Wikipedia

Jiang Zemin

kinesisk politiker

Jiang Zemin (kinesisk: 江泽民; pinyin: Jiāng Zémín; født 17. august 1926 i Yangzhou i Jiangsu i Kina, død 30. november 2022 i Shanghai[11]) var en kinesisk politiker, og Folkerepublikken Kinas president fra 1993 til 2003. Han regnes som en eksponent for «tredje generasjons lederskap» i det kommunistiske Kina.

Jiang Zemin
Født17. aug. 1926[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Yangzhou (Republikken Kina)
Død30. nov. 2022[5]Rediger på Wikidata (96 år)
Shanghai[5]
BeskjeftigelsePolitiker, elektroingeniør Rediger på Wikidata
Embete
  • Generalsekretær for Det kinesiske kommunistiske parti (1989–2002)
  • Folkerepublikken Kinas president (1993–2003)
  • Chairman of Central Military Commission of People's Republic of China (1990–2005)
  • Chairman of the Central Military Commission of the Chinese Communist Party (1989–2004)
  • Medlem av Kinas politbyrå (1987–2002)
  • mayor of Shanghai (1985–1988)
  • partisekretær i Shanghai (1987–1989)
  • medlem av Den nasjonale folkekongress (6th National People's Congress, 7. nasjonale folkekongress, 8th National People's Congress, 9th National People's Congress)
  • medlem av politbyråets stående komité til Kinas kommunistparti (1989–2002) Rediger på Wikidata
Utdannet vedJiangxi -provinsens gymnas (1937–1943)[6]
Zhongyang-universitetet (1943–1945)
Jiaotong-universitetet (1946–1947)
Yangzhou Dongguan Primary School (1933–1937)
EktefelleWang Yeping (1951–2022)[7]
FarJiang Shijun
MorWang Zhelan[8]
SøskenJiang Zehui
BarnJiang Mianheng
Jiang Miankang
PartiKinas kommunistparti (1946–2022) (avslutningsårsak: død)[9]
NasjonalitetRepublikken Kina (1926–1949) (avslutningsårsak: regimeendring)
Kina (1949–2022) (avslutningsårsak: død)
GravlagtYangtze Estuary
Utmerkelser
13 oppføringer
Den gylne ørns orden
Storkors av Det gode håps orden (1999)[10]
Republikken Tyrkias statsorden
1. klasse av Jaroslav den vises orden
Grand Cross of the Order of Tahiti Nui (2001)
Pusjkin-medaljen
Frelserens orden
Frigjørerens orden
José Marti-ordenen
Order of the Crown of Brunei
Tahiti Nui-ordenen
Kongos fortjenstorden
Palestinian Bethlehem 2000 Award (2000)
Signatur
Jiang Zemins signatur
Jiang Zemin på Commons
Jiang Zemin
Foto fra sommeren 2000

Jiang Zemin var borgermester i Shanghai 1984—1987, generalsekretær for Det kinesiske kommunistparti og medlem av politbyråets stående komite 1989–2002, Kinas president 1993–2003, ordfører for partiets sentrale militærkommisjon 1989–2004 og for Kinas sentrale militærkommisjon 1990–2005.

Jiang Zemins teoretisk-ideologiske arv, som ble innskrevet i den kinesiske grunnlov og i kommunistpartiets konstitusjon, er «Den viktige tanken om de tre representasjoner».

Da han døde i en alder av 96 år og 105 dager var Jiang den lengstlevende en gang nasjonale toppleder i Folkerepublikkens historie; han hadde slått Deng Xiaopings «rekord» den 14. februar 2019.

Familiebakgrunn rediger

Jiang Zemin er sønn av en bondekone og av en elektriker som også var forfatter. Hans hjemstavn, slektens opprinnelige tilknytning, var landsbyen Jingcun (江村) i Jingde fylke i Anhui. Dette var også hjemstavn for en rekke ledende skikkelser innen det kinesiske akademiske og intellektuelle etablissement.[12]

Han hadde fire søsken. Han ble adoptert inn i en annen familie for at denne skulle få et nytt familieoverhode[13]; det var hans onkels familie – onkelen Jiang Shangqing hadde falt i kamp mot den japanske okkupasjonsmakt. Denne familiebakgrunnen som «sønn av en martyr» tillegges en vesentlig betydning for hans senere politiske løpebane.

