Jern-stein-meteoritt

Jern-stein-meteoritt er en meteoritt som inneholder både silikatmineraler og jern. De har i likhet med jernmeteorittene gjennomgått faseendringer av materiale, og blanding, breksje-dannelse eller annen deformering da de ble fragmentert under kollisjoner i asteroidebeltet.[1]

Jernmeteoritter er antakelig rester av kjernen i tidligere planeter som i likhet med jorden har gjennomgått dannelse av silikat-svovel-metalliske bergarter i ettertid. Jern-steinmeteorittene består av en jern-komponent, og en differensiert stein-komponent. Jernkomponenten er normalt jern og nikkel (FeNi) som danner de sjeldne mineralene kamakitt eller taenitt avhengig av materialfase.[2], Alternativt består de av jern og svovel i blanding som kalles troilitt (FeS) fra en senere materialfase.

Stein-komponenten er ulike silikater som olivin og pyroksen, eller fosfater, og eventuelt grafitt.[3]

En spesiell type jern-stein-meteoritt kalles pallasitt, og består av 1/3 olivin og 2/3 metall. De fremstår med gul-grønne, centimeter-store og gjennomsiktige olivinkrystaller i en blåsvart masse av vesentlig jern-nikkel. I sjeldnere tilfeller inneholder de pyroksen i stedet for olivin. Pallasitter er svært sjeldne, og man antar at de oppstod i grenseovergangen mellom asteriodens jernholdige kjerne og silikatholdige mantel.[4]

Jern-stein-meteorittene utgjør (2010) bare 9 av i alt 832 kjente meteoritter. De minner en del om jordklodens egne bergarter, og er vanskelig å gjenkjenne for amatører.

Ural-meteoritten som eksploderte over Tsjeljabinsk i 2013, bestod av 10% jern og 90 % steinmateriale..

Referanser rediger

  1. ^ John D. Whitman, An Introduction to Igneous and Metamorphic Petrology, Prentice-Hall 2001, andre utgave 2010, side 11.
  2. ^ Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 74-75.
  3. ^ Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 74.
  4. ^ Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 74-75.