John Fletcher

John Fletcher (født i desember 1579, død i august 1625) var en jakobinsk dramatiker i England i renessansen. Han etterfulgte William Shakespeare som husforfatter for skuespillerensemblet King's Men og ble blant de mest profilerte og innflytelsesrike dramatikeren i sin tid og de første årene av restaurasjonen i England, en berømmelse som rivaliserte Shakespeare. Selv om hans omdømmet har dalt siden har Fletcher beholdt sin posisjon som en betydningsfull overgangsfigur mellom den elisabethanske populærtradisjon og restaurasjonens populære drama.

John Fletcher
Født		november 1579 Rye i East Sussex
Død		august 1625 London
Beskjeftigelse		Dramatiker, lyriker, skribent
Utdannet ved		Corpus Christi College The King's (The Cathedral) School
Far		Richard Fletcher
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Southwark-katedralen
Språk		Engelsk
Periode		Jakobinsk litteratur, engelsk renessanse
Debut		The Faithful Shepherdess (ca 1608)
IMDb		IMDb
John Fletcher på Commons

Biografi

Fletcher ble født i desember 1579 (døpt 20. desember) i Rye i Sussex og døde av pest i august 1625 (gravlagt 29. august i kirken St. Saviour's, Southwark). Hans far Richard Fletcher var en ambisiøs og suksessfull geistlig som i rekkefølge var domprost av Peterborough, biskop av Bristol, biskop av Worcester, og biskop av London (kort tid før han døde) foruten også kapellan for dronning Elisabeth I av England. Som domprost av Peterborough var Richard Fletcher tilstede ved henrettelsen av dronning Maria I av Skottland ved Fotheringay, «knelte ved trappene til skafottet og begynte å be høyt og lenge i en land og retorisk stil som om han var bestemt på å tvinge seg inn historiebøkene», og som skrek ut ved hennes død, «Slik går alle dronningens fiender til grunne!» Richard Fletcher døde kort tid etter å ha mistet dronning Elisabeths gunst over et ekteskap som dronningen hadde advart mot. Han synes å ha blitt delvis rehabilitert før sin død i 1596, imidlertid døde Fletcher med betydelig gjeld. Ansvaret for oppfostringen av John Fletcher og hans syv søsken ble gitt til hans onkel på farsiden, Giles Fletcher, en poet og en mindre funksjonær. Hans onkels forbindelser opphørte å være en fordel, og kan faktisk også ha blitt en byrde etter opprøret til jarlen av Essex som hadde vært hans patron.

Fletcher synes å ha kommet inn på Corpus Christi College ved University of Cambridge i 1591 da han var elleve år gammel. Det er ikke klart om han oppnådde en akademisk grad, men det er spor som tyder på at han forbedret seg på en karriere i kirken. Lite er kjent fra hans tid ved universitet, men øyensynlig fulgte han den samme veg som de andre intellektuelle, «the university wits», som begynte universitet før de endte med å arbeide med kommersielt teater i London. I 1606 begynte han å fungere som forfatter for skuespillerensemblet Children of the Queen's Revels som da opptrådte ved Blackfriars Theatre. Rosende vers av Richard Brome i Beaumonts og Fletchers folio av 1647 plasserte Fletcher i selskap med Ben Jonson; en kommentar av Jonson til Drummond bestyrker dette, skjønt det er ikke kjent når dette vennskapet begynte. Ved begynnelsen av hans karriere var hans viktigste tilknytning Francis Beaumont. De to skrev sammen i nær et tiår, først Children og deretter for King's Men. I henhold til en legende som har blitt videreført eller diktet opp av John Aubrey, levde de også sammen i Bankside, delte hverandres klær og hadde «en tøyte mellom seg i huset». Denne huslige ordningen, om det noen gang har eksistert, ble avsluttet da Beaumont giftet seg i 1613, og deres dramasamarbeid ble avsluttet da Beaumont ble syk, antagelig av et slag, det samme året.

