvekslingen av krigsfanger i Bern i Sveits.
Hans andre sak som statsadvokat var saken hvor NAACP anklaget delstaten Oklahomas stemmerettslovgivning, som effektivt fratok ikke-hvite analfabeter stemmerett, for å være grunnlovsstridig. Davis måtte argumentere på tvers av sine personlige oppfatninger, og kjennetegnende for hans virke ble hans evne til å skille egne meninger fra profesjonelt arbeid.
Davis var en av de mest fremtredende og suksessrike advokatene i USA i den første halvdelen av 1900-tallet. Advokatfirmaet hans i New York, som gikk under navnet Stetson Jennings Russell & Davis, deretter Davis Polk Wardwell Gardiner & Reed og senere Davis Polk Wardwell Sunderland & Kiendl (i dag Davis Polk & Wardwell), representerte mange av de største selskapene i landet fra 1920-årene og i de neste tiårene. I de siste tyve årene av sin karrière representerte Davis de store selskapene i USAs høyesterett i deres kamp mot New Deal, men han tapte mange av disse sakene. I alt førte Davis 140 saker for USAs høyesterett, noen som statsadvokat, men flesteparten som privatpraktiserende advokat. Lawrence Wallace, som gikk av som statsadvokat i 2003, førte 157 saker, men mange mener at få jurister har ført flere saker enn Davis.[15] Man mener at Daniel Webster og Walter Jones har ført flere saker enn Davis, men de var jurister på et langt tidligere stadium.[16]
Han var president i advokatforeningen West Virginia Bar Association i 1906, president i New York City Bar Association 1931–1933, grunnlegger og president i Council on Foreign Relations (CFR) 1921–1933 samt styremedlem i Rockefeller-stiftelsen 1922–1939. Han var også medlem av National Advisory Council of the Crusaders, en innflytelsesrik organisasjon som talte for opphevelse av alkoholforbudet. Davis var forøvrig frimurer, medlem av den amerikanske advokatorganisasjonen American Bar Association samt medlem av de akademiske samfunnene Phi Beta Kappa og Phi Kappa Psi.
Youngstown Steel-saken rediger
En av Davis viktigste saker i Høyesterett var i Youngstown Steel-saken (Youngstown Sheet & Tube Co. v. Sawyer, 343 U.S. 579) i 1952, hvor retten tok stilling til president Trumans nasjonalisering av stålindustrien. Selv om Davis ikke ble trukket inn i saken før i mars 1952, var han ikke ukjent med denne typen nasjonalisering. I 1949 fikk Davis et spørsmål fra Republic Steel Company, som hadde fått positivt svar fra høyesterettsjustitiarius Tom C. Clark, om hvorvidt presidenten kunne overta privat industri i en «nasjonal unntakstilstand». Davis skrev at presidenten ikke kunne gjøre dette, med mindre presidenten fikk rett til dette gjennom en lov. Davis viste til en lov vedtatt i 1948, hvor en slik nasjonalisering bare kunne gjøres hvis et selskap ikke prioriterte leveranser til myndighetene på en tilfredsstillende måte i krisetider.
I saken representerte han stålindustrien, og han talte i nærmere halvannen time for retten. Han beskrev Trumans handlinger som en «tilrøvelse av makt … uten sidestykke i amerikansk historie.»[17] Dommerne lot ham fortsette uavbrutt, bortsett fra ett spørsmål fra dommer Felix Frankfurter, som kan ha hatt personlige reservasjoner mot Davis etter presidentvalgkampen i 1924.[18] Det hadde blitt spådd at presidenten ville få medhold, men Høyesterett stemte med 6 mot 3 stemmer for å gi stålindustrien medhold isteden. Tom C. Clark stemte med flertallet, til tross for sin overbevisning tre år tidligere.[19]
Chalmers Roberts i The Washington Post skrev at sjeldent «har en rettssal sittet i en slik stille beundring over en advokat,» med hentydning til Davis' tale.[20] Davis' tale har imidlertid gått tapt, ettersom han ikke tillot den stenografisk gjengitt, fordi han fryktet at transskriptet ville bli såpass forvrengt at det ikke ville gjengi ham korrekt.[20]
Brown-saken rediger
Brown-saken (Brown v. Board of Education of Topeka, 347 U.S. 483) i 1954 var Davis' siste i USAs høyesterett, og kanskje også den mest kjente. Han mislyktes i å forsvare «forskjellige, men likeverdige»-prinsippet fra den lignende saken Briggs mot Elliott (342 U.S. 350) fra 1952. På en usedvanlig måte gav Davis uttrykk for egne holdninger, idet han argumenterte for at Sør-Carolina hadde forsøkt å komme ulikhet mellom svarte og hvite skoler til livs, og at delstaten skulle få fortsette med dette uten rettslig innblanding. Davis forventet å vinne, sannsynligvis fordi dommerne var splittet, selv etter at saken ble tatt opp på nytt etter høyesterettsjustitiarius Fred M. Vinsons død.
