Wikipedia

James G. Blaine

amerikansk politiker, advokat og diplomat

James Gillespie Blaine (født 31. januar 1830 i West Brownsville i Pennsylvania, død 27. januar 1893 i Washington, DC) var en amerikansk advokat og republikansk politiker kjent som talsmann i representantenes hus og senator fra Maine, utenriksminister i to perioder samt som tapende presidentkandidat ved presidentvalget i 1884.

James G. Blaine
Født31. jan. 1830[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
West Brownsville (USA, Washington County, Pennsylvania)[5]
Død27. jan. 1893[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (62 år)
Washington D.C.[5]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, diplomat, journalist, redaktør, skribent Rediger på Wikidata
Utdannet vedWashington & Jefferson College
EktefelleHarriet Stanwood Blaine (1850–)[6]
FarEphraim Lyon Blaine[7]
BarnWalker Blaine
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetMexico–USA-grensen
Senator fra Maine
1876–1881
ForgjengerLot M. Morrill
EtterfølgerWilliam P. Frye
28. og 31. utenriksminister i USA
(1) mars–desember 1881
(2) 1889–1892
President(1) James Garfield og Chester A. Arthur
(2) Grover Cleveland
Forgjenger(1) William M. Evarts
(2) Thomas F. Bayard
Etterfølger(1) Frederick Frelinghuysen
(2) John W. Foster
Signatur
James G. Blaines signatur
James G. Blaine på Commons

Biografi rediger

Blaine ble født i West Brownsville, som er en forstad til Pittsburgh i Washington County i Pennsylvania. Hans oldefar Ephraim Blaine var kjent som deltaker i den amerikanske revolusjonen. Blaine studerte ved Washington College (som i dag heter Washington and Jefferson College) ved Washington i Pennsylvania. Han giftet seg med Harriet Stonwood i 1850 og underviste deretter ved Western Military Institute i Kentucky før han flyttet og fortsatte med undervisning ved Philadelphia Institution for the Blind i Philadelphia. På den samme tiden studerte han også rettsvitenskap.

I 1854 flyttet Blaine til Augusta i Maine, hvor han i begynnelsen arbeidet som redaktør for Kennebec Journal og senere ved Portland Advertiser. Som avismann ble han fort aktiv i delstatspolitikken, og fra 1859 ble han medlem av Maine House of Representatatives, som er underhuset i delstatens lovstiftende forsamling. Blaine satt som medlem frem til 1862, hvor han de to siste årene også var speaker. I 1859 ble han talsmann for delstatens republikanere, og i over 20 år ledet han personlig hver eneste republikanske kampanje i delstaten, noe som gav ham kallenavnet Plumed Knight av hans støttespillere.

Karriere i kongressen rediger

I perioden 1863 til 1876 var han Maines republikanske medlem av representantenes hus, hvor han også fikk rollen som speaker i perioden 1869 til 1875. Posisjonen som medlem av representantenes hus passet til Blaines temperament, og han utmerket seg som en sterk debattant særlig i saker med kontroverser. Hans aggressive natur og konservative talent passet inn i den stormfulle politikken som ble ført under perioden med den amerikanske borgerkrigen og rekonstruksjonsperioden. Mens kongressen var opptatt med spørsmålet rundt Sørstatene spilte Blaine en sentral rolle i diskusjonen rundt hvilke tiltak som skulle brukes i gjenoppbyggingen. Han arbeidet spesielt med det fjortende tillegget til USAs grunnlov, hvor statsborgerskap og sivile rettigheter ble redefinert.

Blaine foreslo i 1875 et ytterligere tillegg til grunnloven i et forsøk med å kunne styrke skillet mellom kirke og statsmakt. Med det ønsket han at religiøse organisasjoner ikke skulle få tildelt pengestøtte som ble avsatt i statsbudsjettet rettet mot offentlige skoler. Blaines tillegg fikk sterk støtte fra evangeliske protestanter, men motstanderne følte at poenget var rettet mot den katolske kirke. Han lyktes ikke i å bli nominert som republikanernes presidentkandidat verken ved valget i 1876 eller ved valget i 1880, men han kom nærmest i 1876 da han ledet fra start før flesteparten av de andre republikanske delegatene i syvende valgomgang stilte seg bak Rutherford B. Hayes og gjorde at han vant med få stemmers margin.[8]

