Italias historie under republikken
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Monarkiet og første verdenskrig |
Etter andre verdenskrig og Mussolinis fall blei italiensk politikk dominert av Democrazia Cristiana (DC) i over førti år, mens Partito Comunista Italiano (PCI) leda opposisjonen. Denne situasjonen vedvarte helt fram til Tangentopoli-skandalen som var et resultat av en omfattende juridisk undersøkelse (omtalt som Mani pulite -rene hender), som førte til at de fleste partiene gikk i oppløsning og åpna opp for nye partidannelser.
I 1994, midt under korrupsjonsavsløringene, som rysta de fleste partiene, vant mediemogulen Silvio Berlusconi valget. På grunn av interne stridigheter i den seirende koalisjonen, falt imidlertid regjeringa etter få måneder. Berlusconi kom tilbake til makta i 2001, men tapte valget fem år seinere til Romano Prodi og koalisjonen l'Unione. Etter valget i 2008 er han imidlertid igjen tilbake som landets statsminister.
Republikkens fødsel rediger
Etter fascismens fall var kong Viktor Emanuel III diskreditert på grunn av sin rolle i utnevninga av ei fascistisk regjering. Den 9. mai 1946 abdiserte kongen til fordel for sønnen, Umberto II, i håp om at dette skulle redde monarkiet. Etter ei folkeavstemning den 12. juni samme år, som ga 54,3 % for republikk, måtte imidlertid også den nye kongen abdisere, etter bare en måned ved makta. Folkeavstemninga avdekka store regionale forskjeller, med et klart flertall for republikk i Nord-Italia og et omtrent like stort flertall for monarki i sør. Resultatet av folkeavstemninga førte til at Italia fikk en ny grunnlov, som trådte i kraft den 1. januar 1948.
Den første republikk rediger
Det har vært hyppige regjeringsskifter i Italia i etterkrigstida, men italiensk politikk har likevel vært prega av stor stabilitet snarere enn av ustabilitet. Det kristeligdemokratiske Democrazia Cristiana (DC) blei i 1946 landets største parti, mens kommunistene i Partito Comunista Italiano (PCI) i 1948 seilte forbi Partito Socialista Italiano (PSI) som det største opposisjonspartiet og blei også det største kommunistpartiet i Vest-Europa. PCI deltok i regjering kun i den nasjonale enhetsregjeringa de første åra etter krigen, der partilederen, Palmiro Togliatti, var justisminister. I mai 1947 blei imidlertid både PCI og PSI ekskludert fra regjeringa. PSI samarbeida på dette tidspunktet nært med kommunistene.
DC satt sammenhengende i regjering fra 1945 til 1994. Bakgrunnen for dette var en enighet mellom DC de andre partiene om å ekskludere PCI fra makta, da det blei oppfatta som et anti-system-parti. Sjøl om DC kun hadde absolutt flertall i parlamentet i perioden 1945 til 1953, klarte partiet som det største partiet å holde seg ved makta permanent ved hjelp av skiftende koalisjoner med tre mindre partier, det liberale Partito Liberale Italiano (PLI), det antiklerikale Partito Repubblicano Italiano (PRI), det sosialdemokratiske Partito Socialista Democratico Italiano (som brøyt med PSI, da de mente dette partiet ikke tilstrekkelig distanserte seg fra PCI), samt fra etter 1963 også med sosialistene i PSI.
I løpet av etterkrigstida tapte CD gradvis støtte etter hvert som samfunnet blei modernisert og tradisjonelle verdier fikk mindre oppslutning. DCs fikk størst oppslutning i rurale områder, mens det industrielle nordvest, som hadde en større arbeiderklasse, i større grad støtta partiene på venstresida.
Den gradvis minskende støtta til DC førte til slutt til at PSI blei invitert inn i regjeringa. PSI hadde lenge vært utelukka, da de hadde for nære bånd til PCI, men etter oppstanden i Ungarn i 1956 hadde blitt slått ned av Sovjetunionen, blei partiet mer uavhengige av kommunistene. Dette førte etter hvert til en debatt om å inkludere sosialistene i regjeringa. De mest høyreorienterte kreftene gikk mot dette, mens reformister, sosialdemokrater og progressive katolikker var positive. Et forsøk fra høyreorienterte kristeligdemokrater på å inkludere det nyfascistiske Movimento Sociale Italiano i regjeringa førte til opptøyer og førte ikke fram.
