Wikipedia

Jo Benkow

norsk politiker

Josef Elias Benkow (1924–2013) var en norsk politiker. Han var formann i Høyre fra 1980 til 1984 og parlamentarisk leder fra 1981 til 1985, deretter stortingspresident fra 1985 til 1993.

Jo Benkow
Benkow hadde en livslang interesse for fotofaget. Bilde fra 1980-årene.
Foto: Jødisk Museum i Oslo
Født15. aug. 1924[1]Rediger på Wikidata
Trondheim
Død18. mai 2013[2]Rediger på Wikidata (88 år)
Oslo
BeskjeftigelsePolitiker, fotograf, kjøpmann, skribent Rediger på Wikidata
EktefelleAnnelise Høegh (1985–2013)
FarIvan Benkow
PartiHøyre (1949*–2013*)[3]
NasjonalitetNorge
GravlagtHelsfyr gravlund[4]
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden (1998)
Bokhandlerprisen (1985)
Deltagermedaljen (1945)
Storkors av Finlands hvite roses orden (1990)
Stort ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (1996)
Stortingspresident
9. oktober 1985–30. september 1993
ForgjengerPer Hysing-Dahl
EtterfølgerKirsti Kolle Grøndahl
Høyres parlamentariske leder
1. oktober 1981–30. september 1985
ForgjengerKåre Willoch
EtterfølgerJan P. Syse
Høyres formann
4. mai 1980–26. august 1984
ForgjengerErling Norvik
EtterfølgerErling Norvik
Stortingsrepresentant
1. oktober 1965–30. september 1993
ValgkretsAkershus
Jo Benkow på Commons

Jo Benkow ble oppfattet som «lyseblå»; en liberal og sentrumssøkende høyremann. Han hadde et sterkt engasjement for helse- og sosialpolitikken. Samtidig ble han talsmann for «høyrebølgens» krav om skattelettelser og tøffere kriminalitetsbekjempelse. Samarbeidet i Norden og Europa opptok ham også sterkt.

Jo Benkow var den første jøden som ble valgt inn på Stortinget.[a] Han hadde mistet det meste av sin familie i holocaust. Mens han var stortingspresident, utgav han selvbiografien Fra synagogen til Løvebakken (1985), som ble en bestselger.

Familie og barndom rediger

Jo Benkow ble født i en bygårdsleilighet i Trondheim. Byen hadde Norges største jødiske miljø utenom Oslo. Foreldrene var Annie Louise, født Florence, og Ivan Benkow. I 1930 flyttet familien til en leilighet på Stabekk i Bærum, som den første jødiske familien. Faren var fotograf med eget atelier, og moren drev butikk med parfyme og toalettartikler. Foreldrene sang i kor og deltok i organisasjonslivet, og Jo Benkow var med i guttespeideren.[5][6][7] Han fikk trosopplæring i Synagogen i Bergstien frem mot sin bar mitsva (konfirmasjon).[8]

Både farens og morens foreldre var askenasiske jøder som hadde flyktet fra pogromene (forfølgelser) i det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet. Farfaren Chaim Eliah Benkowitz, bosatt i Hrodna og senere i Vilnius, var hoffotograf for tsaren. Tidlig på 1900-tallet tok Benkowitz med seg familien til Sverige. Faren flyttet videre til Kristiansund og Trondheim og traff der Jo Benkows mor. Mormoren og morfaren flyttet til Norge rundt 1900 og drev frukthandel i Oslo.[6][7][9]

Jo Benkows foreldre hadde tidligere vært gift på hver sin kant, men mistet sine første ektefeller tidlig. Jo Benkow hadde en storesøster, Rebekka (Beks) Cecilia, fra morens første ekteskap, og storebroren Harry fra farens første ekteskap.[7][9]

Holocaust og okkupasjonsår rediger

I september 1942 gikk det rykter om en forestående massearrestasjon av jødiske menn. 18 år gamle Jo Benkow flyktet til Sverige sammen med sin morbror Herman i begynnelsen av oktober. Faren og broren kom etter.[10]

De hadde også lagt fluktplaner for kvinnene og barna i Benkow-familien, deriblant Jos mor og søster, men de trodde ikke at de var like utsatt. I november ble de arrestert, deportert og gasset ihjel i Auschwitz. En stor del av deres jødiske omgangskrets og fjernere slektninger døde også i utryddelsesleirene.[10]