Ved denne tiden hadde Fletcher knyttet seg tettere til King's Men. Han er vanligvis antatt å ha samarbeidet med Shakespeare på Kong Henrik VIII (1612–13), To adelig slektninger (The Two Noble Kinsmen, trykt 1634) og det nå tapte skuespillet Cardenio (oppført 1613), et skuespill han skrev alene på denne tiden. En kvinnes pris (The Woman's Prize or the Tamer Tamed) er en komedie som ble skrevet som en oppfølger til Shakespeares Troll kan temmes (The Taming of the Shrew, 1593-94). Etter Shakespeares død i 1616 synes det som om Fletcher har fått et eksklusiv arrangement med King's Men tilsvarende til hva Shakespeare hadde hatt. Fletcher skrev kun for dette teaterselskapet fra Shakespeares død og til han selv døde ni år senere. Han sluttet aldri å samarbeide med andre, først med Nathan Field og senere med Philip Massinger, sistnevnte etterfulgte ham som husforfatter for King's Men. Fletchers popularitet forsatte uforminsket gjennom hele hans liv; i løpet av vinteren 1621 ble tre av hans skuespill framført for hoffet. Han døde i 1625, antagelig av pest. Hans synes å ha blitt gravlagt i hva som i dag er Southwark-katedralen, skjønt den presise lokaliseringen av gravstedet er ikke kjent. Det er en referanse av Aston Cockayne til en enkeltgrav for både Fletcher og Massinger (som også ble gravlagt ved Southwark).

Hans mesterskap er mest bemerkelsesverdig i to dramatiske sjangerer, tragikomedien og komedien som drev satire med samfunnsklasser («comedy of manners»), begge som fikk gjennomgående innflytelse på engelsk drama under regimet til Karl I av England og under restaurasjonen.

Scenehistorie

Portrett av John Fletcher, ca 1620

Fletchers tidligste karriere var markert av en betydningsfull fiasko med Den trofaste hyrdinne (The Faithful Shepherdess), hans tilpasning av Giovanni Battista Guarinis Il pastor fido som ble satt opp av Blackfriars Children i 1608. I forordet til den trykte utgaven hans skuespill forklarte Fletcher fiaskoen til hans publikums feilaktige forventninger. De forventet en pastoral tragikomedie med danser, komedie, og mord, og med hyrder presentert i konvensjonelle stereotyper, og – som Fletcher selv uttrykte det, hadde «grå kapper med haleløse hunder i bånd». Fletchers forsvar av sitt stykke er best kjent for dets fyndige definisjon av tragikomedie: «En tragikomedie er ikke så kalt i henhold til munterhet og drap, men i henhold til hva det mangler død, noe som er nok til å ikke gjøre det til en tragedie; dog det bringer det noe nær det, noe som er nok til å ikke gjøre det til en komedie». En komedie, fortsatte han å si, må være «en representasjon av familiære figurer», og innledningen er kritisk for dramaet som må ha de figurer hvis handlinger bryter mot naturen.

I denne saken synes det som om Fletcher har utviklet en ny stil raskere enn hva hans publikum kunne ta til seg. Ved 1609 hadde han derimot funnet sin passgang. Med Beaumont skrev han Philaster som ble en suksess med King's Men og begynte det profitabel samarbeidet mellom Fletcher og teaterselskapet. Philaster synes også ha startet en ny mote for tragikomedie; Fletchers påvirkning har blitt kreditert til å ha inspirert en del trekk i Shakespeares senere romanser og hans innflytelse på det tragikomiske arbeidet til andre dramatikere er faktisk mer iøynefallende. Ved midten av 1610-tallet hadde Fletchers skuespill oppnådd en popularitet som tilsvarte bortimot den som Shakespeare hadde, og som befestet forrangen til King's Men i London. Etter at Beaumont trakk seg tilbake og senere død i 1616 fortsatte Fletcher å arbeide, både på egen hånd og i samarbeid med andre, fram til han døde i 1625. På den tiden hadde han produsert, eller hadde blitt kreditert med, bortimot femti skuespill. Den mengden forble hoveddelen av King's Mens repertoar inntil teatrene ble stengt i 1642.