Aldo Moro, en relativt venstreorientert kristeligdemokrat, var en av hovedinspiratorene for alliansen med sosialistene. Han kom seinere også til å forsøke å inkludere kommunistene (det såkalte historiske kompromiss). Sistnevnte forsøk blei imidlertid stoppa ved kidnappinga og drapet på Moro i 1978. De røde brigader påtok seg ansvaret for handlinga.
I likhet med i mange andre land i Vesten, var også Italia prega av en voksende sterkt venstreorientert bevegelse i kjølvannet av studentopprøret. En minoritet av de mest ekstreme aktivistene utvikla seg i voldelig retning. Samtidig kom en motreaksjon fra fascistiske grupper som ønska ei utvikling i retning av en mer autoritær stat. 1970-tallet kom til å bli prega av ei bølge av terror, som starta med en bombe ved Piazza Fontana i sentrum av Milano den 12. desember 1969 og som varte i hvert fall til terrorangrepet i Bologna den 2. august 1980. Det viste seg seinere at fascistiske grupperinger sto bak begge disse to angrepa. Ifølge det italienske innariksministeriet blei 67,5 % av de voldelige aksjonene utført av grupper på ytterste høyre fløy, mens ytre venstre sto for 26,5 %. Resten sto andre grupperinger bak. 150 personer blei drept i terroraksjoner utført av ytre høyre og 94 av ytre venstre. Voldshandlingene fra de ulike gruppene hadde ulik karakter. De røde brigader spesialiserte seg likvidering av bestemte personer, mens fascistene i større grad benytta seg av blind vold. Drapet på Aldo Moro er det mest kjente av de røde brigaders likvideringer.
På 80-tallet blei, for første gang siden 1945 to regjeringer leda av statsministre som ikke var kristeligdemokrater, henholdsvis av republikaneren Giovanno Spadolini fra 28. juni 1981 til 1. desember 1982 og sosialisten Bettino Craxi fra 4. august 1983 til 17. april 1987. I løpet av disse åra blei korrupsjonen mer omfattende, ei utvikling som skulle bli avdekka tidlig på 90-tallet og som blei kjent under tilnavnet Tangentopoli. At korrupsjonen hadde kunnet foregå såpass lenge har blitt forklart med den lange sammenhengende regjeringsmakta og vissheten om at velgerne ikke hadde noe reelt alternativ, bortsett fra kommunistene. Situasjonen endra seg etter Sovjetunionens fall, som ikke bare førte til at “kommunistspøkelset” ikke lengre var noen reell samlende faktor, men også til at det allerede sterkt reformerte eurokommunistiske Partito Comunista Italiano i 1991 oppløste seg sjøl og danna Partito Democratico della Sinistra (PDS), som definerte seg som et demokratisk sosialistisk parti. Dette medførte store problemer for regjeringspartiene, ikke minst DC, som nå ikke lengre kunne skremme velgerne med kommunistspøkelset. Sovjetunionen var borte og PCIs etterfølgere i PDS hadde forlatt den kommunistiske ideologien. Dermed blei det vanskelig for regjeringspartiene, ikke minst DC, å forhindre en stor andel av velgerne å forlate sitt gamle parti som en reaksjon på korrupsjonen, samt en lengre tids mangel på å oppnå politiske resultater.
Den andre republikk rediger
Endringene som fulgte i kjølvannet av operasjon rene hender har vært så omfattende at man har omtalt den følgende perioden som “den andre republikk”, i motsetning til den foregående perioden, som blir omtalt som “den første republikk” (til tross for at det ikke har funnet sted noen omfattende konstitusjonelle endringer). Velgerne forlangte politiske, økonomiske og etiske reformer etter korrupsjonsavsløringene. Skandalene involverte alle de større partiene, men særlig regjeringspartiene. Etter to år med skandaler og splittelser, blei DC oppløst og etterfulgt av flere mindre partier, hvorav de to største var Partito Popolare Italiano (PPI) og Centro Cristiano Democratico (CCD). De andre regjeringspartiene, PSI, PSDI og PLI) opphørte simpelthen å eksistere. .