Blaines posisjon var ved valget i 1876 for øvrig blitt svekket gjennom at han ble beskyldt for korrupsjon på grunn «Mulligan-brevene», som viste hans nære relasjoner til to jernbaneselskaper, og motstandere hånet ham derfor med slagordet «Blaine, Blaine, James G. Blaine, the continental liar from the State of Maine!» Gjennom ulike skandaler knyttet opp mot den sittende president Ulysses S. Grant gjorde det at de republikanske delegatene til slutt foretrakk den trygge Hayes til fordel for Blaines.[9] Da Maines senator Lot M. Morrill gikk av fra senatet i 1876 til fordel for embetet som finansminister fikk Blaine hans plass i senatet. Han ble siden gjenvalgt og satt en hel mandatperiode frem til mars 1881 da han ble utnevnt til landets neste utenriksminister av president James A. Garfield.

Utenriksminister og presidentkandidat rediger

Se også: Presidentvalget i USA 1884
 
Kampanjeplakat fra 1884

Blaine satt første gang som utenriksminister i perioden mars til desember 1881 og tjenestegjorde under president James A. Garfield og Chester A. Arthur. Etter mordet på Garfield byttet Arthur ut hele sin administrasjon, noe som gjorde at Blaine ble ofret og måtte gå av i desember. Han lyktes deretter i å bli nominert til republikansk presidentkandidat til valget i 1884 mot den demokratiske motkandidaten Grover Cleveland.

Blaine tapte valget i 1884 med knapp margin mot Cleveland, og valget ble avgjort i delstaten New York med 1 149 stemmer i det som ble karakterisert som en bitter og personorientert valgkamp med fokus på å friske opp folks minne med kontroversielle påstander. Blant annet ble Blaine møtt med slagordet «James G. Blaine – løgneren fra Maine» av demokratene.[10] Blaine tapte valgkampen på at han ikke tok til orde mot en antikatolsk og innvandringsfiendtlig tale som kom fra en av hans tilhengere, noe som gjorde at både katolikker og europeiske innvandrere og spesielt irer vendte ham ryggen.

Han stilte også opp som kandidat ved presidentvalget i 1888, men trakk selv sin nominasjon og ga deretter sin støtte til Benjamin Harrison.[11] Som følge av dette takket han deretter ja til utnevnelsen som ny utenriksminister av valgets vinner Harrison. Som utenriksminister startet Blaine i 1889 den panamerikanske kongressen, kalt International Conference of American States, som ble avholdt for første gang i Washington, DC fra oktober. Blaines utenrikspolitikk mot Latin-Amerika ble kalt storesøsterpolitikken (Big sister policy), og som gikk ut på at han ville åpne markedene i Latin-Amerika for produkter fra USA. Han engasjerte seg også i en intensiv diplomatisk satsing da elleve italienere (hvor åtte av dem hadde amerikansk statsborgerskap) ble lynsjet i New Orleans i 1891. Blaine gikk av som utenriksminister rett før republikanernes partikongress i 1892 og døde året etter av hjerteinfarkt den 27. januar 1893 i Washington D.C. Blaine County i Idaho ble oppkalt etter Blaine i 1895.

Referanser rediger

  1. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID blainej[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som James Gillespie Blaine, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id blaine-james-gillespie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, oppført som James Gillespie Blaine, Find a Grave-ID 98, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w67w6mwb, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b maineanencyclopedia.com, besøkt 28. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Geni.com, Geni.com-ID 6000000018870819006[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Hans Olav Lahlum, Presidentene – Rutherford B. Hayes: President med én stemmes overvekt. s. 233.
  9. ^ Hans Olav Lahlum, Presidentene. s. 233.
  10. ^ Hans Olav Lahlum, Presidentene – Grover Cleveland: Ma, Ma – Where is my Pa? s. 257.
  11. ^ Hans Olav Lahlum, Presidentene – Benjamin Harrison: Et presidentbarnebarn gjør karriere. s. 266.

Litteratur rediger

  • Crapol, Edward P.: James G. Blaine: Architect of Empire. Scholarly Resources 2000. ISBN 0842026053
  • Lahlum, Hans Olav (2008). Presidentene – fra George Washington til George W. Bush. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-022-7727-7. 
  • Hamilton, Gail: Biography of James G. Blaine. Kessinger Pub Co. 2004. ISBN 1417961589
  • Healy, David: James G. Blaine and Latin America. University of Missouri Press 2001. ISBN 082621374X
  • Stanwood, Edward: James Gillespie Blaine: American Statesmen Series. 2004. ISBN 0766182754

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=James_G._Blaine&oldid=23899928»