Italias grunnlov
Italias grunnlov (Costituzione della Repubblica Italiana) ble vedtatt av Italias grunnlovsforsamling 22. desember 1947 og trådte i kraft 1. januar 1948. Grunnloven var et kompromiss mellom de antifascistiske krefter i Den nasjonale befrielseskomité som besto av liberale, kommunistiske, sosialistiske og katolsk influerte partier.
| Italias grunnlov | |||
|---|---|---|---|
 Italias grunnlov, første side | |||
| Type | Grunnlov | ||
| Virkeområde | Italia | ||
| Vedtatt | 22. desember 1947 | ||
| I kraft | 1. januar 1948 | ||
| Målform | italiensk | ||
Grunnloven innebærer blant annet:
- en sentral rolle for parlamentet som er delt i to kamre: Deputertkammeret og Senatet,
- en relativt svak rolle for statsministeren, i den forstand at hen mangler rett til å instruere de øvrige regjeringsmedlemmene med hensyn til politikkens retning.
- sterke innslag av direkte demokrati. Endringer i forfatningen må godkjennes ved en folkeavstemning og enhver borger kan foreslå folkeavstemning og dessuten fremme lovforslag.
- en sterk forfatningsdomstol.
- et ønske om desentralisering av makten.
Bildegalleri rediger
-
Enrico De Nicola undertegner som midlertidig statsoverhode den nye grunnloven.
Eksterne lenker rediger
|
(en) Italias grunnlov oversatt til engelsk – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden |