Jens Stoltenbergs første regjering
Jens Stoltenbergs første regjering ble utnevnt av Kongen i statsråd den 17. mars 2000. Den var en mindretallsregjering utgått av Det norske Arbeiderparti (Ap). Etter Stortingsvalget 1997 fikk Ap 65 mandater på Stortinget, og var avhengig av støtte fra 20 mandater fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti for å få det nødvendige flertall på 83 mandater.
Jens Stoltenbergs første regjering | |||
|---|---|---|---|
 Norges regjering | |||
 | |||
| Formet | 17. mars 2000 | ||
| Oppløst | 19. oktober 2001 | ||
| Organisering | |||
| Monark | Harald V | ||
| Partier | Arbeiderpartiet | ||
| Forgjenger | Kjell Magne Bondeviks første regjering | ||
| Etterkommer | Kjell Magne Bondeviks andre regjering | ||
Regjeringens tilkomst rediger
Etter å ha tapt sitt kabinettsspørsmål på den såkalte gasskraft-saken leverte Kjell Magne Bondevik inn sin regjerings avskjedssøknad 10. mars 2000. Flertallet som hadde stemt mot kabinettspørsmålet besto av Arbeiderpartiet og Høyre, og i sitt innlegg i stortingsdebatten etter vedtaket pekte Bondevik på Jens Stoltenberg, som leder for det største partiet av de to.
Høyres Jan Petersen ønsket å danne en ny regjering, siden de ikke-sosialistiske partiene (Høyre, KrF, Frp, Senterpartiet og Venstre) hadde flertall i Stortinget. Sentrumspartiene ville imidlertid ikke gå inn i et regjeringssamarbeid med Høyre etter at partiet hadde felt regjeringen deres. Fra før var det også uenighet mellom de tre partiene om forholdet til Høyre.
Arbeiderpartiet begynte derfor sonderinger, og etter kort tid var det klart at Stoltenberg kunne danne regjering. Regjeringen ble utnevnt 17. mars 2000.
Regjeringens arbeid rediger
Da Stoltenberg tok over som statsminister, var det 18 måneder til neste stortingsvalg. Arbeiderpartiet hadde slitt med oppslutningen siden stortingsvalget i 1997, som ble preget av Thorbjørn Jaglands 36,9-ultimatum. Jagland fikk også en del av ansvaret for det dårlige kommunevalget i 1999.
Særlig tre store saker ble igangsatt eller innført av Stoltenberg-regjeringen:
- Helseforetaksreformen, som overførte ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene til staten 1. januar 2002
- Delprivatisering av Statoil
- En reform av regelverket for merverdiavgift (moms), som blant annet innførte moms for de fleste typene tjenester
I tillegg innførte regjeringen den såkalte handlingsregelen for bruken av midler fra Oljefondet, og tok opp fornying av offentlig sektor som en viktig sak.[1] Reformene var imidlertid omstridt, også innad i Arbeiderpartiet. Momsreformen bidro dessuten til å senke partiets oppslutning bare tre måneder før stortingsvalget i 2001. 20 år etter omtalte likevel Morgenbladet Stoltenberg-regjeringen som "den mest handlekraftige regjeringen i moderne tid".[2] Regjeringen inngikk avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) med partene i arbeidslivet ved LO, NHO, YS, HSH, KS, staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Akademikerne 3. oktober 2001.[3]
Regjeringens avgang rediger
Ved stortingsvalget 10. september 2001 gikk Arbeiderpartiet kraftig tilbake og mistet 22 mandater (omtrent en tredjedel av stortingsgruppen sin). Matematisk kunne regjeringen bli sittende med støtte fra både SV og KrF, men ettersom KrF begynte å sondere med Høyre var denne muligheten kun hypotetisk.
Forhandlingene mellom de borgerlige partiene trakk imidlertid ut, og først den 17. oktober 2001 var det klart at det var flertall for regjeringsskifte. Stoltenberg leverte da inn sin avskjedssøknad, og Kongen innvilget denne 19. oktober 2001. Samme dag ble Kjell Magne Bondeviks andre regjering utnevnt.
I perioden mellom valget og regjeringens avgang skjedde terrorangrepet mot USA 11. september 2001.
Referanser rediger
- ^ ««I 2021 må Støre være bedre forberedt»». www.dagsavisen.no (norsk). Besøkt 23. november 2020.
- ^ «Stoltenberg I». morgenbladet.no. Arkivert fra originalen 1. desember 2020. Besøkt 23. november 2020.
- ^ Sosialdepartementet (29. oktober 2003). «Evaluering av IA-avtalen». 044021-220003 (norsk). Besøkt 4. mai 2022.
Kilder rediger
- Jens Stoltenbergs første regjering regjeringen.no, besøkt 10. februar 2016