Avsløringene bidro ikke bare til å undergrave de tradisjonelle regjeringspartiene i folkeopinionen, men også mer direkte ved å fjerne partienes finansielle og organisatoriske ressurser. Viktige finansieringskilder forsvant nærmest over natta. PSDI gikk for eksempel konkurs mot slutten av mars 1993. Medlemsmassen i partiene blei svekka, ikke bare fordi ærlige medlemmer trakk seg, men også fordi medlemmer som hadde blitt tiltrukket av mer klientelistiske årsaker mista sine insentiver til å være medlemmer av partiet. På ledernivå skapte avsløringene spenninger og splittelser mellom de som hadde vært direkte kompromittert av avsløringene og derfor var på defensiven og de som, tross at de ikke hadde vært involvert, likevel måtte dele de politiske kostnadene krisa hadde medført. Flere politikere valgte derfor å bryte med sine gamle partier og stille egne lister, noe som bidro ytterligere til fragmenteringa og oppløsninga av de gamle partiene.
Korrupsjonsskandalene var altså en viktig bakgrunn for å forstå endringene i det partipolitiske landskapet. En annen faktor, som henger nært sammen med korrupsjonsskandalene, var ei folkeavstemning den 18. april 1993 som ga overveldende støtte til å fjerne den eksisterende proporsjonale valgordninga. Et system som kombinerte elementer av flertallsvalg og forholdstallsvalg blei innført i august samme år. Disse endringene bidro til de omfattende endringene i det partipolitiske landskapet, samt dannelsen av nye allianser.
Grovt sett kan det fokuseres på tre sett av endringer. De fleste av de tidligere partiene har forsvunnet og har blitt erstatta av ei stor gruppe nye partier, mange med kort levetid. Disse partiene skiller seg fra de tradisjonelle partiene ved å ha en løsere struktur og ved å være mer åpne for løsere medlemstilknytning og ved å inngå i føderasjoner med andre partier. De typene allianser som både gamle og nye partier har inngått, har, som en følge av overgangen til flertallsvalg, i økende grad blitt prega av bipolaritet, noe som har bidratt til forsøk på å danne større partier ved sammenslåinger eller ved å danne valgallianser.
Sammenbruddet i regjeringspartiene førte til dannelsen av ei rekke nye partier. Særlig viktig blant disse kom mediemagnaten Silvio Berlusconi høyreorienterte Forza Italia (FI) til å bli. Et annet sentralt parti som oppsto på denne tida er Alleanza Nazionale (AN), et parti som definerer seg som nasjonalkonservativt, men som har røtter i det nyfascistiske Movimento Sociale Italiano (MSI), og som kom til å spille en sentral rolle i italiensk politikk, i allianse med Forza Italia.
Berlusconi så raskt at valgsystemet ville splitte Italia i en høyre- og en venstrekoalisjon og at det ikke var plass til noen egen allianse i det politiske sentrum, samt at venstresida starta med en fordel, siden PDS var det eneste større og velorganiserte partiet som hadde overlevd korrupsjonsskandalene. Den sentrale hendelsen som bidro til en allianse på høyresida var borgermestervalgene mot slutten av 1993. Borgermestrene skulle nå velges direkte gjennom to valgomganger (eller kun en dersom en av kandidatene fikk absolutt flertall i første omgang). Venstresida kom til makta i flere større byer, og etter at DC forsvant, gjorde MSI (som ennå ikke hadde danna AN) det bra I Sør-Italia. Lega Nord, et parti som hadde blitt danna i 1991 som en føderasjon av flere regionale partier, gjorde det imidlertid dårligere enn forventet.