Utdannelse og tidlig karriere rediger

Jiang gikk på skole i hjembyen Yangzhou til 1943, og fortsatte deretter på Det sentrale universitet i Nanjing. I 1945 vekslet han over til ingeniørstudiet ved Shanghai-Jiaotong-universitetet i Shanghai. Ett år senere ble han medlem av Det kinesiske kommunistiske parti, men uten å oppvise særlig politisk iver eller bekle noen tillitsverv i partiet. I 1949 giftet han seg med sin skolevenninne Wang Yeping.

I 1950-årene arbeidet Jiang Zemin ved bilfabrikken Changchun, der han i 1956 ble visedirektør etter et lengre praktikum ved Stalin-bilfabrikken i Moskva. Under kulturrevolusjonen engasjerte han seg heller ikke noe særlig i politikken; han var verken noen innbitt talsmann for eller motstander av partilinjen. Han unnslapp rødegardistenes oppmerksomhet og angrep på autoritetspersoner, antagelig fordi han både var dyktig og førte et nøysomt liv.

Karrieren stod imidlertid lenge stille; det endret seg bare etter at Jiang Zemin i 1970-årene gikk på kaderskolen for det første ministerium for maskinbygging. Fra da av steg han raskt i politikken, da i utenriksavdelingen, der han ble ansvarlig for reformer på en rumensk maskinfabrikk. Etter at han vendte tilbake til Kina ble han i 1974 visedirektør og to år etter direktør for ministeriets avdeling for utenrikssaker.

Toppverv i Shanghai rediger

Begynnelsen av de økonomiske reformers tid, som ble initiert av Wang Daohan og Deng Xiaoping, begeistret Jiang Zemin og gav hans karriere en ny kraft. Hans anseelse steg i takt med hans sterke engasjement for opprettelsen av økonomiske frihandelssoner i Kina. Da Wang Daohan i 1985 gikk av som borgermester i Shanghai, ble Jiang Zemin hans etterfølger. I dette embedet førte Jiang Zemin en konservativ, uradikal politikk. Etter studentprotestene i 1986 unnlot han å igangsette større strafferettslige tiltak mot protestantene, noe som dempet konfliktnivået og avisene ikke fikk mye å skrive om. På et tidspubnkt under urolighetene resiterte Jiang Gettysburg Address på engelsk foran en gruppe protesterende studenter.[14][15] Han lyktes i å overkomme krisen, og han klarte deretter å reorganisere pressen i Shanghai, slik at den ble så godt som helt velvillig i sin dekning av regjeringens gjøren og laden.

Vurderingene av Jiangs borgermesterprestasjoner er imidlerrid blandede. Noen av hans kritikere avfeide ham som en «blomsterpotte» - et kinesisk uttrykk for noen som bare synes å være til nytte, men som ikke får noe gjennomført.[16] Mange mener at Shanghais vekst i denne perioden hadde mer å gjøre med Zhu Rongjis innsats.[17] Jiang var den gang en brennende tilhenger av Deng Xiaopings økonoomiske reformer.

I 1987 ble Jiang Zemin tatt inn i Det kinesiske kommunistpartis politbyrå, samtidig som han ble partisjef i Shanghai. Under Zhu Rongji, hans strengere og mer økonomisk orienterte etterfølger som borgermester, profitterte byen nå av reformpolitikkens frukter, som også lokket stadig mer utenlandsk investeringskapital til Kina og særlig til Shanghai.

Ved studenturolighetene i Shanghai i 1989 bestemte Jiang Zemin seg for ikke å bruke maktmidler, selv om han offentlig uttrykte tilslutning til innføringen av unntakstilstand den 20. mai 1989.