Jo Benkow mente at det var umulig å fatte all lidelsen bak de seks millionene ofrene for holocaust. «Det er lettere å forstå når vi tenker på skjebnen til ett enkelt menneske som sto oss nær», skrev Benkow, og mintes sin fire år gamle kusine Ada, som fulgte sin mor, Jos tante Cesilie, inn i gasskammeret.[11] «Det som utspilte seg der, har forfulgt meg resten av livet. Jeg lurer på om hun egentlig skjønte hva som skjedde, om hun gråt eller hvor lang tid det tok», skrev han på holocaustdagen i 2012.[12]

Han tok artium ved reallinjen ved det norske gymnaset i Uppsala våren 1944.[13] Etter eksamen reiste han til Skottland og videre til Little Norway i Canada.[6][13][14] Han tjenestegjorde som fenrik i flyvåpenet.[15] Etter frigjøringen i 1945 var han for det meste stasjonert på Bardufoss flystasjon før han ble dimittert fra tjenesten.[16]

 
Snublesteiner på Stabekk til minne om Jo Benkows søster Rebekka Cecilie og mor Annie Louise, som ble drept i Auschwitz i 1942.
Foto: Kjetil Ree

I lære som fotograf rediger

 
Jo Benkow som ung fotograf.
Foto: Jødisk Museum i Oslo

«Landet skulle bygges opp igjen. For egen del slet jeg mest med å gjenoppbygge meg selv», skrev Benkow i sine memoarer.[17] Holocaust førte Benkow som ung mann ut i en troskrise. Han kom til å se på seg selv som ikke-troende jøde, men beholdt «en viss tro på en udefinert høyere makt som holder en tilbake fra de gale ting og de onde gjerninger.»[18]

Han hadde egentlig tenkt å studere, men familietragedien gjorde at han i stedet kom i lære som fotograf hos sin far, dels også hos farbroren i Stockholm.[6][7][13] Han tok norsk og dansk svennebrev i fotofaget i 1949 og mesterbrev i 1952.[15][13]

I 1949 åpnet han eget fotoatelier i Moss, der broren hadde stiftet familie og drev sin egen tannlegepraksis. I 1954 flyttet han tilbake til Bærum for å overta farens atelier.[19] Han videreførte også sin mors butikk som en bigeskjeft.[7][15]

Benkow var redaktør i Norsk Fotografisk Tidsskrift, utgitt av Norges Fotografforbund, fra 1949 til 1956.[15]

Tidlig politisk arbeid rediger

Jo Benkow kalte dikteren Henrik Wergeland sin «store ungdomshelt», og han beundret Wergelands innsats for jødesaken. Wergeland hadde begrunnet sin åpenhet for jødene med toleranse og liberalitet, og dette var verdier som Benkow kjentes ved.[20]

Benkow-familien hadde ikke vært særlig interessert i politikk da han vokste opp. I 1949 kom Benkow tilfeldigvis i snakk med den unge advokaten og politikeren Svenn Stray på toget mellom Oslo og Moss. Det ble begynnelsen på et livslangt vennskap. Stray inviterte Benkow på et møte i Moss Unge Høyre.[21]

I 1951 ble han valgt til formann i både Moss og Østfold Unge Høyre. Han trodde selv at antisemittiske holdninger stod i veien for at han fikk plass i bystyret den høsten. Senere i livet mente at han det handlet om at han var ung og ukjent for de fleste mossinger.[19][22]

Da Benkow flyttet tilbake til Bærum, ble han oppmuntret av Høyres fylkessekretær Thorleif Løken til å påta seg verv i Bærum Høyre. Han ble en viktig organisasjonsbygger og bidrog til å sementere Høyres dominans i kommunepolitikken.[19][22] I 1959 ble han valgt inn i kommunestyret, og fire år senere ble han medlem av formannskapet og formann i skolestyret. Han var også medlem av Akershus fylkesting.[15][22]

Stortingsrepresentant rediger

Benkow medvirket, sammen med partifellene Løken og Rolf Presthus, til å sikre John Lyng førsteplassen på Høyres liste i Akershus ved stortingsvalget i 1957. Han fremmet Lyng som motkandidat til Alv Kjøs som formann i Høyres sentralstyre i 1958. Dette forsøket på et generasjonsskifte førte ikke frem, men Lyng fikk i stedet det viktigere vervet som formann i stortingsgruppen (parlamentarisk leder).[23]

