Johann Heinrich Pestalozzi
Johann Heinrich Pestalozzi (født 12. januar 1746 i Zürich, død 17. februar 1827 i Brugg i kantonen Aargau) var en sveitsisk pedagog, filantrop, filosof og sosial reformator, skolereformator og politiker.
| Johann Heinrich Pestalozzi | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 12. jan. 1746[1][2][3][4] Zürich[5][6] | ||
| Død | 17. feb. 1827[1][2][3][4] (81 år) Brugg[7][6] | ||
| Beskjeftigelse | Pedagog | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Universitetet i Zürich | ||
| Ektefelle | Anna Pestalozzi | ||
| Nasjonalitet | Sveits | ||
| Gravlagt | Birr AG | ||
| Medlem av | Illuminatus-ordenen (1782–) Bayerische Akademie der Wissenschaften Helvetic Society (verv eller stilling: president) | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Johann Heinrich Pestalozzi var sønn av sårlegen Johann Baptist Pestalozzi (1718–1751) og Susanna Hotz (1720–1796) fra Wädenswil. Faren døde bare 33 år gammel, og Pestalozzi vokste opp under relativt knappe forhold sammen med moren og to søsken. I årene 1751–1765 gikk han på grunn- og latinskolen. Senere studerte han teologi og deretter jus ved Collegium Carolinum i Zürich, der han ble påvirket av opplysningsmannen Johann Jakob Bodmer.
Tross den store teoretiske interessen for samfunnsforhold, ønsket Pestalozzi først og fremst å arbeide praktisk. Han avbrøt derfor studiene for å ta opplæring innen landbruksfag, og fra 1769 forsøkte han seg som landbruker i Birr i Aarau. Målet var å forbedre forholdene for den til dels forarmede bondebefolkningen ved å innføre nye vekster og gjødslingsmetoder, men forsøket slo feil.
Rundt 1773/74 tok ekteparet Pestalozzi seg av 40 barn på sin landeiendom i Neuhof. Barna fikk opplæring i landbruksarbeid, spinning og veving, i tillegg fikk de skoleundervisning og en moralsk-religiøs oppdragelse. Pestalozzi forsøkte å få prosjektet til å gå rundt ved å selge tekstilprodukter, men han mislyktes og familien ble mer og mer forgjeldet. I 1779 måtte de stenge anstalten.
De neste knappe 20 årene arbeidet Pestalozzi overveiende som forfatter. Romanen Lienhard und Gertrud (4 bind, 1781–1787) gjorde ham berømt over hele Europa, men han skrev også andre skjønnlitterære verk.
Under den helvetiske revolusjonen og de franske troppenes innmarsj i 1798 stilte Pestalozzi opp for den nye regjeringen. Han var redaktør for Helvetisches Volksblatt, men drev også i 1799 et hjem for foreldreløse og fattige barn i Stans, der han gjorde viktige pedagogiske erfaringer. Året etter grunnla han sin berømte oppfostringsanstalt i Schloss Burgdorf. Her utviklet han en egen undervisnings- og oppdragingsmetode, og la fram det teoretiske grunnlaget for metoden i hovedverket Wie Gertrud ihre Kinder lehrt (1801). I 1804 flyttet han virksomheten til Yverdon-les-Bains og videreutviklet metoden i samarbeid med flere betydelig medarbeidere. Han gav ut en rekke skrifter, eksempelvis An die Unschuld, den Ernst und den Edelmut meines Zeitalters und meines Vaterlandes (1815) og Schwanengesang (1825).
Pestalozzis pedagogikk rediger
Pestalozzis grunntese var «å styrke folket» slik at de ble i stand til «å kunne hjelpe seg selv». Han rettet spesielt oppmerksomheten mot grunnskolen og yngre elever, og arbeidet for å fremme barnas intellektuelle, moralsk-religiøse og manuelle ferdigheter innen alle områder på en harmonisk måte. Pestalozzis pedagogiske ideer tilsvarer det som i dag kalles «en helhetlig tilnærming» (ganzheitlichen Ansats), eller det som i steinerpedagogikk omtales som "å se hele mennesket". Pestalozzi mente med andre ord at utdanning bør være allsidig, og at menneskelig utvikling fordrer stimulering og utvikling av mange ulike ferdigheter og kompetanser.
I 1801 utga han for første gang en systematisk utlegning av sine pedagogiske idéer i boken Wie Gertrud ihre Kinder lehrt. Innholdet i mange av hans politiske og pedagogiske skrifter er fortsatt aktuelt, og mange av hans grunnleggende ideer finnes igjen i moderne pedagogikk.
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Johann-Heinrich-Pestalozzi, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Песталоцци Иоганн Генрих, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- (de) Otto Hunziker: «Pestalozzi, Johann Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 25, Duncker & Humblot, Leipzig 1887, s. 432–461.
- (de) Max Liedtke: «Pestalozzi, Johann Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 20, Duncker & Humblot, Berlin 2001, ISBN 3-428-00201-6, s. 214–216 (digitalisering).
- (de) Peter Stadler: «Pestalozzi, Johann Heinrich» i Historisches Lexikon der Schweiz
Eksterne lenker rediger
- (en) Johann Heinrich Pestalozzi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Johann Heinrich Pestalozzi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
|
(de) Johann Heinrich Pestalozzi – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden |
|
(de) Wikiquote: Johann Heinrich Pestalozzi – Sitater |
- (de) Verk av og om Johann Heinrich Pestalozzi i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Omfattende dokumentasjon om Pestalozzi, «Verein Pestalozzi im Internet»
]