Isle of Ely
Isle of Ely, eller «Elyøya», er en historisk region rundt byen Ely, nå i engelske Cambridgeshire, men var i tidligere tider et grevskap i egen rett.
Etymologi rediger
Navnet er etter sigende å bety «island of eels», øya med åler, en referanse til de fisker som ble fanget i de lokale elvene som mat. Denne etymologien ble første gang nedtegnet av Beda den ærverdige på begynnelsen av 700-tallet.[1]
Historie rediger
Fram til 1600-tallet var området bokstavelig en øy omgitt av et stort område av myr og sumpland. Myrene har til sist blitt tørket ut ved å grave et nettverk av kanaler designet av hollandske eksperter.
Områdets naturlige forsvarsverker førte til at det spilte en rolle i Englands militære historie. Etter den normanniske erobringen av England kom Isle of Ely til å bli et tilfluktsted for angelsaksiske styrker og andre som flyktet fra normannerne. Angelsakserne ble ledet av jarl Morcar av Northumbria, biskop Æthelwine av Durham, og Hereward the Wake i 1071.[2] Området ble erobret av Vilhelm Erobreren kun etter langvarige kamper.[3]
I 1139 brøt det ut borgerkrig mellom styrkene til kong Stefan av England og Maud av England. Biskop Nigel av Ely, en av tilhengerne til keiserinne Maud, forsøkte uten hell å holde på Isle of Ely. I 1143 gjorde Geoffrey de Mandeville opprør mot Stefan, og opprettet sin base på det samme uframkommelige stedet. Året etter ble han dødelig såret ved Burwell.[4]
I 1216 under den første av baronenes krig ble Isle of Ely uten suksess forsvart mot hæren til kong Johan av England. Ely tok del i bøndenes opprør i 1381.
Administrasjon rediger
Fra 1107 og fram til 1837 var Isle of Ely under jurisdiksjon til biskopen av Ely som utpekte en justitiarius og utøvde midlertidig makt innenfor Liberty of Ely. Denne midlertidige domsmakten har sin opprinnelse i et charter gitt av kong Edgar av England i 970, og den ble bekreftet først av kong Edvard Bekjenneren og deretter av Henrik I av England til abbeden av Ely. Den sistnevnte monarken etablerte Ely som et sete med en biskop i 1107, dannet Isle of Ely som et palatinatsgrevskap under biskopen. En lov vedtatt av parlamentet i 1535/1536 endret statusen og hvor all lovmyndighet ble utpekt ved patent brev utstedt under det store segl og hjemmel for å bli utstedt i kongens navn. Imidlertid fil biskopen beholde eksklusive rettigheter i sivil og kriminalsaker, og var custos rotulorum. En bailiff ble utpekt for livet av biskopen og han utførte funksjonene til en oversheriff innenfor de nevnte frihetene, Liberty of Ely, og ledet også byrådet i Ely.[5]
Loven om Elys friheter (The Liberty of Ely Act) i 1837[6] avsluttet biskopens sekulære makt på Isle of Ely. Området ble erklært som en divisjon av Cambridgeshire med rett til å utpeke dommer. Etter loven av 1837 opprettet Isle of Ely egen kvartalssesjoner og dannet eget ordensmakt.
Fram til lovforslaget om lokalstyre av 1888 (Local Government Bill), som foreslo å innføre valgte byråd, dannet Isle of Ely en del av Cambridgeshire. Etter innføringen av lokalt parlamentsmedlem ble Isle of Ely konstituert som eget administrativt grevskap i 1889. Grevskapet var liten i henhold til både område og befolkning, og det ble foreslått avskaffet i 1947.[7], men forslaget endte ikke opp med å bli tatt til følge og det administrative fylket varte fram til 1965. Den 1. april 1965 ble området slått sammen for å danne Cambridgeshire and Isle of Ely og hvor jordbruksdistriktet Thorney gikk til Huntingdon and Peterborough.
I 1894 ble fylket delt inn fylkesdistrikter med jordbruksdistriktene Ely, Thorney, Whittlesey, Wisbech, og North Witchford, mens de urbane distriktene var Ely, March, Whittlesey og Wisbech (den eneste kommunal borough). Jordbruksdistriktet Whittlesey besto av kun et sogn og ble lagt til jordbruksdistriktet Whittlesey i 1926.
Isle of Ely som valgkrets for parlamentet ble dannet opprinnelig med to medlemsseter under første og andre protektoratparlamenter fra 1654 til 1659. Valgkretsen ble gjendannet med et enkeltsete i 1918, men grenseendringene i 1983 førte til at den ble erstattet med den nye valgkretsen North East Cambridgeshire. De originale historiske dokumentene som angår Isle of Ely blir oppbevart av Cambridgeshire Archives and Local Studies ved County Record Office i Cambridge.
Våpenskjold rediger
Isle of Elys fylkesråd ble innvilget et våpenskjold den 1. mai 1931. Før tillatelsen hadde rådet benyttet våpenskjoldet til bispedømme Ely: rødt, tre hertugelige adelskroner, to og en eller. I tillatelsen for 1931 ble bølger i sølv og blått lagt til bispevåpenet for å antyde at grevskapet var en «øy». Hjelmbusken over skjoldet var en menneskelig hånd som griper en trefork som ål var tvinnet på, referering til den populære utledningen av «Ely». På håndens håndledd var det en knute, en «wake knot», som representerte fylkets historiske forbindelse til Hereward the Wake.[8]
Referanser rediger
- ^ Historia Ecclesiastica, IV:XIX
- ^ Hereward and the Isle of Ely Arkivert 16. september 2007 hos Wayback Machine., BBC History.
- ^ The taking of Ely, BBC History
- ^ The Isle of Ely and Civil War: Trevor Bevis, Hereward of the Fens, (Cambridgeshire Genealogy)
- ^ Lewis, Samuel: Topographical Dictionary of England, Vol. II, London 1831
- ^ Liberty of Ely Act, 1837 (7 Will 4 & 1 Vict c.53)
- ^ «Town and county boundaries – First decisions of the Commission», The Times, 2. mai 1947
- ^ Scott-Giles, W. C.: Civic Heraldry of England and Wales, 2. utg., London, 1953
Eksterne lenker rediger
- A Vision of the Isle of Ely
- Origins of the Liberty of Ely , Victoria County History of the County of Cambridge and the Isle of Ely: Volume 4 (British History Online)