I 1965 ønsket ikke Lyng en ny stortingsperiode, tross de borgerliges forhåpninger om et regjeringsskifte. Han oppfordret Benkow til å stille. Høyres nominasjonskomité stilte seg bak Kristian Asdahl som førstemann på listen, men delte seg mellom Benkow og Presthus på andreplassen. Benkow vant avstemningen mot Presthus på nominasjonsmøtet i mars 1965 og ble valgt inn på Stortinget samme høst.[22][24]

Benkow hadde ved nominasjonen til kommunestyret i 1959 opplevd at «et eldre veltjent medlem» holdt hans jødiske bakgrunn mot ham.[19] Den motstanden han senere møtte i sitt eget kommuneparti, bunnet derimot i en oppfatning av Benkow som for liberal og ambisiøs på egne vegne.[19][25]

Helse- og sosialpolitikk rediger

Benkow fikk, etter eget ønske, plass i Stortingets sosialkomité, hvor han fortsatte arbeidet til sin venn Stray. Han mente at Stray var hovedmannen bak at Høyre så velferdsstaten som et politisk felleseie og fattet ny interesse for helse- og sosialpolitikken.[6][21]

Benkow fikk sin første store lovbehandling allerede med Borten-regjeringens forslag om folketrygden i 1966.[6][26]

I 1969 var han saksordfører ved behandlingen av sykehusloven. Loven la ansvaret for drift og utbygging av sykehusene til fylkeskommunene, mens staten stod for det meste av finanseringen, der inntektene fulgte utgiftene. Benkow mente, som stortingsflertallet, at det var riktig å gi «institusjonene en gunstig, men helt nødvendig og berettiget særstilling». Senere kom han til å forandre mening, og Høyre støttet de etterfølgende Arbeiderparti-regjeringenes forsøk på å bremse utgiftsveksten i helsevesenet.[27]

1970-årenes verdikonflikter rediger

Nordli-regjeringen forberedte en stortingsmelding om kriminalpolitikken, som gikk inn for mildere straffereaksjoner og større vekt på rehabilitering. Da Høyre fikk formannsvervet i Stortingets justiskomité etter valget i 1977, tenkte Høyres parlamentariske leder Kåre Willoch at Benkows milde fremtoning sammen med et budskap om en stram justis kunne appellere bredt.[28] Kriminalmeldingen av 1978 ble en belastning for regjeringen. Da Stortinget behandlet meldingen i 1980, hadde Arbeiderpartiet skiftet justisminister og sa seg villige til å forhandle om en mer moderat politikk. Høyre gikk også med på noe mer bruk av åpen soning.[6][26][28]

Høyre var dypt splittet i 1970-årenes spørsmål om familie, kjønnsroller og seksualitet. Arbeiderparti-regjeringen hadde lagt frem et forslag til lov om likestilling mellom kjønnene i 1975. Lovforslaget tilfredsstilte hverken kvinnebevegelsen, som ønsket en rent kvinnepolitisk lov, eller de borgerlige. Benkow ledet et partiutvalg som formulerte Høyres alternativ, og han forhandlet så med Arbeiderpartiet. De entes om et kjønnsnøytralt likestillingsbegrep, men Høyre måtte godta et tillegg om kvinnens stilling. Høyre fikk Arbeiderpartiet med på at loven ikke skulle gripe inn i familie- eller troslivet. Willoch, Stray, Lars Roar Langslet og Håkon Kyllingmark overtalte skeptikerne i stortingsgruppen til å støtte Benkows forhandlingsresultat, slik at likestillingsloven kunne vedtas i 1978.[29]

Høyres stortingsgruppe stemte samlet imot å utvide adgangen til abort i 1975 og imot rett til selvbestemt abort i 1978. Derimot var holdningene blant partiets velgere i bevegelse.[30] Benkow var opprinnelig abortmotstander, men begynte å tvile.[6][26] Han mente, som Willoch, at det viktigste var å få ned aborttallene. Partiledelsen avverget at Høyres landsmøte i 1980 voterte over en innstramming av abortloven.[30] Benkow støttet løsningen med å stille partiets representanter fritt. Samtidig medgav han at han personlig mente at avgjørelsen om abort burde ligge hos den gravide kvinnen.[6][26] Kritikerne mente at han var holdningsløs og utspekulert.[26][31]

