Italias historie under monarkiet og første verdenskrig
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Monarkiet og første verdenskrig |
Italias historie under monarkiet og første verdenskrig er den perioden hvor Kongedømmet Italia er et konstitusjonelt monarki, og perioden strekker seg fra Italias samling og fram til den fascistiske maktovertakelsen i 1922 som innleder den fascistiske perioden hvor landet fortsatt formelt er et monarki, men ikke lenger et konstitusjonelt monarki.
.svg)
Italias samling rediger
Utdypende artikkel: Italias samling
Det Italia vi kjenner i dag, ble en nasjonalstat i forbindelse med den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på Den italienske halvøy ble forent til kongedømmet Italia i det 19. århundre og begynnelsen av det 20. århundre. Denne prosessen startet ved slutten av Napoléon Bonapartes herredømme og Wienerkongressen i 1815, mens den fransk-prøyssiske krig i 1871 antas som avslutningen. Samlingen var komplett ved traktaten i Saint-Germain etter første verdenskrig da også de siste statene som i dag er en del av Italia ble med i kongedømmet.
Samlingen ble gjennomført med utgangspunkt i Kongedømmet Sardinia og dets konge Viktor Emmanuel fra Huset Savoia. Den politiske arkitekten bak samlingsprosessen var Piemonte-Sardinias statsminister, grev Camillo Benso di Cavour. 5. mars 1860 hadde Parma, Toscana, Modena og Romagna avgjort gjennom folkeavstemninger bestemt at de ville gå sammen med Sardinia.
Senere, i mai 1860 ledet den italienske patrioten Giuseppe Garibaldi sine styrker, omkring 2 000 mann, inn i det Habsburg-kontrollerte kongedømmet De to sicilier og erobret Sør-Italia, ved ført å innta Sicilia, og deretter fastlandet. Imens sendte Viktor Emmanuel sendte styrker inn i Umbria.
Begge kongedømmer stemte, under press fra Garibaldi og kongen, for union med Sardinia. Dermed kunne opprettelsen av kongedømmet Italia proklameres i mars 1861. Med unntak av Venezia og rikets naturlige hovedstad Roma var dermed Cavours plan for forening av Italia fullført. Han døde to måneder senere; Venezia ble tilsluttet Italia i 1866.
17. mars 1861 ble kongedømmet Italia proklamert. Sardinia (og spesielt Piemonte) skulle bli de mest dominerende og velstående regionene i Italia.
Perioden fram til første verdenskrig rediger
Industrialisering i nord, fattigdom i sør rediger
En motivasjon bak samlingsbestrebelsene var at et samlet Italia kunne bli en del av de moderne stormaktene. I den nordlige delen av landet pågikk en omfattende industrialisering og utvikling av en moderne infrastruktur fra 1890-årene, herunder utbygging av jernbanelinjer til Frankrike, Tyskland og Østerrike gjennom Alpene. I tillegg ble det bygget to jernbanelinjer i nord/sør-retning av landet. Mye av industrialiseringen ble finansiert med tyske, britiske og franske midler. I tillegg støtte og oppmuntret de italienske myndighetene utvikling av tung-industri som bilfabrikker, stålverk og skipsverft, og opptok en proteksjonistisk handelpolitikk med utlandet fra 1880-årene. Også landbruket i Nord-Italia ble modernisert, men det sørlige Italia, som den gangen lå så langt fra markedene, ble oversett i disse moderniseringstiltakene. Dette førte til en stor utvandring av sør-italienere til både Nord-Italia med også til andre europeiske, industriland.
Erobring av Kirkestaten, Roma som hovedstad rediger
I ly av den fransk-prøyssiske krig, erklærte kongedømmet Italia krig mot Kirkestaten den 10. september 1870, og den 20. september nådde de italienske styrker Roma. Selv om alle involverte innså at pavens lille hær umulig kunne motstå angriperne, beordret paven en symbolsk motstand slik at det ikke skulle være noen tvil om at Italia bemektiget seg Roma ved makt, ikke ved samtykke. Etter en tre timer lang kanonade rykket så italienerne under general Raffaele Cadorna inn i byen og Kirkestatens opphørte.
I 1871 ble den italienske hovedstad flyttet fra Firenze til Roma. Pavens tidligere residens Quirinalpalasset ble den kongelige residensen, og paven trakk seg i protest tilbake til Vatikanet, der han anså seg selv som «fangen i Vatikanet». Han nektet å forlate Vatikanet og heller ikke utpå Petersplassen.
På 1920-tallet oppgav pavedømmet sitt krav på retur av Kirkestaten. I 1929 ble Laterantraktaten undertegnet, og dermed ble Vatikanstaten opprettet som en enklave innen Italia.
Politikk rediger
Den italienske staten var ganske svak, og hadde vanskeligheter med å gå legitimitet, særlig i sør, hvor man i motsetning til i nord både var inntatt militært, og ikke opplevde noen positive effekter gjennom økonomisk utvikling som følge av samlingen. Dette er også en bakgrunn for at det i hele denne perioden (og helt fram til Sicilia ble en autonom region i 1946) eksisterte separatistiske strømninger på Sicilia.
Videre åpnet de svake politiske strukturene for både korrupsjon, bytte av tjenester og utnevnelser av venner og andre man kunne av fordeler av til offentlige verv. Den konservative statsministeren Marco Minghetti ble i 1876 skiftet ut med sosialisten Agostino Depretis, og han og Benedetto Cairoli satt sammenhengende som statsminister fram til 1887 og avløst av Francesco Crispi fram mot århundreskiftet. Denne lange sosialistperiode ble imidlertid preget av omfattende korrupsjon, ustabilitet, fortsatt fattigdom i sør og uro ble møtt med autoritære midler. Denne situasjonen, kombinert med den sårbare, men også sterkt lønnsomme sitrondyrkingen på Sicilia, ga bakgrunnen for framveksten av den organiserte kriminaliteten på Sicilia, noe som gjorde den sentrale statlige styringen enda vanskeligere.
Samtidig hersket det en frykt for at grensene ikke var sikre i nord, og i 1882 sluttet Italia seg til Trippelalliansen som et defensivt tiltak mot Østerrike-Ungarn, som var også en alliansepartner, men slik sørget Italia for velvilje fra Tyskland.
Men det sterke fokuset på utenrikspolitikken førte til at utviklingen av landbruket som hadde vært i nedgang, ble forsømt slik at fattigdommen og klasseskillet på landsbygda bare økte. Samlet førte dette til at offentlige, økonomiske virkemidler ikke fungerte.
I 1890-årene ble Giovanni Giolitti statsminister første gang. Han var en tidligere medarbeider av Depretis og Garibaldi, og hadde vært drivkraften for tilslutningen til Trippelalliansen. Han var også en autoritær politiker, som ikke vek tilbake for å bruke unntakslover mot sine politiske motstandere, men innførte også en liberal helsereform og etablerte også mekanismer for å anke politiske vedtak som ble opplevet som overgrep.
I 1913 ble det innført stemmerett for alle menn, og dette førte til at sosialistpartiet ble den desiderte sterkeste politiske kraften.
Italiensk kolonialisme rediger
Italias fokus på utenrikspolitikken i denne perioden var ikke bare rettet mot sikring av grensene i nord mot Østerrike-Ungarn, og også utfra et ønske om å få en del av den internasjonale økonomien. Etter landets samling vokste det fram en forestilling om at også Italia fortjente sitt oversjøiske imperium, på lik linje med de andre europeiske kolonimaktene, samt at de hadde en spesiell posisjon i Middelhaven, som ble sett på som et mare nostrum («vårt hav») som det var i Romertiden. Men Italia kom sent med i Kappløpet om Afrika og hadde ikke politisk eller militær styrke til å gjøre seg gjeldende i dette. Men Italia deltok på Berlinkonferansen i 1884-1885 som regulerte en fordeling av områdene i Afrika og bestemte blant annet at det skulle være handelsfrihet i de områdene som var at interesse for Italia.
Eritrea rediger
Etter at flere europeiske land hadde styrt Eritrea, utkjempet italienske styrker fra Somalia i januar 1887 et slag i Dogali mot militsen til Ras Alula Engida, og italienerne hadde et tap på 500 mann. Som følge av disse store tapene, måtte regjeringen gå av, samtidig med at statsminister Agostino Depretis døde 29. juli samme år. Han ble erstattet av Francesco Crispi som hadde planer om italiensk bosetting i området.
2. mai 1889 ble det derfor undertegnet en fredsavtale med den etiopiske keiseren Menelik II som anerkjente den italienske kolonien i Eritrea, med hovedstad i Asmara.
Italiensk Somaliland rediger
Tilsvarende tok Italia kontroll over ulike deler av Somalia utover 1880-tallet, i likhet med også Frankrike og Storbritannia.
Mot slutten av 1888 inngikk Italia en allianse med sultan Yusuf Ali Kenadid som satte hans sultanat Hobyo under italiensk beskyttelse som et protektorat. Dette var særlig rettet mot trusler fra sultanen av Zanzibar. Året etter inngikk Italia en tilsvarende avtale med Kenadids rival Boqor Osman i sultanatet Majeerteen.
Den italienske motivasjonen for å engasjere seg i dette området, var den tilgangen til strategiske havner i forhold til Suezkanalen og Adenbukta. Sammen med det siste området som italienerne sikret seg kontroll over, Kismaayo, utgjorde dette Italiensk Somaliland. Det ble også oppmuntret til italiensk bosetning, for slik å sikre bedre kontroll over området.
Etiopia rediger
Italia hadde støttet Menelik IIs erobring av Tigrey og Amhara, samt også Meneliks utnevnelse til keiser av Etiopia 25. mars 1889, etterfulgt av fredsavtalen om Eritrea. Imidlertid var teksten i fredsavtalen ulik i italiensk versjon og i amharisk, hvor den italienske omtalte Etiopia som et protektorat, mens den amhariske utgaven åpnet bare for at Etiopia og Italia kunne ha en felles utenrikspolitikk.