Til topps i rikspolitikken rediger

tter generalsekretær Zhao Ziyangs fall ble Jiang Zemin, takket være Deng Xiaoping og sine mange forbindelser i partikretser, utnevnt til generalsekretær for kommunistpartiet. Han støttet makttiltakene mot studentene i Beijing. Men hva gjaldt Shanghai, støttet Jiang Zemin opp om Zhu Rongjis beslutning om en ikkevoldelig håndtering og kontroll med urolighetene der.

Jiang Zemin fikk under den påfølgende tiden i gang en reformprosess og forsoning med studentmassene, men samtidig strammet han kraftig inn overfor pressen. Han satte også i gang en større antikorrupsjonskampanje, blant annet for å styrke partiets troverdighet.

I januar 1990 ble unntakstilstanden opphevet. Under de følgende år klarte Jiang Zemin både å drive de økonomiske reformene videre og å øke og befeste sin egen innflytelse. Etter en del politisk bråk fikk han ommøblert Folkets frigjøringshær ved å pensjonere eller forflytte hundrevis av offiserer og kommandanter. Slik sikret han seg makten både i det militære og i alle de viktigste de sivile styringsorganer. Hans tidligere rival Li Peng kunne bare styre utenrikspolitikken. Ettersom det var blitt fastlagt at statsminister- og presidentembede ikke skulle være forent i én person, ble det med at Jiang Zemin ble president, og Li Peng statsminister.

Til å begynne med ble Jiang Zemin betraktet som et kompromiss i drakampen om presidentposten etter Deng Xiaoping, etter at Zhao Ziyang hadde mistet makten. Jiang gjaldt da som tilhørende «kjernen i den tredje generasjons lederskap», og holdt fast ved Dengs markedsorienterte politikk, forbedret Kinas relasjoner med omverdenen og styrket sentralregjeringens makt over landets forskjellige regioner. Hans teoretisk-ideologiske arv, som ble innskrevet i den kinesiske grunnlov og i kommunistpartiets konstitusjon, er «den viktige tanken om de tre representasjoner». Den fremholder at det kinesiske kommunistparti (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser.

Jiang Zemin ble av mange ansett som en delvis neokonservativ politiker. Under hans ledelse kom den kinesiske stat til å videreføre en politisk linje som førte den stadig lenger bort fra den ideologiske og praktiske arv etter Mao Zedong. Selv om store deler av den gamle maoismen ble erstattet av en kombinasjon av markedsideologi og nasjonalisme, så Jiang Zemin til at partiet beholdt et fortsatt hardt grep om makten.

I årene etter 1994 utviklet Jiang Zemins styre seg i en diktatorisk retning. Innenrikspolitisk satte han i gang også med ideologiske og politiske reformer. Han fremmet ikke bare statsbedrifter og statlige investeringer, men forsøkte med mange midler å fremme «tradisjonelle kinesiske verdier». Samtidig innskrenket han ytterligere pressefriheten. Han styrket også sin stilling ved å innsette «sine folk» i sentrale verv; disse personer omtales gjerne som medlemmer av Shanghaiklikken.

Etter et politisk mord satte Jiang Zemin i gang en stor kampanje mot forbrytelser, og i løpet av ett år ble over 350 000 personer arrestert og over 4 000 henrettet. I 1998 ble Jiang bekreftet som president og leder av militærkommisjonen med 98 prosent av stemmene i nasjonalparlamentet. I 1999 ble Falun Gong på Jiang Zemins ordre forbudt og slått hardt ned på.

 
Jiang Zeming (til venstre) og hans kone Wang Yeping (i blå jakke) med det amerikanske presidentparet (George W. Bush og Laura Bush) i 2002.

Gradvis nedtrapping og fratreden rediger

I 2002 fratrådte Jiang Zemin sin plass i Politbyrået, og i 2003 gikk han av som president av Folkerepublikken Kina, for å gi plass til en ny ledelsesgenerasjon. Ny president ble Hu Jintao. I september 2004 nedla Jiang Zemin også flere av sine militære poster. Den siste offisielle posten, som formann av Den sentrale militærkommisjon, gav han fra seg i mars 2005.