Inn i partiledelsen rediger

 
Høyres ledertrio Jo Benkow, Kåre Willoch og Erling Norvik personifiserte på hver sin måte «høyrebølgen».
Foto: Høyre

Benkow var fylkesformann i Akershus Høyre fra 1971 til 1974, deretter den ene av to viseformenn i Høyres sentralstyre under Erling Norvik som formann.[15] Norvik var Willochs nære fortrolige.[32]

Da Norvik trådte tilbake som Høyre-formann av hensyn til sin egen helse i 1980, oppfordret han Benkow å stille seg til rådighet til å overta.[33] Benkow var ikke uomstridt, og abortsaken spilte inn. Høyres valgkomité vurderte også Håkon Randal som kandidat. Lars T. Platou skal ha hatt det avgjørende ordet i komitéen, som samlet seg om Benkow som formann og Randal som 1. viseformann.[32]

Partiorganisasjonen hadde blitt både utbygget og mer sentralisert i løpet av 1970-årene, men det var fortsatt ingen tvil om at den politiske makten var sentrert rundt Willoch som parlamentarisk leder.[32][34]

Formann i skyggen av regjeringen rediger

Benkow fikk gode skussmål for måten han ledet partiorganisasjonen gjennom valgkampen i 1981, som endte med borgerlig valgseier. Det ble hengende ved Benkow at han tallfestet Høyres skatteløfter til 7 milliarder kroner over fire år, uten forbehold, under en utspørring i NRK. Partiet trykte også brosjyrer og annonser med samme budskap. Partiet hadde egentlig vedtatt et mer langsiktig mål, og noe skulle tas inn med avgiftsøkninger. Willoch-regjeringen klarte, tross skattelettelser, aldri å innfri forventningene.[26][35][36]

Benkow deltok i de borgerlige regjeringsforhandlingene, som endte med at Willoch dannet en ren Høyre-regjering med en samarbeidsavtale med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.[37] Mange regnet med at Benkow ville bli sosialminister. Selv uttrykte han overfor Willoch at hans ønsker for helse- og sosialsektoren kunne bli vanskelige å finne rom for «med de rammer og den prioritering som statsministeren og finansministeren måtte insistere på».[34] Det betød at Willoch også løste problemet med å finne en passende etterfølger som parlamentarisk leder.[34][38][39] Benkow fikk et ry som en omsorgsfull og romslig leder for stortingsgruppen.[26]

Samarbeidsforholdene i Stortinget viste seg raskt å bli vanskelige, og Høyre ønsket en flertallsregjering. Våren 1983 var Benkow med i forhandlingene om regjeringsutvidelsen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.[40]

Presset ut som formann rediger

Benkow var nordist og snakket varmt om europeisk og transatlantisk samarbeid i EF og NATO.[6] Han bidrog, som parlamentarisk leder, til overenskomsten mellom Høyre og Arbeiderpartiet om nedrustingsmeldingen i 1984.[41]

Willoch og Norvik rådet Benkow tidlig til å prioritere stortingsarbeidet og presidentvervet i Nordisk råd og frasi seg gjenvalg som Høyres formann. Han delte ikke deres vurdering, fordi det ville innebære et tredelt lederskap i partiet. Benkow var en godt likt partiformann utad, men partiets egne tillitsvalgte og ansatte opplevde ham som mindre tilgjengelig og mer bundet i sine uttalelser.[32]

Da Høyre gikk sterkt tilbake ved kommunevalget i 1983, tok Willoch skritt for at Norviks kandidatur skulle bli lansert.[32] Da Norvik bekreftet i en samtale med Benkow at han ville stille, innkalte Benkow til pressekonferanse. Han uttrykte sin glede over nyheten og trådte stillferdig til side. I virkeligheten var han dypt såret og følte seg ydmyket.[6][32][42]

Stortingspresident rediger

 
Kong Olav og stortingspresident Benkow besøker en fotoutstilling i 1989.
Foto: Rune Aakvik / Oslo Museum

Foran stortingsvalget 1985 uttrykte Benkow et ønske om å overta som stortingspresident.[43] Benkows taleevner og gode skjønn kom til sin rett. På en annen side kunne han oppfattes som arrogant og pompøs. Han vedgikk i sine memoarer at han hadde en forfengelig og nærtagende side.[26][25][44]

