Wikipedia

Jagdverband 44

Jagerflyavdeling i Det tredje rike

Jagdverband 44 (JV 44) var en tysk jagerfly-enhet under andre verdenskrig, opprettet av General der Jagdflieger Adolf Galland.

Jagdverband 44
Basisdata
AktivFebruar 1945 – mai 1945
LandNazi-Tysklands flagg Nazi-Tyskland
Etablert1945
VåpengrenLuftwaffe
Størrelse~ 50 piloter
~ 25 fly
Operativt oppdrag
OppdragLuftkrig
KonflikterAndre verdenskrig
Øverstkommanderende i Jagdverband 44, Adolf Galland (1912–1996).

Jagdverband 44 ble etablert i februar 1945 for å operere verdens første operative jetjagerfly, Messerschmitt Me 262, og kontre den massive strategiske bombingen av tyske områder.

Verdens første operative jetjagerfly, Messerschmitt Me 262.

JV 44 var en flyving bestående av svært erfarne jagerflyvere, håndplukket av Adolf Galland. Blant dem var Johannes Steinhoff, Gerhard Barkhorn, Heinrich Bär og Walter Krupinski. JV 44 bestod utelukkende av Experten (tyskernes egne definisjon av flyveress).

I sin korte operasjonstid var Jagdverband 44 svært effektiv, med en statistikk på 4:1 nedskutte fly. [trenger referanse]

JV 44 opererte i det sørlige tyske riket, særlig rundt Stuttgart, Ulm, München, Innsbruck og Salzburg.

Selv om JV 44 var utstyrt med det revolusjonerende jetjagerflyet Messerschmitt Me 262, hadde JV 44 ingen reell påvirkning på krigens gang. Den stadig mindre tilgangen på olje, materialer og mannskap svekket Luftwaffe til det totale kollaps i mai 1945.

Etableringen rediger

Mot slutten av 1944 var situasjonen desperat for tyskerne, som hadde mistet luftherredømmet over kontinentet. Amerikanske og britiske firemotors bombefly kunne nå hele Det tredje riket fra baser i Sør-England, eskortert av langtrekkende jagerfly som det amerikanske P-51 Mustang. Som følge av den intense bombingen av tyske fabrikker, oljeraffinerier og byer, lanserte Hermann Göring Jägernotprogramm (Jagerflynødprogrammet). Programmet gikk ut på å kontre den strategiske bombingen med jetdrevne og rakettdrevne jagerfly som var billige og enkle å bygge, som Heinkel He 162 «Volksjäger» og Messerschmitt Me 163 «Komet».

Andre design fra de store tyske flyprodusentene Henschel, Arado, Focke-Wulf, Junkers og Blohm & Voss ble foreslått, men få ble bygget. Planen var at flyene skulle bygges i store underjordiske flyfabrikker av tvangsarbeidere, blant annet fra Mauthausen-Gusen, og opereres av unge medlemmer av Hitlerjugend uten særlig flytrening.[1]

Adolf Galland var sterkt kritisk til programmet. Galland mente man heller burde satse på en solid utdannelse av nye flyvere og Messerschmitt Me 262, selv om flyet var svært kostbart, komplisert og tok lang tid å bygge.

Adolf Galland var gjennom hele sin karriere som General der Jagdflieger kritisk til Hermann Göring, Oberkommando der Luftwaffe og Reichsluftfahrtministerium. Rivaliseringen mellom Adolf Galland og Hermann Göring startet allerede i 1941, og kulminerte etter Operasjon Bodenplatte i januar 1945 og Görings planer i Jägernotprogramm. En annen sentral konflikt i Luftwaffe handlet om Hitlers ønske om å bruke Messerschmitt Me 262 som jagerbomber, og ikke som dedikert jagerfly.[2] Også dette opponerte Galland imot. Konflikten bidro til at jagerflyet nådde operasjonell for sent til å påvirke krigens gang.

Gallands kritikk av Göring førte til at han fikk sparken som General der Jagdflieger 31. januar 1945 og beskyldt for forræderi. Han fikk i oppgave å etablere en elite-skvadron utstyrt med Messerschmitt Me 262 for å bevise flyets overlegenhet og effektivitet. Dette resulterte i etableringen av Jagdverband 44.