I løpet av Det engelske samveldet (den republikanske regjeringen som styrte fra 1649 til 1653), ble mange av dramatikerens best kjente scener holdt levende som pussigheter, de korte framføringene tilfredsstilte smaken for skuespill mens teatrene var undertrykte av puritanerne. Da teatrene igjen ble tillatt og åpnet i 1660 var Fletchers skuespill, i sin originale form eller reviderte, de mest spilte. De mest hyppige spilte stykkene synes å antyde en utviklet smak for klassekomedier. Blant tragediene var Jomfruens tragedie (The Maid's Tragedy, trykt 1619) og særlig Rollo, hertug av Normandie (Rollo Duke of Normandy, skrevet ca. 1612-24). Fire tragikomedier (A King and No King, The Humorous Lieutenant, Philaster, og The Island Princess) var populære, særlig på grunn av deres likhet til og bebudelsen av det heroiske drama. Fire komedier (Rule a Wife And Have a Wife, The Chances, Beggars' Bush, og særlig The Scornful Lady) var også populære.

Dog var populariteten til disse stykkene relative til de av Shakespeares og nye produksjoner begynte å erodere. Ved 1710 var Shakespeares stykker langt mer hyppig framført, og i løpet av resten av århundret sank hyppigheten i oppføringer av Fletchers stykker. Ved 1784 har Thomas Davies hevdet at kun Rule a Wife og The Chances ble fortsatt satt opp, og en generasjon senere nevner Alexander Dyce kun The Chances.

Siden da har Fletcher i økende grad blitt et emne for periodiske gjenoppfriskninger og for spesialister. Fletchers og hans samarbeidspartnere har blitt et emne for betydningsfulle bibliografiske og kritiske studier, men stykkene har kun stundom blitt spilt.

Skuespill

Fletchers samlede verker representerer uvanlige vanskeligheter med tilskrivelser av andre. Han samarbeidet jevnt og utstrakt, hyppigst med Beaumont og Massinger, men også med Nathan Field, Shakespeare og andre. En del av hans tidligste samarbeid med Beaumont ble senere omskrevet av Massinger som la til ytterligere et komplekst lag som er vanskelig å avdekke. Til alt hell for forskere av engelsk litteratur hadde Fletcher også en meget særegen manér og unoter i sine kreative anstrengelser; hans tekst avslører en rekke av særegenheter som effektivt har identifisert hans tilstedeværelse. Han benyttet hyppig «ye» framfor «you», rundt opptil halvparten av alle tilfeller; han brukte hyppig «’em» framfor «them», sammen med en rekke av andre særegenheter som en sjette stavelse til den standardiserte verselinje i femfotsvers, hyppigst ord som «sir», «too» eller «still» eller «next»; og han hadde også en rekke andre vaner og preferanser. Påvisningen av dette mønsteret, dette personlige tekstmessige profilen til Fletcher, har gjort det mulig for litteraturforskere å trenge inn forvirringen i Fletchers etterlate verker med stor suksess – og har på sin tid oppmuntret til bruk av tilsvarende teknikker på andre forfattere.

Omsorgsfull bibliografi har blitt etablert for forfatterne av hver skuespill med vis grad av sikkerhet. Avgjøringen av den nøyaktige andel av hver forfatters bidrag (for eksempelvis av Cyrus Hoy) er for særlig skuespillene et pågående arbeid, basert på tekstuelle og lingvistiske preferanser, stilistiske og rettskrivning.

