Johan H. Andresen
Johan Henrik Andresen (1888–1953) var en norsk industrileder og politiker for Høyre. Som eneeier i J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik var han en av Norges rikeste og mest innflytelsesrike forretningmenn i mellomkrigstiden. Han følte sin rikdom som et ansvar, og støttet derfor mange norske kunstnere og vitenskapsmenn, samt kulturelle og veldedige tiltak.[4]
| Johan H. Andresen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. nov. 1888[1][2] Christiania | ||
| Død | 21. okt. 1953[2] (64 år) Östergötland | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, forretningsdrivende, godseier, mesén, konsul | ||
| Barn | Johan Henrik Andresen | ||
| Parti | Høyre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Norges Tekniske Vitenskapsakademi | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Dannebrogordenen Ridder av Vasaordenen[3] | ||
| Høyres formann | |||
| 1934–1937 | |||
| Forgjenger | C.J. Hambro | ||
| Etterfølger | Ole Bærøe | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1. januar 1928–31. desember 1933 | |||
| Valgkrets | Oslo | ||
Andresen var stortingsrepresentant fra 1928 til 1933, og tok ikke gjenvalg grunnet misnøye med Høyres leder C.J. Hambro. Forretningsmannens strukturerte arbeidsmåte passet dårlig med Hambros improviserte og egenrådige lederstil. Mange ønsket også større oppmerksomhet om økonomisk politikk. Andresens opposisjon til Hambro kulminerte med at Andresen erstattet ham som formann i sentralstyret i 1934. Andresen gikk av i 1937. [5]
Familie og yrke rediger
Han ble født i Kristiania, nå Oslo, som sønn av tobakksfabrikant Nicolai Andresen (1853–1923) og hustru Johanne Marie Heyerdahl (1855–1928). Farfaren Johan Henrik Andresen (1815–1874) hadde kjøpt J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik i 1849 og ført den videre til sønnen i 1874.
Han giftet seg i 1929 med Eva Klaveness (1900–1965), datter av skipsreder Anton Fredrik Klaveness (1874–1958) og Therese Grøn (1875–1948). Se Klaveness (slekt).
Johan Henrik Andresen gikk handelsskole og en praktisk lærevei innen tobakksindustrien i Norge, Sverige og Tyskland. Han ble tredje generasjon i tobakksdynastiet, da han trådte inn som medeier i 1915 og eneeier i 1923. Han var disponent fra 1911. Både hans sønn Johan Henrik Andresen (1930–2011) og sønnesønn Johan H. Andresen jr. (1961–) har senere eid konsernet.
Han klarte å etablere Tidemann-konsernet som Norges dominerende tobakksprodusent i mellomkrigstiden. Han spilte dessuten en avgjørende rolle i norske tobakksfabrikkers kamp mot utenlandsk innpass på det norske markedet. Andresen introduserte ny teknologi og moderne distribusjons- og reklamemetoder. Det bidrog til stor avkastning, selv i de økonomiske nedgangstidene. I 1920-årene lå konsernet i skarp konflikt med utenlandsk tobakksindustri, noe som etter hvert løste seg da Tiedemann i 1930 inngikk en samarbeidsavtale med British American Tobacco (BAT), som man så etablerte Norsk-Engelsk Tobaksfabrikk sammen med.[4]
Han var styremedlem i blant annet Forretningsbanken, Nye Andresens Bank, Gyldendal Norsk Forlag og Freia. Han hadde også verv i næringslivets organisasjoner, så som formann i Tobaksfabrikernes Landsforening fra 1917 til 1920, viseformann i Norges Industriforbund fra 1920 til 1922 og formann i Oslo Håndverks- og Industriforening fra 1925 til 1927.[6]
Han kjøpte herregården Björkvik ved Söderköping i Östergötland i 1935. Han døde der i 1953.
Politisk arbeid rediger
.jpg)
I 1920-årene deltok han i et forsøk på å etablere en borgerlig front mot sosialismen. Han sympatiserte med Fedrelandslaget og deltok i finansieringsgruppen Vort Land. Denne sterke konservative holdningen ble imidlertid tonet ned i 1930-årene, og han distanserte seg fra mange av sine tidligere meningsfeller.
Han ble en sentral Høyre-politiker i mellomkrigstiden, og var innvalgt på Stortinget fra Oslo i to perioder 1928–1933. Han var hele tiden medlem av Stortingets finanskomité. Han var delegat til Nedrustningskonferansen i Genève i 1932. Han tok imidlertid ikke gjenvalg til Stortinget grunnet dårlig kjemi med C.J. Hambro. Dette skyldtes blant annet Andresens behov for planmessige forberedelser og klare målsettinger, som dermed passet dårlig sammen med Hambros til tider autoritære og improviserte lederstil samt lite strukturerte arbeidsvaner.[4][5]
Andresen utkonkurrerte til slutt Hambro i kampen om å bli Høyres formann ved landsmøtet i 1934, noe som også var et uttrykk for at et flertall i partiet ønsket en formann som var mer opptatt av økonomisk politikk.[5] Som partiformann tok han avstand fra forsøk på å stille politiske betingelser for finansiell støtte til Høyre fra storindustrien. Han lyktes ikke i å modernisere og effektivisere Høyre som organisasjon, eller å få mer orden i stortingsgruppen, som fortsatt var ledet av Hambro.[4][7]
Under andre verdenskrig satt han i tysk fangenskap på Grini fra 12. januar til 28. mai 1942.[6]. Han lånte Hjemmefronten 2 millioner kroner midt under krigen.[8]
Utmerkelser rediger
Andresen var kommandør av den danske Dannebrogordenen og ridder av den svenske Vasaorden. Han var dansk visekonsul og konsul fra 1919 til 1928.[6]
Joh. H. Andresens vei i Oslo ble oppkalt etter ham, men endret til Sigurd Hoels vei i 2013.[8]
Bibliografi rediger
Referanser rediger
- ^ Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 92[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Johan Henrik Andresen, Norsk biografisk leksikon ID Johan_H_Andresen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d «Johan H. Andresen». Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b c «Lederstrid i Høyre 1930-tallet». NRK Skole.
- ^ a b c «Johan Henrik Andresen». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.
- ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. 2. Oslo: Cappelen. s. 309–317. ISBN 82-02-04991-1.
- ^ a b «Ved veis ende». FERD AS. Arkivert fra originalen 4. november 2012.
Eksterne lenker rediger
- (en) Johan H. Andresen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Johan H. Andresen hos Virksomme ord
- «(no) Johan H. Andresen». Norsk biografisk leksikon.