For å sikre at sin tolkning ble realiteter, gikk Italia i 1895 til angrep på Etiopia fra både Eritrea og Somalia, i den såkalte den første italiensk-abessinske krig. Krigen ble utkjempet fram til det kommende året, og endte med et avgjørende italiensk nederlag i slaget ved Adwa 1. mars 1896 som kom under en italiensk tilbaketrekning. Etiopias militære seier i krigen gjorde landet til det eneste afrikanske land som motstod europeisk kolonisasjon militært, fram til Mussolini erobret landet i 1936 under den italiensk-abessinske krig, og gjorde Etiopia til en del av Italiensk Øst-Afrika.
Libya rediger
I 1911 godkjente Giovanni Giolittis regjeringen å sende militære styrker for å okkupere Libya. Italia erklærte krig mot Det osmanske rike som hadde holdt Libya siden 1500-tallet som de tre provinsene Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika . Dette ble den italiensk-tyrkiske krig som Italia gikk seirende ut av og slo de tre provinsene sammen til Libya. Italia antok navnet «Libya» (brukt av grekerne for hele Nord-Afrika, med unntak av Egypt) som offisielt navn på kolonien. Under den italiensk-tyrkiske krig inntok Italia også Dodekanesene i Egeerhavet fra osmanerne, noe som ble anerkjent i freden i Sèvres i 1920.
Første verdenskrig rediger
Utdypende artikkel: Den italienske fronten under første verdenskrig
Ved utbruddet av første verdenskrig påberopte Italia seg nøytralitet og hevdet at Trippelalliansen fra 1882 utelukkende var en forsvarsallianse, og ikke kunne iverksettes ved offensive tiltak og denne krigen var igangsatt av Østerrike-Ungarn. Imidlertid forsøkte både sentralmaktene og Trippelententen og få Italia over på sin side og i april 1915 gikk den italienske regjeringen med på å erklære Østerrike-Ungarn krig, mot at de skulle få territorielle gevinster etter krigen. Dette var Trentino-Sør-Tyrol, Provinsen Trieste, Istria og Dalmatia).
I oktober 1917 hadde tyskerne samlet 15 divisjoner og iverksatte 24. oktober den såkalte Caporetto-offensiven under ledelse av Otto von Below. 10. november falt den italienske byen Belluno i provinsen med samme navn, og dette var det siste italienske tapet. 8. november ble Armando Diaz utnevnt til ny sjef for generalstaben etter den egenrådige Luigi Cardorna. Italienerne trakk seg imidlertid ytterligere tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia, tilsammen trakk de seg 96 kilometer tilbake til en forsvarslinje som i henhold til planer fra 1916 var den siste forsvarslinjen i en krisesituasjon.
Etter ytterligere et år med skyttergravskrig og en vellykket italiensk offensiv sensommeren 1918 falt de østerriksk-ungarske styrkene sammen og startet fredsforhandlinger under slaget om Vittorio Veneto.
Virkninger av første verdenskrig rediger
Utdypende artikkel: Saint-Germain-traktaten
Den østerrikske-italienske våpenhvilen i Villa Giusti ble undertegnet 3. november 1918, og ble iverksatt dagen etter. De italienske styrkene benyttet anledningen til å okkupere Tirol og tok over 300 000 østerriksk-ungarske krigsfanger. Saint-Germain-traktaten bygget på avtalen i London fra 1915, og slo fast at områdene Sør-Tyrol, Welschtyrol og Kanaldalen ble overført til Italia, og at Istria også ble en del av landet. Imidlertid ble ikke Dalmatia en del av Italia, men i stedet en del av det nyopprettede Kongeriket Jugoslavia.
Versaillestraktaten skapte stor misnøye i Italia. Første verdenskrig var den første krigen som Italia kjempet som selvstendig nasjon og som involverte alle italienere fra nord til sør. Avtalene betraktet ikke Italia som likeverdig med de andre allierte. Særlig den amerikanske president Woodrow Wilsons holdninger førte til at den italienske delegasjon måtte forlate avtalens utforming. Sinnet over at Fiume ikke ble en del av Italia, førte til et opprør blant de italienske soldatene som var stasjonert i byen, og Gabriele D'Annunzio ble bedt om å lede en irregulær italiensk styrke som 12. september 1919, ti dager etter undertegningen av Saint-Germain-traktakaten, okkuperte byen og området rundt og etablerte den uavhengige staten Reggenza Italiana del Carnaro. Først 29. desember 1920 kapitulerte D'Annunzio etter et omfattende italiensk bombardement av byen.
I kjølvannet av misnøyen og ekko av den russiske revolusjon med en sosial og politisk uro ble mellomkrigsårene preget av streik, opprør og angst for revolusjon.
Utbruddet av første verdenskrig hadde medført at den utvikling som hadde vært i retning av demokratiske strukturer stoppet opp, og tiden rett etter krigsavslutningen var vanskelig. Samtidig vokste det fram politiske krefter som mente at Italia var snytt i krigsoppgjøret. I 1922 utnyttet Benito Mussolini misnøyen og uroen etter første verdenskrig til å ta makten med sin fascistiske bevegelse.