Listen nedenfor gir en oversikt av forfatterskap med en viss almen enighet blant forskerne for Fletchers samlede verker med den mest sannsynlige dato for forfatterskap, første utgivelse og dato for lisensiering av Master of the Revels, når det er tilgjengelig

Drama skrevet alene

• The Faithful Shepherdess, pastoralt (skrevet 1608-9; trykt 1609?)
• Valentinian, tragedie(1610-14; 1647)
• Monsieur Thomas, komedie (ca. 1610-16; 1639)
• The Woman's Prize, or The Tamer Tamed, komedie (ca. 1611?; 1647)
• Bonduca, tragedie (1611-14; 1647)
• The Chances, komedie (ca. 1613-25; 1647)
• Wit Without Money, komedie (ca. 1614; 1639)
• The Mad Lover, tragikomedie (framført 5. januar 1617; 1647)
• The Loyal Subject, tragikomedie (lisensiert 16. november 1618; revidert 1633?; 1647)
• The Humorous Lieutenant, tragikomedie (ca. 1619; 1647)
• Women Pleased, tragikomedie (c. 1619-23; 1647)
• The Island Princess, tragikomedie (ca. 1620; 1647)
• The Wild Goose Chase, komedie (ca. 1621; 1652)
• The Pilgrim, komedie (ca. 1621; 1647)
• A Wife for a Month, tragikomedie (lisensiert 27. mai 1624; 1647)
• Rule a Wife and Have a Wife, komedie (lisensiert 19. oktober 1624; 1640)

Samarbeid med andre

Med Francis Beaumont

• The Woman Hater, komedie (1606; 1607)
• Cupid's Revenge, tragedie (ca. 1607–12; 1615)
• Philaster, or Love Lies a-Bleeding, tragikomedie (ca. 1609; 1620)
• The Maid's Tragedy, tragedie (ca. 1609; 1619)
• A King and No King, tragikomedie (1611; 1619)
• The Captain, komedie (ca. 1609-12; 1647)
• The Scornful Lady, komedie (ca. 1613; 1616)
• Love's Pilgrimage, tragikomedie (ca. 1615-16; 1647)
• The Noble Gentleman, komedie (ca. 1613?; lisensiert 3. februar 1626; 1647)

Med Beaumont og Massinger:

• Thierry and Theodoret, tragedie (ca. 1607?; 1621)
• The Coxcomb, komedie (ca. 1608-10; 1647)
• Beggars' Bush, komedie (ca. 1612-13? revidert 1622?; 1647)
• Love's Cure, komedie (ca. 1612-13?; revidert 1625?; 1647)

Med Massinger

• Sir John van Olden Barnavelt, tragedie (August 1619; MS)
• The Little French Lawyer, komedie (c. 1619–23; 1647)
• A Very Woman, tragikomedie (c. 1619–22; lisensiert 6. juni 1634; 1655)
• The Custom of the Country, komedie (c. 1619-23; 1647)
• The Double Marriage, tragedie (c. 1619–23; 1647)
• The False One, historisk drama (c. 1619-23; 1647)
• The Prophetess, tragikomedie (lisensiert 14. mai 1622; 1647)
• The Sea Voyage, komedie (lisensiert June 22, 1622; 1647)
• The Spanish Curate, komedie (lisensiert lisensiert October 24, 1622; 1647)
• The Lovers' Progress or The Wandering Lovers, tragikomedie (lisensiert 6. desember 1623; revidert 1634; 1647)
• The Elder Brother, komedie (ca. 1625; 1637)

Med Massinger og Field

• The Honest Man's Fortune, tragikomedie (1613; 1647)
• The Queen of Corinth, tragikomedie (c. 1616-18; 1647)
• The Knight of Malta, tragikomedie (c. 1619; 1647)

Med Shakespeare

• Kong Henrik VIII, historisk drama (ca. 1613; 1623)
• To adelig slektninger, tragikomedie (ca. 1613; 1634)
• Cardenio, tragikomedie? (ca. 1613)

Med Middleton og Rowley

• Wit at Several Weapons, komedie (ca. 1610-20; 1647)

Med Rowley

• The Maid in the Mill (lisensiert 29. august 1623; 1647).