Denne gradvise nedtrappingen gjør at man ikke helt nøyaktig kan fiksere Jiangs era i Kina, men det er vanlig å anse den for å ha vært fra 1993 til 2004.

I desember 2010, etter Jiangs fravær fra begravelsen av den tidligere kinesiske utenriksminister Huang Hua, begynte rykter å svirre om hans bortgang. De fikk en ny omgang i juli 2011, ettersom han ikke var å se ved feiringen av Det kinesiske kommunistpartis 90-årsfeiring den 1. juli. Men så viste han seg igjen ved 100-årsdagen for Xinhai-revolusjonen den 10. oktober 2011.

Jiang Zemin beskjeftiget seg likesom Mao Zedong med lyrikk.[18]

Død rediger

Jiang døde den 30. november 2022 i Shanghai, i en alder av 96 år. Ifølge kinesiske statsmedier som Xinhua døde han av leukemi og organsvikt.[19][20][21]

Litteratur rediger

  • Robert Lawrence Kuhn: The Man Who Changed China: The Life and Legacy of Jiang Zemin. Crown Publishers, 2005. – ISBN 1-40005-474-5 (Anmeldelse: [1])
  • Bruce Gilley: Tiger on the Brink: Jiang Zemin and China's New Elite. University of California Press, 1998. – ISBN 0-52021-395-5

Referanser rediger

  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019180, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 29105[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id jiang-zemin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w68h0brg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b XinhuaNet, «告全党全军全国各族人民书», verkets språk forenklet kinesisk, utgitt 30. november 2022, besøkt 30. november 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ South China Morning Post, «Jiang Zemin returns to spotlight with a salutory couplet to former school», verkets språk engelsk, utgitt 22. oktober 2012, besøkt 20. august 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ news.sina.com.cn, besøkt 26. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ The Man Who Changed China: The Life and Legacy of Jiang Zemin[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Jiang, Steven (30. november 2022). «Jiang Zemin, former leader who paved the way for China's rise, dies at 96». CNN (engelsk). Besøkt 30. november 2022. 
  12. ^ Li, Yiping; Lai, Kun; Feng, Xuegang (Mai 2007). «The Problem of ‘ Guanxi ’ for Actualizing Community Tourism: A Case Study of Relationship Networking in China». Tourism Geographies. 9 (2): 117-119. doi:10.1080/14616680701278489. 
  13. ^ «The New Emperor». Asia NOW. 29. desember 1995. 
  14. ^ Kuhn, Robert Lawrence: The Man Who Changed China: The Life and Legacy of Jiang Zemin
  15. ^ «Book: Real Story of Jiang Zemin: Introduction(4)». Chinaview.wordpress.com. 25. august 2006. Arkivert fra originalen 18. juli 2011. Besøkt 7. mars 2010. 
  16. ^ «BBC: Profile: Jiang Zemin». BBC News. 19. september 2004. 
  17. ^ HOLLEY, DAVID (31. juli 1993). «China Leans Heavily on Trouble-Shooter : Politics: Vice Premier Zhu Rongji's assignment is to cope with economic troubles, corruption, rural anger.». Los Angeles Times. Arkivert fra originalen 15. juli 2014. Besøkt 5. desember 2013. 
  18. ^ Der Spiegel, Ausgabe 13/1999, s. 296 og Der Spiegel, Ausgabe 18/2001, s. 224
  19. ^ «Former Chinese leader Jiang Zemin dies aged 96». BBC News. 30. november 2022. 
  20. ^ «Former Chinese president Jiang Zemin dies at 96». The Guardian (engelsk). 30. november 2022. 
  21. ^ Buckley, Chris; Wines, Michael (30. november 2022). «Jiang Zemin, Leader Who Guided China Into Global Market, Dies at 96». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. 

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Yang Shangkun  		Folkerepublikken Kinas president
 Etterfølger:
 Hu Jintao 
Forgjenger:
 Zhao Ziyang  		Generalsekretær for Det kinesiske kommunistparti
 Etterfølger:
 Hu Jintao 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jiang_Zemin&oldid=23871627»