En av Benkows forgjengere, arbeiderpartimannen Guttorm Hansen, mente at Benkow var mer synlig i offentligheten enn mange tidligere stortingspresidenter.[25] Han hadde hele tiden en tillitsmannsholdning til politikk og omtalte Stortinget med stor patos.[44]

Den mest omtalte saken i Benkows presidentperiode var utbyggingen av Stortingets varemottak og parkeringsanlegg – «stortingsgarasjen». Han måtte tåle mye harselas, men forsvarte prosjektet. Anlegget stod ferdig i 1988.[6][25][44]

Benkow trosset sterke interesser i Akershus Høyre og stemte i 1988 for å legge Oslos nye hovedflyplass til Hurum fremfor Gardermoen. Da Benkows integritet ble trukket i tvil i flere skandalesaker i VG sommeren 1988, fikk han problemer med stortingsnominasjonen den høsten, men greide å bli nominert for en siste periode.[45][46][47][48]

Borgerlige samarbeidsproblemer rediger

Da Willoch-regjeringen falt våren 1986, forsøkte partiet raskt å komme tilbake til regjeringsmakten, nå med Presthus som statsministerkandidat. Dette ble kjent som «høstjakten» på regjeringen. Den var resultatløs, og Presthus ble satt under større press.[49]

Benkow og Willoch var imot å bruke Brundtland-regjeringens forslag til jordbruksoppgjør som påskudd for å reise mistillitsforslag mot regjeringen våren 1987. De advarte også mot å gjenta forsøket ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. De borgerlige klarte ikke å stå samlet, og Brundtland ble sittende frem til stortingsvalget i 1989.[49][50][51][52]

De borgerliges samarbeidsvansker skyldtes for en stor del forholdet til Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiets innvandringsskepsis fikk stort utslag ved kommunevalget i 1987, og Høyre ønsket å begrense partiets spillerom.[53] Benkow støttet en restriktiv innvandringspolitikk, men var rask til å påtale det han oppfattet som intoleranse og fremmedfiendtlighet.[54][55]

Gjennomslag for liberal samlivsetikk rediger

En liberal inngang til samlivsspørsmål fikk større aksept i Høyre i løpet av 1980-årene. Benkows kone Annelise Høegh var en av de viktigste meningsdannerne. Abortsaken hadde dannet en tradisjon for å stille representantene fritt i «samvittighetsspørsmål». I 1993 tilhørte Benkow, Høegh, Erna Solberg og Kristin Clemet et stort mindretall i Høyres stortingsgruppe som sikret flertallet for partnerskapsloven.[56] Benkow uttalte i den sammenhengen at ekteskapet var til «for å kunne leve ut sin kjærlighet i høy moral».[57]

Forfatter og internasjonalt engasjert rediger

 
Jo Benkow taler under Høyres landsmøte i 2009.
Foto: Kjetil Ree

I 1985 mottok han Bokhandlerprisen for sin selvbiografi Fra synagogen til Løvebakken. Boksuksessen ble fulgt opp med flere bøker om politikk og etikk. Han stod kong Olav nært og utgav flere populære bøker om kongehuset.[6][15]

Benkow var president i Den internasjonale Helsingforsføderasjonen fra 1993 til 1998.[15]

I 1995 ble han invitert av sin venn, menneskerettighetsaktivisten Elie Wiesel, til å være gjesteprofessor i internasjonal politikk ved Boston University, der han også fikk en æresdoktorgrad. Han var også medlem av L'Académie Universelle des Cultures i Paris, som Wiesel hadde grunnlagt.[15]

Jødisk identitet og Israel-venn rediger

Benkow var en livslang venn av Israel, som en nødhavn for verdens forfulgte jøder. Han hadde ingen tanke om å utvandre selv, men mente at Israels eksistens lot jøder leve friere enn før.[58] For Jo Benkow ble den jødiske identiteten viktigere med alderen.[6][44][59]

I 1993 ble han, som Trygve Bratteli og Kåre Kristiansen før ham, hedret med en skog plantet i hans navn i Israel.[15][60]