Med Field

• Four Plays, or Moral Representations, in One, moralspill (ca. 1608-13; 1647)

Med Massinger, Jonson, og Chapman

• Rollo Duke of Normandy, or The Bloody Brother, tragedie (ca. 1617; revidert 1627-30?; 1639)

Med Shirley

• The Night Walker, or The Little Thief, komedie (ca. 1611; 1640)

Usikre

• The Nice Valour, or The Passionate Madman, komedie (ca. 1615-25; 1647)
• The Laws of Candy, tragikomedie (ca. 1619-23; 1647)
• The Fair Maid of the Inn, komedie (lisensiert 22. januar 1626; 1647)
• The Faithful Friends, tragikomedie (registrert 29. juni 1660; MS.)

The Nice Valour kan ha vært et stykke av Fletcher som ble revidert av Thomas Middleton; The Fair Maid of the Inn er kanskje et stykke av Massinger, John Ford, og John Webster, enten med eller uten Fletchers bidrag. The Laws of Candy har i ulik grad blitt tilskrevet til Fletcher og til John Ford. The Night-Walker var opprinnelig av Fletcher alene, men fikk tillegg av Shirley for en oppsetning i 1639. En del av de tilskrivelser som er gitt ovenfor er blitt utfordret av andre forskere, mest i forbindelse med Four Plays in One. Rollo Duke of Normandy, er et særlig vanskelig tilfelle og er blitt emne av mye uenighet blant forskerne, og det kan ha blitt skrevet rundt 1617 og siden revidert av Massinger.

Den første Beaumont og Fletcher-folio av 1647 samlet 35 skuespill, de fleste hadde ikke tidligere blitt utgitt. Den andre folio av 1679 la til ytterligere 18 flere skuespill, totalt sett 53. Den første folio inkluderte The Masque of the Inner Temple and Gray's Inn (1613), og den andre The Knight of the Burning Pestle (1607), som siden er blitt betraktet som Beaumonts egne stykker han skrev alene.

Et skuespill i hans samlede verker, Sir John Van Olden Barnavelt, eksisterte i manuskript og ble ikke utgitt før i 1883. I 1640 ble James Shirleys stykke The Coronation feilaktig tilskrevet Fletcher da det ble utgitt første gang, og ble inkludert i den andre folio av Beaumont og Fletcher av 1679.

Litteratur

• Cousin, John William (1910): A Short Biographical Dictionary of English Literature. London, J. M. Dent & sons; New York, E. P. Dutton.
• Finkelpearl, Daniel (1990): Court and Country Politics in the Plays of Beaumont and Fletcher. Princeton: Princeton University Press.
• Fletcher, Ian (1967): Beaumont and Fletcher. London, Longmans, Green.
• Hoy, Cyrus (1956–1963): «The Shares of Fletcher and His Collaborators in the Beaumont and Fletcher Canon». Studies in Bibliography 8-15.
• Kirsch, Arthur (1967): «Cymbeline and Coterie Dramaturgy» i: ELH 34,s. 288-306.
• Leech, Clifford (1962): The John Fletcher Plays. London: Chatto and Windus.
• Logan, Terence P., og Denzell S. Smith (1978):The Later Jacobean and Caroline Dramatists: A Survey and Bibliography of Recent Studies in English Renaissance Drama. Lincoln, University of Nebraska Press.
• McMullen, Gordon (September 2004): «Fletcher, John (1579–1625)» i: Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press; utgave på Internett, Mai 2006.
• Oliphant, E.H.C. (1927): Beaumont and Fletcher: An Attempt to Determine Their Respective Shares and the Shares of Others. London: Humphrey Milford.
• Sprague, A.C. (1926): Beaumont and Fletcher on the Restoration Stage. London: Benjamin Bloom.
• Waith, Eugene (1952): The Pattern of Tragicomedy in Beaumont and Fletcher. New Haven: Yale University Press.

Eksterne lenker

• (en) John Fletcher (playwright) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) John Fletcher på Internet Movie Database
• (no) John Fletcher hos Sceneweb
• (da) John Fletcher på Filmdatabasen
• (en) WikiSource: John Fletcher
• (en) Verker av John Fletcher i Prosjekt Gutenberg
• (en) E-bøker av John Fletcher