Valgene hadde derfor tre konsekvenser: De økte sannsynligheten for at venstresida skulle vinne valget, de viste at MSI måtte bli en del av høyrekoalisjonen dersom man skulle ha forhåpninger om å beseire venstresida og de viste at Lega Nord trengte en alliert. En allianse mellom Lega Nord og AN var imidlertid vanskelig å få til. Lega Nord var for det nordlige Italia, økonomisk liberalisme, samt føderalisme, mens AN, på den annen side sto sterkt i sør, ønska økonomisk assistanse til disse områdene, velferd og sentralisering. FI kunne imidlertid danne en allianse med de to partiene i ulike deler av landet. FI var enig med AN når det gjaldt sentralisering, og med Lega Nord når det gjaldt økonomiske spørsmål. I sør var FI i allianse med AN, samt flere mindre partier, i alliansen Polo del Buon Governo. I nord var FI derimot i allianse med Lega Nord og mindre partier, alliansen her ble kalt Polo delle Libertà. AN stilte egne lister i nord.
Våren 1993 ble Alleanza Democratica (AD), et parti som hadde til hensikt å samle progressive krefter på sentrum-venstresida, danna. Dette forsøket lyktes imidlertid ikke foran valget i 1994. Mario Segni, som hadde forlatt DC i mars 1993, og som hadde bidratt til å danne AD i mai, forlot seinere det nye partiet på grunn av PDSs manglende villighet til å gå inn i paraplyorganisasjonen på hans premisser og å forkaste en eventuell allianse med Rifondazione Comunista (RC), et parti som hadde brutt ut etter at PCI ble omdanna til PDS. Segni danna deretter Patto Segni i november 1993 og forsøkte i januar 1994 å få med Lega Nord og PPI i en sentrumsallianse. Dette mislyktes imidlertid grunnet de to siste organisasjonenes fiendtlighet til hverandre. Resultatet ble at Lega Nord gikk i allianse med FI, mens Segni kun sto igjen med PPI. De to partiene danna deretter valgalliansen Patto per l'Italia.
På venstresida var det klart at PDS ville spille ei sentral rolle. Partiet forsøkte å unngå å måtte velge mellom en ren venstreallianse (da RC ikke ville gå i regjering med partier som lå for nært det politiske sentrum) og en sentrum-venstre-regjering (som ville ekskludere RC, noe som AD ønska). PDS ønska ikke å tape stemmer mot venstre (RC), men innså samtidig at dersom de skulle oppnå regjeringsmakt, så måtte de nå mer sentrumsorienterte velgere og derfor ha med seg partier som AD og Cristiano Sociali (CS).
PDS klarte til slutt å få med seg de fleste (bortsett fra de som gikk inn i sentrumsalliansen). Venstrealliansen, under navnet Alleanza dei Progressisti ble dermed så sammensatt at den ble prega av sterke konflikter innad. Alliansen best av åtte partier: PDS, RC, PSI, Verdi, Rete, AD, CS og RS.
Silvio Berlusconis høyreallianse Polo delle Libertà/Polo del Buon Governo fikk flertall i deputertkammeret ved valget i 1994 og var nær på å få flertall også i senatet. Den første Berlusconi-regjeringa fikk tillitsvotum også i senatet takket være at fire senatorer fra Partito Popolare Italiano hoppet av og stemte for regjeringa, samt at tre var fraværende. Resultatet ble at regjeringa vant tillitsvotumet, med 159 for og 153 mot.
AN gikk kraftig fram sammenlignet med MSIs resultat i 1992. Det har blitt antydet at alliansen med FI er en viktig årsak til at partiet brøyt ut av en velgermessig ghetto. Resultatet for Lega Nord viste at alliansen med Berlusconis parti hadde både sine fordeler og ulemper. Lega trengte FI på grunn av overlappen i de to partienes velgerappell. Samtidig kunne alliansen true Legas separate identitet og dermed føre til nettopp det tapet av stemmer som alliansen var ment å forhindre. Lega holdt riktignok rimelig stand i antall stemmer, men spørreundersøkelser ved valglokalene tydet på at det likevel hadde vært en betydningsfull overgang av individuelle stemmer fra Lega til FI. Dette er nok med på å forklare konflikten mellom Lega Nord og de andre regjeringspartiene under Berlusconis første regjering. En tredje konsekvens av valgresultatet var en bekreftelse på at forsøket på å danne en sentrumsallianse mellom de to store alliansene ikke førte fram, gitt et system med flertallsvalg. Av de 46 plassene Patto per l'Italia fikk, fikk de kun fire som en del av pluralitetsvalgene. En siste konsekvens er at, mot det man skulle vente, gitt logikken i Duvergers lov, så førte valget til en ytterligere økning i antallet partier i parlamentet. Valgalliansenes framvekst, kombinert med avtaler om hvor ulike partier skulle stille kandidater, bidro til at overgangen til flertallsvalg ikke førte til den nedgangen i antall partier som man skulle forvente.