Stemningsskiftet rundt Israel i eget parti og i den norske opinionen etter krigen i Libanon ble en påkjennelse for Benkow, men han vek sjelden fra partilinjen.[44] Han hyllet Oslo-avtalen i 1993.[61] Benkow anså mye av kritikken mot Israel som urimelig, fordi den holdt en truet stat til fredstidens normer.[58] At Benkow og Willoch så svært ulikt på Midtøsten-konflikten, kom til å forsure forholdet mellom dem på deres eldre dager.[62][63][64][65]

 
Jo Benkow er begravet på Det mosaiske trossamfunns gravlund på Helsfyr i Oslo.
Kjetil Ree (2024)

Benkow bodde på Frogner på Oslos vestkant[66] frem til han flyttet inn i en aldersbolig tilknyttet Synagogen i Bergstien.[67] Han døde i 2013, 88 år gammel. Som tidligere stortingspresident fikk han en begravelse på statens bekostning.[68] Han ble begravet etter jødisk skikk på Den jødiske gravlund på Helsfyr.[69]

Ekteskap og barn rediger

Jo Benkow giftet seg i 1952 med Bjørg Folkestad (1930–2012). De fikk datteren Annie. Paret ble skilt i 1983. I 1985 giftet han seg på nytt med daværende stortingsrepresentant Annelise Høegh (1948–2015).[6]

Æresbevisninger rediger

For sin krigsinnsats ble Benkow i 1945 hedret med Deltagermedaljen.[15]

I 1998 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han mottok storkorset av Finlands hvite roses orden i 1990 og stortegn i gull av Østerrikes Ærestegn for fortjenester i 1996.[15]

I 1993 fikk Benkow diplom og gullmedalje fra Den mosaiske internasjonale losje B'nai B'rith.[15]

Benkow beholdt interessen for fotofaget. Han ble ofte invitert til bransjetilstelninger og til å åpne fotoutstillinger. I 2005 ble han utnevnt til æresmedlem i Norges Fotografforbund.[15]

Fotnoter rediger

Type nummerering
  1. ^ Ludvig Mariboe som var stortingsrepresentant 1830–1835 var av portugiserjødisk slekt, men ble oppdratt som kristen og døpt i 1802.