Galland mente hele sitt liv at Hermann Görings beslutning om å la han etablere en egen elite-skvadron, var begrunnet av et ønske om at han skulle dø i luftkamp, og ikke begå selvmord. Adolf Galland var på denne tiden en nasjonal krigshelt. Han hadde kjempet i den spanske borgerkrig som en del av Legion Condor, og han var en av svært få som fikk tildelt Jernkorsets ridderkors med eikeløv, sverd og diamanter av Adolf Hitler personlig. Han ble ofte portrettert i den tyske propagandaen,[3] det ville derfor vært en katastrofe om Galland skulle dø som følge av selvmord. Han forteller i et intervju i en amerikansk dokumentar:

«Ved å gi meg oppgaven å bevise at flyet [Me 262] var et utmerket avskjæringsfly… Jeg er sikker på at han [Göring] tenkte at det er bedre, enn å la meg begå selvmord. Sjansen for å bli drept på de siste oppdragene, de siste ti oppdragene, var svært høy. Men vi brydde oss ikke særlig om det… I disse omgivelsene, på denne tiden… Å dø betød ingenting for oss.»[4]

Flytyper rediger

 
Et amerikansk B-24 Liberator sekunder etter et angrep fra en Messerschmitt Me 262 utstyrt med R4M-raketter, april 1945. Rakettene var svært effektive mot store bombefly. Charles E. Culp Jr var den eneste av mannskapet som overlevde etter å ha hoppet ut i fallskjerm.

Jagdverband 44 var utstyrt med to typer fly: Messerschmitt Me 262 og Focke-Wulf Fw 190D.

Da allierte flyvere møtte Me 262 i lufta for første gang mot slutten av 1944, var det et overlegent jagerfly. Med en toppfart på 900 km/t var det raskere enn alle allierte operative jagerfly.[5] Gjennom hele krigen utviklet tyskerne, japanerne, italienerne, britene og amerikanerne jetjagerfly parallelt med hverandre. Det amerikanske Lockheed P-80 Shooting Star og det britiske Gloster Meteor matchet Me 262s flyegenskaper, men rakk kun delvis å oppnå operasjonell status før krigen var over. Disse jetjagerflyene rakk ikke å møte hverandre i kamp. Med sine fire 30mm MK-108 maskinkanoner var Me 262 også overlegent bevæpnet, og svært effektive mot store bombefly.[6] Maskinkanonene var utstyrt med selvdetonerende ammunisjon som eksploderte ved kontakt, kalt Minengeschoß. Noen Me 262 var også utstyrt med 24 R4M-raketter (tysk: Rakete, 4 Kilogramm, Minenkopf).

Me 262 hadde mange svakheter. Flyet var utstyrt med to Junkers Jumo 004 jetmotorer[7] som var svært upålitelige. Disse førstegenerasjons jetmotorene slukte store mengder drivstoff, og de måtte overhales etter kun få timer på vingene. De første jetmotorene hadde også dårlig akselerasjon, noe som gjorde flyene utsatte ved take-off og landing. Dette forstod de allierte jagerflyverne, som utviklet taktikker for å angripe jetjagerne da de gikk inn for landing. Den kjente amerikanske jagerflyveren Chuck Yeager var en av de første som klarte å skyte ned en Me 262.[8] Yeager angrep flyet da det gikk inn for landing. Den franske Pierre Clostermann er også kjent for å angrepet og ødelagt flere Me 262 på denne måten i løpet av våren 1945.

For å kontre de allierte jagerflyverne som fløy over rullebanen og ventet på at de tyske jetjagerne gikk inn for landing, ble Jagdverband 44 utstyrt med jagerflyet Focke-Wulf Fw 190D, som på denne tiden var tyskernes beste konvensjonelle jagerfly. Disse spesialenhetene fikk i oppgave å beskytte Me 262 under take-off og landing, og ble kalt Platzsicherungstaffel (flyplass-sikkerhetsskvadron). Flyene ble malt røde med hvite striper på undersiden, for å skille dem fra allierte fly og unngå friendly fire.

Operasjonell historie rediger

 
Me 262 «Weiße 5» fra Jagdverband 44, München-Riem, april 1945.
 
Fw 190D «Rote 4» fra Jagdverband 44 Platzsicherungstaffel, München-Riem, april 1945. For å skille disse flyene fra fiendtlige fly, ble de malt røde med hvite striper på undersiden. Skvadronen fikk derfor kallenavnet «Papagei Staffel» («Papegøyeskvadronen»).

Overlevende kilder tilsier at Jagdverband 44 skøt ned 47 fly mellom mars og mai 1945, de fleste av dem firemotors bombere. 7 av dem ble skutt ned av Adolf Galland.[9] I løpet av mars 1945 ble JV 44 forflyttet sørover for å beskytte flyfabrikker mot allierte bomberaid.

JV 44 ble stadig forflyttet ettersom de allierte vant terreng fra vest og sør-vest. JV 44 opererte fra Munich-Riem, Salzburg-Maxglan og Innsbruck-Hötting. Autobahn ble også brukt som provisorisk rullebane i løpet av våren 1945, som følge av de alliertes intense bombing av tyske flyplasser.