Da Høyesterett stilte seg enstemmig imot Davis' klient, skolestyret, gav han tilbake 25 000 dollar (tilsvarende 206 855 dollar i 2011)[21] som han hadde mottatt i salær fra Sør-Carolina, selv om han ikke behøvde å gjøre det, men beholdt et teservise i sølv han hadde mottatt som gave.[22] Davis avslo å delta videre i rettsprosessen, ettersom han ikke ønsket å bli involvert i utformingen av dekretene for å implementere Høyesteretts avgjørelse.[22]
Død og ettermæle rediger
Davis bodde det meste av sitt voksne liv i Nassau County i delstaten New York, og døde i Charleston i Sør-Carolina i en alder av 81 år. Han er gravlagt kirkegården Locust Valley Cemetery i Glen Cove.
En føderal bygning i Clarksburg og et dormitorium ved Washington & Lee University er oppkalt etter ham.
I filmen Separate But Equal fra 1991, hvor Brown-saken blir dramatisert, blir Davis portrettert av Burt Lancaster i hans siste filmrolle.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-W-Davis, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, oppført som John William Davis, Find a Grave-ID 2617, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6st80zt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Famous Phi Psi’s» (engelsk). Rowan University. Besøkt 17. juni 2011.
- ^ a b Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 3.
- ^ Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 5–6.
- ^ Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 16.
- ^ Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 19.
- ^ Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 24.
- ^ Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 13.
- ^ a b c d Huntley, Theodore A. (1924). Life of John W. Davis (engelsk). New York: Duffield Company. s. 2.
- ^ «Index to Politicians: Davis, J.» (engelsk). The Political Graveyard. Besøkt 17. juni 2011.
- ^ «Law Quotes - Famous Law Quotes, Quotations, Sayings about Justice» (engelsk). allgreatquotes.com. Besøkt 17. juni 2011.
- ^ «Deputy Solicitor General, Lawrence Wallace, to Retire from the Justice Department after 35 Years of Service» (engelsk). U.S. Department of Justice. 1. november 2002. Besøkt 17. juni 2011.
- ^ Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 531.
- ^ Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 462.
- ^ Thompson, Sydnor (1995). «John W. Davis And His Role In The Public School Segregation Cases – A Personal Memoir». Washington and Lee Law Review (engelsk). 52 (5): 1679–1695.
- ^ Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 479.
- ^ a b Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. s. 464–465, 476, 482.
- ^ «Consumer Price Index (estimate) 1800–2008» (engelsk). Federal Reserve Bank of Minneapolis. Arkivert fra originalen 13. august 2012. Besøkt 17. juni 2011.
- ^ a b Kluger, Richard (1976). Simple Justice: the History of Brown v. Board of Education and Black America's Struggle For Equality (engelsk). New York: Knopf.
Litteratur rediger
- Harbaugh, William H. (1973). Lawyer's Lawyer: The Life of John W. Davis (engelsk). New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-501699-8.
- Huntley, Theodore A. (1924). Life of John W. Davis (engelsk). New York: Duffield Company.
Eksterne lenker rediger
- (en) John W. Davis – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) John W. Davis hos Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek
- (en) John W. Davis hos American National Biography
- (en) John W. Davis på ourcampaigns.com
- (en) John W. Davis Campaign Museum
Wikiquote: John W. Davis – sitater