Referanser rediger

  1. ^ www.strindahistorielag.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Jo Benkow er død», publisert i Nettavisen, utgitt 18. mai 2013, besøkt 29. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gyldendal Norsk Forlag, Jo Benkow, «Fra synagogen til Løvebakken», side(r) 230, utgivelsessted Oslo, utgitt 1985[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Slekt og Datas Gravminnebase, «Jo(seph) Elias Benkow», besøkt 3. september 2022[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 33–51. ISBN 82-05-16496-7. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Langslet, Lars Roar. «Jo Benkow». Norsk biografisk leksikon. snl.no. Besøkt 3. september 2022. 
  7. ^ a b c d e «Atelier Benkow: Tre generasjoner jødiske fotografer». Jødisk museum. Besøkt 29. august 2022. 
  8. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 85. ISBN 82-05-16496-7. 
  9. ^ a b Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 17–31. ISBN 82-05-16496-7. 
  10. ^ a b Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 174–181. ISBN 82-05-16496-7. 
  11. ^ Benkow, Jo (1994). Det ellevte bud. Oslo: Gyldendal. s. 9–14. ISBN 82-05-22602-4. 
  12. ^ Benkow, Jo (27. januar 2012). «Det kan skje igjen». Aftenposten. Besøkt 3. september 2022. 
  13. ^ a b c d Reksten, Ingvild Sandvik m.fl. (red.) (1970). Det norske gymnasium i Uppsala 1941–1945. Oslo, Bergen og Tromsø: Universitetsforlaget. s. 127. 
  14. ^ Wold, Ragnar (1990). Slik fikk vi vinger. En beretning om opplæringen av luftpersonell i Canada 1940–45. Oslo: Damm. s. 112. ISBN 82-517-9979-1. 
  15. ^ a b c d e f g h i j k l m n «Biografi: Benkow, Jo». Stortinget (norsk). 9. mars 2008. Besøkt 8. mars 2020. 
  16. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 185. ISBN 82-05-16496-7. 
  17. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 227. ISBN 82-05-16496-7. 
  18. ^ Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 154–155. ISBN 82-05-16496-7. 
  19. ^ a b c d e Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 230–236. ISBN 82-05-16496-7. 
  20. ^ Benkow, Jo (2008). «En personlig beretning om Henrik Wergeland og jødesaken». Arkivert fra originalen 2. november 2011.  Hentet fra Benkows artikkel i antologien Henrik Wergeland: Såmannen (2008), s. 379–407.
  21. ^ a b Benkow, Jo (1988). Folkevalgt. Oslo: Gyldendal. s. 110–124. ISBN 82-05-17711-2. 
  22. ^ a b c d Kluge, Rolf (1994). «Lokalpolitikeren». I Thyness, Paul. Hr. president: Festskrift til Jo Benkow på 70-årsdagen. Oslo: Gyldendal. s. 23–33. ISBN 82-05-22507-9. 
  23. ^ Langslet, Lars Roar (1989). John Lyng: Samarbeidets arkitekt. Oslo: Cappelen. s. 121–122 og 127–130. ISBN 82-02-11184-6. 
  24. ^ Gauslaa, Stein og Malmø, Morten (1988). Presthus. Oslo: Scanbok forlag. s. 27–29. ISBN 82-90554-10-9. 
  25. ^ a b c d Hansen, Guttorm (1994). «Stortingspresidenten». I Thyness, Paul. Hr. president: Festskrift til Jo Benkow på 70-årsdagen. Oslo: Gyldendal. s. 56–63. ISBN 82-05-22507-9. 
  26. ^ a b c d e f g h Bratholm, Eva (1994). «Jo Benkow som parlamentariker». I Thyness, Paul. Hr. president: Festskrift til Jo Benkow på 70-årsdagen. Oslo: Gyldendal. s. 34–44. ISBN 82-05-22507-9. 
  27. ^ Berg, Ole (2009). Spesialisering og profesjonalisering: En beretning om den sivile norske helseforvaltnings utvikling fra 1909 til 2009. 1. Oslo: Statens helsetilsyn. s. 207–212. ISBN 978-82-90919-14-1. 
  28. ^ a b Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 31–34. ISBN 82-02-39029-X. 
  29. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 64–67. ISBN 82-02-39029-X. 
  30. ^ a b Sejersted, Francis (1984). Høyres historie: Opposisjon og posisjon, 1945–1981. Oslo: Cappelen. s. 360–367. ISBN 82-02-04993-8. 
  31. ^ Sundar, Egil (1994). «Partiformannen». I Thyness, Paul. Hr. president: Festskrift til Jo Benkow på 70-årsdagen. Oslo: Gyldendal. s. 45–55. ISBN 82-05-22507-9. 
  32. ^ a b c d e f Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 180–186. ISBN 82-02-39029-X. 
  33. ^ Benkow, Jo (1988). Folkevalgt. Oslo: Gyldendal. s. 163–167. ISBN 82-05-17711-2. 
  34. ^ a b c Benkow, Jo (1988). Folkevalgt. Oslo: Gyldendal. s. 163–167. ISBN 82-05-17711-2. 
  35. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 103–105. ISBN 82-02-39029-X. 
  36. ^ Willoch, Kåre (1990). Minner og meninger. 3. Oslo: Schibsted. s. 32–35 og 98–102. ISBN 82-516-1350-7. 
  37. ^ Willoch, Kåre (1990). Minner og meninger. 3. Oslo: Schibsted. s. 65–73. ISBN 82-516-1350-7. 