Den første Berlusconi-regjeringa blei imidlertid ikke sittende lenge. Den store svakheten var at det var snakk om to allianser, ikke en. Det var sterke indre spenninger i koalisjonen. Konflikten gikk særlig mellom Lega Nord og de to andre store partiene. Berlusconi var dessuten en kontroversiell statsminister. Han unngikk stadig åssen han skulle løse rollekonflikten mellom sin rolle som statsminister og som leder av medieselskapet Fininvest og dermed det faktum at kontrollerte mer enn 90 prosent av det kommersielle TV-seergrunnlaget.
Det har blitt antydet at Berlusconis mål med å gå inn i politikken var å beskytte seg og selskapet fra mulige anklager om korrupsjon. Disse mistankene ble styrket den 11. februar 1994, da Berlusconis bror, Paolo, innrømma å ha begått korrupte handlinger. I juli forsøkte Berlusconi-regjeringa å få gjennom en ny lov som innebar at de fleste korrupsjonsanklager ikke ville føre til fengsel. Tidspunktet for den kontroversielle loven falt sammen med at Italia vant over Bulgaria i semifinalen i verdenscupen i fotball. Det har derfor blitt pekt på at regjeringa sannsynligvis ønska å få gjennom loven på et tidspunkt da en eventuell seier i fotballkampen ville føre til at folks oppmerksomhet var rettet andre steder. Mani-pulite-etterforskerne truet imidlertid med å trekke seg dersom loven gikk gjennom, og regjeringa trakk lovforslaget gjennom, vel vitende om at etterforskerne var populære i folkeopinionen.
Kampen mellom etterforskerne og Berlusconi fortsatte imidlertid. Mens Berlusconis selskaper ble etterforsket, ble "inspektører" sendt fra regjeringa til de milanesiske dommernes kontorer for å lete etter irregulariteter. Kampen mellom Berlusconi og etterforskerne endte imidlertid uten noen klar vinner. Den 6. desember 1994 trakk Di Pietro seg. To uker seinere gikk Berlusconiregjeringa av foran ei avstemning om regjeringa hadde parlamentets tillit, ei avstemning regjeringa klart ville tape.
Lega Nord kom til å bli Berlusconi-regjeringas “urokråke”. Lega sto i en sterk motsetning til AN og jo lengre sistnevnte parti ble sittende i regjering, desto mer ville alliansen med de to andre partiene bidra til å legitimere partiet. Etter åtte måneder falt regjeringa, da Lega gikk mot sin egen regjering. Dette bekrefta det mange observatører hadde pekt på, nemlig at høyrealliansen var en allianse med det formål å vinne valget, uavhengig av det faktum at alliansen manglet enhver form for indre enhet og dermed ville få store problemer med å styre. Det var imidlertid langt fra enighet innad i Lega om å gå ut av regjeringa. Partiets leder, Umberto Bossi ønska en uavhengig, sentrumsorientert kurs. Hans må var å komme i vippeposisjon og å kreve føderalisme som motytelse for å støte den ene eller den andre av de to store koalisjonene. Robert Maroni, Bossis ledende rival i partiet, mente at en sentrumsorientert kurs ville innebære at partiet ville bli isolert og marginalisert og at partiets framtid lå i en allianse med Berlusconi. Enkelte andre medlemmer var åpne for en allianse med sentrum-venstre, avhengig av hvilke partier som ble med her. Tidlig i 1995 hadde 50 av Legas 117 parlamentarikere forlatt partiet i opposisjon til Bossis linje. De fleste danna uavhengige grupper. På landsmøtet tilbød Bossi seg å gå av dersom hans sentrumsorienterte kurs ble avvist. Han fikk viljen sin gjennom. Programmet ble mer radikalt, med krav om uavhengighet.
