Jernbane i Mongolia
Jernbanen i Mongolia består av 1 810 km med skinnegang per 2008.[1] Hele jernbanenettverket har bredspor (1 520 mm).
Historie rediger
Utbyggingen av jernbanen i Mongolia tok til sent. En begynte å bygge den transmongolske jernbanen i 1947, nådde Ulan Bator i 1950 og den kinesiske grensen i 1955. Før dette hadde de eneste jernbanelinjene vært korte godsbaner.
Men historien til den mongolske jernbanen strekker seg tilbake til 1938, da den 43 km lange, smalsporede (750 mm) banen mellom Ulan Bator og Nalaikh ble bygget. Mongolias jernbane består av to atskilte jernbanelinjer. Den transmongolske jernbanen på 1 110 km fungerer som hovedbanen, og forbinder Russland og Kina gjennom Ulan Bator. Den andre banen ligger i nordøst og kalles Bay an Tumen-banen. Den er 239 km lang, og går fra den russiske grensen til byen Choibalsan i det østlige Mongolia.
Jernbanenettet rediger
Jernbanearterien i Mongolia utgjør den transmongolske jernbanen, som forbinder den transsibirske jernbanen fra Ulan-Ude i Russland med Erenhot og Beijing i Kina. Den transmongolske jernbanen går via Ulan Bator, hovedstaden i Mongolia. I Mongolia er linjen stort sett enkeltsporet, mens i Kina er den dobbeltsporet. Det er sporbrudd ved grensen til Kina, som har normalspor (1 435 mm). Mongolyn Tömör Zam (Mongolias Statsbaner) står hovedsakelig for driften av jernbanen.
En sidebane forbinder Darkhan med kobbergruvene i Erdenet, og en annen sidebane forbinder Ulan Bator med kullgruvene i Baganuur. Viktige stoppesteder på den transmongolske jernbanen inkluderer Sükhbaatar, Darkhan, Choir, Sainshand og Zamyn-Üüd, mens kinesiske Erenhot er grensestopp der en endrer sporvidde.
Det finnes en egen jernbanelinje øst i landet som forbinder Choibalsan og den transsibirske jernbanen i Borzja, men denne er stengt for passasjertrafikk etter den mongolske byen Chuluunkhoroot.[2] For innenlandstransport kjøres daglige tog fra Ulan Bator til Darkhan, Sükhbaatar og Erdenet, Zamyn-Üüd, Choir og Sainshand.
For Mongolia, som er omgitt av land på alle kanter, er jernbanen avgjørende siden den forbinder landet med Europa og Øst- og Sørøst-Asia gjennom to store naboland. Som en integrert del av det internasjonale jernbanenettverket er det landbro og korteste trasé som forbinder øst med vest. Et fiberoptisk bakkenett som forbinder Mongolia, Kina og Russland ble ferdigstilt i april 2004. Denne «digitale silkeveien» er et pålitelig grunnlag for dannelsen av et nytt økonomisk bilde på det eurasiske kontinentet. «Railcom» servicesenter ble etablert i Ulan Bator og driver internasjonale internett- og telefontjenester.
Drift rediger
Det mongolske jernbaneselskapet Mongolyn Tömör Zam frakter 80 % av all gods og 30 % av alle reisende i Mongolia. Med andre ord står den mongolske jernbanen for mer enn 95 & av fraktomsetningene. De fleste togene har to lokomotiver for å minske sjansen for forsinkelser i det store, lite bebodde landet. Et ekspresstog for transport av containere i retningen Ulan Bator-Siangan ble satt i trafikk i 2003, og som en følge av dette blir godset nå videresendt til kunder på kun tre dager sammenlignet med ti tidligere. Mongolyn Tömör Zam har bidratt stort til veksten i Mongolias økonomi og spilt en historisk rolle i utviklingen av landets transportinfrastruktur. Det har forbundet nye industriområder, områder med mineralressurser og de mest folkerike byene og landsbyene.
Mongolske og russiske tog bruker sporvidden 1 520 mm, mens Kina bruker normalspor med bredden 1 435 mm. Hver gang tog krysser grensen må de derfor bytte hjul (boggier). Hver vogn blir løftet og boggiene byttet. Dette, sammen med toll- og passkontroll, gjør at grensepasseringene kan ta flere timer.
Jernbaneforbindelser til naboland rediger
Mongolia har jernbaneforbindelser til følgende land:
Referanser rediger
Eksterne lenker rediger
- (en) Rail transport in Mongolia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (mn) Offisiell nettside for den transmongolske jernbanen
- (en) Den mongolske jernbanen