  38. ^ Willoch, Kåre (1990). Minner og meninger. 3. Oslo: Schibsted. s. 80. ISBN 82-516-1350-7. 
  39. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 82–85. ISBN 82-02-39029-X. 
  40. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 85–90. ISBN 82-02-39029-X. 
  41. ^ Hansson, Steinar og Teigene, Ingolf Håkon (1992). Makt og mannefall: Historien om Gro Harlem Brundtland. Oslo: Cappelen. s. 153–155. ISBN 82-02-13808-6. 
  42. ^ Norvik, Erling (1991). Hiv dokker i kalosjan. Skrevet i samarbeid med Terje Svabø. Oslo: Cappelen. s. 100–118. ISBN 82-02-12937-0. 
  43. ^ Gauslaa, Stein og Malmø, Morten (1988). Presthus. Oslo: Scanbok forlag. s. 103. ISBN 82-90554-10-9. 
  44. ^ a b c d e Førde, Einar (1994). «Portrett av ein politikar». I Thyness, Paul. Hr. president: Festskrift til Jo Benkow på 70-årsdagen. Oslo: Gyldendal. s. 9–22. ISBN 82-05-22507-9. 
  45. ^ «Smuglet smykker – glemte å betale avgifter». VG: 1. 19. mai 1988. 
  46. ^ «Carl I. Hagen raser: Vil vrake Jo Benkow». VG: 1. 26. august 1988. 
  47. ^ «Jorda rundt med Jo». Dagbladet: 2. 27. august 1988. 
  48. ^ «Jo på topp». VG: 4. 1. oktober 1988. 
  49. ^ a b Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 189–199. ISBN 82-02-39029-X. 
  50. ^ Benkow, Jo (1988). Folkevalgt. Oslo: Gyldendal. s. 187–209. ISBN 82-05-17711-2. 
  51. ^ Gauslaa, Stein og Malmø, Morten (1988). Presthus. Oslo: Scanbok forlag. s. 133–150. ISBN 82-90554-10-9. 
  52. ^ Hansson, Steinar og Teigene, Ingolf Håkon (1992). Makt og mannefall: Historien om Gro Harlem Brundtland. Oslo: Cappelen. s. 176–179. ISBN 82-02-13808-6. 
  53. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 200–203 og 214–222. ISBN 82-02-39029-X. 
  54. ^ Benkow, Jo (1988). Folkevalgt. Oslo: Gyldendal. s. 210–215. ISBN 82-05-17711-2. 
  55. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 292–294. ISBN 82-02-39029-X. 
  56. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 146, 305–306 og 316–322. ISBN 82-02-39029-X. 
  57. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. s. 319. ISBN 82-02-39029-X. 
  58. ^ a b Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. s. 145–147 og 157–167. ISBN 82-05-16496-7. 
  59. ^ Reindal, Johannes (23. mai 2013). «– Prototypen på jødisk nordmann». Dagen: 4–5. 
  60. ^ Sjue, Finn (23. juli 1993). «Benkowskogen tar form i Israel». Klassekampen: 8. 
  61. ^ «Jo Benkow hyller Johan Jørgen Holst: – Kvalifisert for fredsprisen». Dagbladet: 1. 11. september 1993. 
  62. ^ Spence, Thomas (28. april 2004). «Willoch på studietur til Arafat». Aftenposten (morgen utg.): 2. 
  63. ^ Hegtun, Halvor og Fyhn, Morten (28. september 2006). «Politikere avviser fiendskap». Aftenposten (morgen utg.): 6–7. 
  64. ^ «Frykter Willoch-misbruk». Vårt land: 6. 2. desember 2008. 
  65. ^ «Willoch svarer Benkow». Vårt land: 7. 3. desember 2008. 
  66. ^ Brynn, Grace (19. januar 2006). «Stortingspresident emeritus steller hjemme». Nettavisen. Besøkt 20. februar 2024. 
  67. ^ Weibye, Tor (22. mai 2013). «Benkow begraves på den jødiske gravlunden». Dagen. Besøkt 11. desember 2023. 
  68. ^ «Jo Benkow begravet». Stortinget. 22. mai 2013. Besøkt 22. mai 2013. 
  69. ^ «Fullsatt kapell tok farvel med Jo Benkow». NRK. NTB. 22. mai 2013. Besøkt 22. mai 2013. 

Litteratur rediger

  • Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-16496-7. 
  • Benkow, Jo (1988). Folkevalgt. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-17711-2. 
  • Benkow, Jo (1989). Haakon, Maud og Olav. Et minnealbum i tekst og bilder. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-18412-7. 
  • Benkow, Jo (1991). Olav. Menneske og monark. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-20192-7. 
  • Benkow, Jo (1994). Det ellevte bud. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-22602-4. 
  • Benkow, Jo (1998). Hundre år med konge og folk. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-24737-4. 
  • Benkow, Jo og Grimnes, Ole Kristian (1998). Vendepunkt. 9. april i vår bevissthet. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12700-9. 
  • Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie: Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-39029-X. 
  • Thyness, Paul (red.) (1994). Hr. president. Festskrift til Jo Benkow på 70-årsdagen. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-22507-9. 

Eksterne lenker rediger

Forrige mottaker:
Torill Thorstad Hauger 		Vinner av Bokhandlerprisen
 Neste mottaker:
Anne-Cath. Vestly
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jo_Benkow&oldid=24397328»