For AN bidro tida i regjering til legitimeringa av partiet. Etter regjeringas fall argumenterte partiets leder, Gianfranco Fini, for at det var på tide å fjerne flammen som partisymbol, noe som var ment som et skritt for å distansere seg fra fascismen. Når landsmøtet i januar 1995 godtok forslaget, forlot de mest hardbarkede fascistene partiet og danna et nytt nyfascistisk parti, Fiamma Tricolore, leda av Pino Rauti.
Resultatene fra valget i 1994 synes altså å bekrefte at sentrum vanskelig kunne danne allianse aleine. Uenighet om hvorvidt man skulle slutte seg til høyre- eller venstrealliansen førte imidlertid til uenigheter. Segni forsøkte lenge, forgjeves, å holde på sentrumsalliansen med PPI. PPI var imidlertid klar for å finne nye allierte. Rocco Buttigliones, leder i PPI, ønska at partiet skulle slutte seg til høyrekoalisjonen. Dette forslaget ble imidlertid avvist av partiets landsmøte. Buttiglione, med allierte, forlot deretter partiet og danna Cristiani Democratici Uniti (CDU), noe som førte til at venstresida i det gamle DC fikk full kontroll over PPI. Venstresida forkasta tanken på en allianse som inkluderte AN, på grunn av partiets fascistiske røtter. Samtidig så de det som problematisk å inngå en allianse med et parti til venstre for PPI som var såpass mye større som PDS. Løsninga var å overtale en progressiv politiker fra det gamle DC, Romano Prodi, til å lansere en ny sentrum-venstre-allianse, L'Ulivo («Oliventreet»), der PDS og sentrumspartiene kunne danne en allianse. Det var denne alliansen som var utslagsgivende for at høyresida forlot partiet. Segni fulgte deretter motvillig etter.
Det foregikk altså en omgruppering i sentrum og på venstresida (samt til høyre, der Lega Nord brøyt med sine allierte). Valget i 1994 bekrefta at PDS var den sentrale krafta til venstre for sentrum. Partiet var imidlertid likevel ikke tilstrekkelig stort til å utgjøre et alternativ til høyresida. Partiet måtte derfor søke allierte inn mot sentrum. Hvor langt inn mot sentrum, og hvor langt ut til venstre, skulle en slik allianse gå? Et problem som dukka opp var de andre partienes frykt for å bli dominert av PDS. Det var et utbredt ønske fra sentrum om at PDS burde oppløse seg sjøl og inngå i et nytt og større parti, uten røtter i det gamle kommunistpartiet. PDS hadde avvist å vurdere alternative organisatoriske eksperimenter som Alleanza Democratica (AD) og hadde dermed sikra at sistnevnte ble en fiasko. PDS hadde insistert på å inkludere RC, noe som blei oppfatta som en viktig årsak til venstrealliansens nederlag i 1994.
Berlusconi-regjeringas fall og dannelsen av Lamberto Dinis teknokrat-regjering var sentrale faktorer som bidro til dannelsen av den nye venstrealliansen. Sjøl om Dini hadde vært statsråd i Berlusconis regjering, kom han i stor grad til å være avhengig av sentrum- og venstresida for å bli sittende som statsminister. Det blei retta hele sju mistillitsforslag mot Dini-regjeringa, der FI og AN, som ønska nyvalg, stemte mot regjeringa. Dini blei dermed avhengig av PDS, PPI og Lega Nord for å kunne fortsette. Dette førte til et tettere samarbeid mellom sentrum og venstre, noe som er viktig for å forstå tilnærminga dem imellom og dannelsen av den nye alliansen. Tidlig i 1996 danna Dini sitt eget parti (Rinnovamento Italiano). Tross at han lå politisk til høyre, valgte han å knytte seg til sentrum-venstre-alliansen, som en anerkjennelse av at de hadde holdt ham ved makta året i forveien.
