Johannes IV av Konstantinopel
Johannes IV av Konstantinopel (død 2. september 595), også kjent som Johannes Nesteutes (gresk: Ιωάννης Νηστευτής, «Johannes fasteren»), var den 33. biskop eller patriark av Konstantinopel (11. april 582–2. september 595). Han var den første som tok tittelen økumenisk patriark. Han betraktes som helgen i den ortodokse kirke med minnedag 2. september.
| Johannes IV av Konstantinopel | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. århundre Konstantinopel | ||
| Død | 2. sep. 595 Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
.jpg)
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Joannes (med tilnavnet Jejunator, noen ganger også Cappadox) ble født i en håndverkerfamilie i Konstantinopel, og arbeidet selv som skulptør.
Under patriark Johannes III (565-577) var han diakon ved kirken Hagia Sophia, der han ble sakellarios (patriarkalvikar for klostere). Han ble kjent for sitt asketiske liv og det var dette som gav ham tilnavnet fasteren. Under Eutychius I (577-582) ble han en viktig person blant byens kleresi.
Patriark rediger
Ved Eutychius' død ble han gjort til patriark av keiser Tiberius II (578-582). Under den neste keiser, Maurice (582-602), var han fortsatt en favoritt ved hoffet. Han hadde alltid et ry for askese og barmhjertighet overfor de fattige.[1]
I 587 eller 588 sammenkalte han Østens biskoper og kalte seg da den økumeniske patriark. De skulle gjennomgå visse anklager reist mot Gregor som var patriark av Antiokia.[1] Patriark Gregor ble renvasket og vendte tilbake til sin bispestol. En rapport ble sendt til Roma der pave Pelagius II høytydelig annullerte denne synodens beslutninger.
I 590 ble pave Pelagius II etterfulgt av pave Gregor I, som til å begynne med hadde gode relastoner med patriark Johannes IV, som han kjente fra den tiden han hadde vært legat i Konstantinopel.
I 593 ble Johannes kraftig klandret av pave Gregor I for å ha tillatt at en isaurisk presbyter ved navn Anastasius, som var blitt anklaget for heresi, til å bli slått med rep i en kirke i Konstantinopel.
I 595 oppstod det en ny strid, knyttet til tittelen økomeisk patriark. Pave Gregor strev til sin legat Sabinianus og forbød ham å kommunisere med Johannes IV. I en sak vedrørende presbyteren Athanasius, anklaget for å i en viss grad å være manikeisk og fordømt som sådan, forsøkte Gregor å vise at anklageren selv var en pelagianer, og at patriark Johannes IV ved sin uforsiktighet eller uvitenhet eller skyld hadde tatt den bestorianske konsil i Efesus for å ha vært det ortodokse (rettmessige) konsilet i Efesus.
Verker rediger
Isidor av Sevilla (de Script. Eccl. 26) attributerer bare ett brev til patriark Johannes IV. Det er et (ikke lenger eksisterende) breb om dåpen, rettet til St. Leander. Johannes, sier han, «fremfører intet nytt fra seg selv, men gjentar bare de gamle fedres meninger om den trefoldige immersjon».
Det finnes imidlertid en rekke andre verker som attribueres til Johannes IV og som fortsatt finnes (editert i Patrologia Graeca vol. 88):
- Hans pønitentiale, Libellus Poenitentialis, eller som den kalles i Bok III hos Leo Allatius, de Consensu Utriusque Ecclesiae (Roma, 1655, quarto), Praxis Graecis Praescripta in Confessione Peragenda.
- Instructio, qua non modo confitens de confessione pie et integre edenda instituitur, sed etiam sacerdos, qua ratione confessiones excipiat, poenitentiam imponat et reconciliationem praestet informatur.
- Homilie om pønitens, kontinens og jomfruelighet. Den er ofte blitt tillagt Khrysostomos, men dette anses nå å være galt. Montfaucon, Vossius og Pearson mente at den var av Johannes Fasteren (Johannes IV); Morel og Savile trykket den blant Khrysostomos' verker.
- Homilie om falske profeter og falsk lære. Den attribueres noen ganher til Khrysostomos, av Peter Wastel til Johannes av Jerusalem, men av Vossius, Petavius og Cave til Johannes Fasteren.
- Noen formaninger til en munk, i et manuskript i Paris.
Under middelalderen regnet de ortodokse alltid de første av ovennevnte til patriarken.
Fasterens canones rediger
En viktig del av ortodoks kirkerett er attribuert til Johannes IV. Det er de såkalte Fasterens kanoner og den tilknyttede Kanonikon. De finnes i både greske og kirkeslaviske versjoner av kirkeloven, som i Theodor Balsamons samling og i Nikodemus hagiorittens såkalte Pedalion. Den tyske bysantinist Georg Beck analyseerte kanonene og kom til at de sannsynligvis bar skrevet tildels av disipler av Basilios den store og tildels av Johannes Khrysostomos men at Kanonikon stammet fra 900-tallet.
Litteratur rediger
- G. Dokos: Exomologetarion - A Manual of Confessions by our Righteous God-bearing Father Nikodemos the Hagiorite. Uncut Mountain Press, Thessalonica 2006.
- Agapius & Nicodemus, The Rudder (Pedalion) – All the Sacred and Divine Canons, 1957, The Orthodox Christian Educational Society, Chicago
- Die Geschichte des Christentums, Altertum III: Der Lateinische Westen und der Byzantinische Osten. Herder, Freiburg 2005.
- Hans-Georg Beck: Kirche und Theologische Literatur im Byzantinischen Reich. Beck, München 1959.
- Alexios G. Savvides, Benjamin Hendrickx (Hrsg.): Encyclopaedic Prosopographical Lexicon of Byzantine History and Civilization. Bd. 3: Faber Felix – Juwayni, Al-. Brepols Publishers, Turnhout 2012, ISBN 978-2-503-53243-1, S. 384–386.
- Nikolaus Thon: Quellenbuch zur Geschichte der Orthodoxen Kirche 1983, S. 188 ff.
- (de) Karl Heinz Uthemann: «Johannes IV» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 3, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-035-2, sp. 394–399.
Referanser rediger
- ^ a b Fortescue, Adrian. "John the Faster." The Catholic Encyclopedia Vol. 8. New York: Robert Appleton Company, 1910. 29 December 2015
- Attribusjon
- DCBL nevner:
- Jacques Paul Migne reproduces the Penitential, the Instructions for Confession, and the Homily on Penitence in Patrologia Graeca lxxxviii. 1089.
- Baronius, ad. ann. 588-593
- Acta Sanctorum (Bollandist) August 1, p. 69
- FleuryMal:Disambiguation needed, ii. bk. xxxiv. c. 44, etc.
- Ceillier, xi. 427, etc.
- Fabricius, Bibl. Graec. xi. 108, xii. 239.
- Dokos, G., Exomologetarion - A Manual of Confessions by our Righteous God-bearing Father Nikodemos the Hagiorite, 2006, Thessalonica, Uncut Mountain Press
- Agapius & Nicodemus, The Rudder (Pedalion) – All the Sacred and Divine Canons, 1957, The Orthodox Christian Educational Society, Chicago
- Die Geschichte des Christentums, Altertum III, Der Lateinische Westen und der Byzantinische Osten, 2005, Herder, Freiburg