Overgivelsen rediger

Adolf Galland ble skutt ned av en amerikansk P-47 Thunderbolt og sendt til sykehus 26. april.[10] Mens han var innlagt på sykehus formulerte han en plan for å unngå at JV 44 og de tilhørende jetjagerflyene ble tatt av russiske styrker som krigsbytte. Enkelte kilder hevder at Galland var overbevist om at USA og Sovjetunionen ville erklære krig mot hverandre etter Nazi-Tysklands fall. Galland ville derfor overgi seg til amerikanerne, så han kunne fortsette å kjempe mot bolsjevismen sammen med amerikanerne.

 
Me 262 med amerikanske markeringer i USA etter krigen. Dette flyet ble sendt til USA for evaluering som en del av Operasjon Lusty, og fikk kallenavnet «Lady Jess IV».

1. mai skrev Galland et notat adressert til øverstkommanderende for de allierte styrker, General Dwight D. Eisenhower, om en mulig overgivelse av JV 44s mannskap og fly. Wilhelm Herget og Hugo Kessler fløy et Fieseler Fi 156 bak fiendens linjer til den nylig frigjorte byen Schleißheim, for å overlevere notatet fra Galland til amerikanske styrker. Amerikanerne godtok Gallands henvendelse om en total overgivelse av JV 44s mannskap og utstyr.[11] Dette skjedde samtidig som amerikanernes hemmelige Operasjon Lusty var iverksatt, hvor målet var å bringe tyske jetfly og annen avansert flyteknologi til USA for forskning og evaluering.[12] Tyske forskere og ingeniører ble sendt til USA som en del av Operasjon Paperclip.[13]

Amerikanerne var spesielt interessert i jetflyene Messerschmitt Me 262 og Arado Ar 234.

 
Me 262 på Deutsches Museum i München. Dette flyet (W. Nr. 500071) tilhørte Jagdgeschwader 7, og ble konfiskert av sveitsiske myndigheter etter en nødlanding i nærheten av Dübendorf av Hans G. Mutke.

På vei tilbake til Galland ble det tyske flyet skutt ned av amerikansk antiluftskyts. Herget overlevde, men Galland fikk aldri svaret fra amerikanerne. Da allierte styrker nærmet seg Jagdverband 44s baser i Salzburg og Innsbruck ødela tyskerne sine egne fly, for å sabotere for de amerikanske styrkene. Adolf Galland overga seg da amerikanerne nådde sykehuset hvor han lå innlagt. Det ble slutten for Jagdverband 44.

Referanser rediger

  1. ^ «The Heinkel He 162 Volksjaeger». www.airvectors.net. Besøkt 7. februar 2018. 
  2. ^ RudeRaptor (6. januar 2010). «ME262 - Hunters In The Sky». Besøkt 7. februar 2018. 
  3. ^ KRIEGSWOCHENSCHAU (4. september 2016). «Generalmajor Adolf Galland, General der Jagdflieger (Mai 1944)». Besøkt 21. februar 2018. 
  4. ^ David Hoffman (22. september 2013). «World War Two - Fighter Pilots Remember The Battles». Besøkt 7. februar 2018. 
  5. ^ spottydog4477 (23. april 2014). «Captain Eric 'Winkle' Brown discusses Luftwaffe Aircraft». Besøkt 7. februar 2018. 
  6. ^ «The Messerschmitt Me 262 Jet Fighter | Defense Media Network». Defense Media Network (engelsk). Besøkt 8. februar 2018. 
  7. ^ «Me 262». Store norske leksikon (norsk). 7. mai 2017. Besøkt 21. februar 2018. 
  8. ^ «Yeager Destroys an ME 262 | General Chuck Yeager». www.chuckyeager.com (engelsk). Besøkt 14. februar 2018. 
  9. ^ warbirdsresourcegroup.org, Scott Rose,. «Luftwaffe Resource Center - Luftwaffe Aces - A Warbirds Resource Group Site». www.warbirdsresourcegroup.org. Besøkt 8. februar 2018. 
  10. ^ «Interview with World War II Luftwaffe General and Ace Pilot Adolf Galland | HistoryNet». www.historynet.com (engelsk). Besøkt 20. februar 2018. 
  11. ^ Forsyth, Robert (2008). Jagdverband 44: Squadron of Experten. Oxford: Osprey. s. 112. ISBN 9781846032943. OCLC 166873917. 
  12. ^ «Operation LUSTY». National Museum of the US Air Force™ (engelsk). Besøkt 20. februar 2018. 
  13. ^ «Operation Paperclip: The Secret Intelligence Program to Bring Nazi Scientists to America — Central Intelligence Agency». www.cia.gov (engelsk). Arkivert fra originalen 19. juni 2015. Besøkt 20. februar 2018. 

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jagdverband_44&oldid=22838725»