Prodis rolle var også en viktig faktor som bidro til sentrum-venstre-alliansen. Prodi hadde et godt omdømme. Han krevde ikke at noen av partiene skulle gjøre organisatoriske forandringer. De skulle kun støtte ham som statsministerkandidat for en liste med et moderat program, hvis hovedkarakteristika var en fortsettelse av Dinis politikk. En siste faktor som bidro til dannelsen av alliansen var resultatene fra regionale valg i april 1995, som viste framgang for sentrum-venstre og potensialet på nasjonalt nivå.
Dannelsen av alliansen var imidlertid langt fra enkel. Kravene førte til sterk motstand innad i PDS, der mange medlemmer mente at programmet ikke var tilstrekkelig radikalt. Det hele krevde lange forhandlinger og taktiske manøvreringer. Forhandlingene var ferdig kun kort tid før valget i april 1996. RC deltok ikke i alliansen, men inngikk en avtale med L'Ulivo om at de skulle stille sine egne kandidater, med støtte fra Prodis koalisjon, i kretser der de sto sterkt, i bytte mot at de støtta L'Ulivos kandidater i andre valgkretser, samt sikra ekstern støtte for Prodis regjering.
L'Ulivo vant en knapp seier over høyresida ved valget den 21. april 1996. Seieren skyldtes imidlertid primært endringer i koalisjonsmønsteret, primært det faktum at Lega Nord nå stilte aleine og hadde overtatt rollen i det politiske sentrum. Dersom man legger sammen Legas stemmer med den til de andre partiene på høyresida, så gikk de faktisk fram. Dette viser den avgjørende betydninga det hadde at venstresida fikk med seg sentrum i en ny allianse.
En serie sentrum-venstre-koalisjoner dominerte det italienske politiske landskapet mellom 1996 og 2001.
Foran valget i 2001 hadde Lega Nord gått inn igjen i høyrealliansen, som denne gangen var enhetlig, i det alliansen presenterte en landsomfattende liste med Forza Italia, Alleanza Nazionale, Lega Nord og mindre partier. Alliansen, som denne gangen stilte under navnet Casa delle Libertà, vant valget, og Berlusconi danna deretter sin andre regjering, som denne gangen blei sittende ut perioden. Perioden kom, blant annet. til å bli prega av Italias deltagelse i Irak-krigen. En episode, der en italiensk journalist, Giuliana Sgrena, blei kidnappa og seinere løslatt, kom til å vekke internasjonal oppmerksomhet. Etter løslatelsen blei det svært dramatisk da bilen ho satt i sammen med italienske spesialagenter blei beskutt av amerikanske styrker. En av agentene blei såra, mens en annen, Nicola Calipari, blei drept da han kasta seg over Sgrena for å beskytte henne. Sgrena sjøl blei såra i skulderen. Hendelsen utløste sterke reaksjoner i Italia, og Berlusconi krevde en forklaring fra amerikanske myndigheter på åssen dette kunne skje.
Etter valget i 2006, kom sentrum-venstre-alliansen igjen tilbake til makta og Romano Prodi danna på nytt regjering. Manglende støtte fra livstids-senatorene førte til regjeringskrise i februar 2007, og Prodi leverte avskjedssøknad 22. februar. President Giorgio Napolitano aksepterte ikke henvendelsen, og regjeringa fikk ny tillit fra senatet 28. februar med 162 mot 157 stemmer. Regjeringskrisa blei endelig avblåst 2. mars da deputertkammeret med 342 mot 253 stemmer anerkjente regjeringa. I januar 2008 var det på ny regjeringskrise etter at det lille partiet Popolari UDEUR annonserte at partiet trakk støtta til regjeringa. Den 23. januar vant Prodi et tillitsvotum i deputertkammeret. Den 24. januar var det ei tilsvarende avstemning i senatet, ei avstemning regjeringa tapte. Prodi annonserte deretter at han ville gå av som statsminister. Den 6. februar oppløste president Giorgio Napolitano parlamentet og lyste ut nyvalg 13.-14. april 2008. Valget blei vunnet av Berlusconi og Il Popolo della Libertà. Berlusconi kunne dermed på nytt danne regjering.