Islandske dialekter

Det er små ulikheter mellom islandske dialekter, enkelte mener at det ikke er ulikheter i det hele tatt. Det finnes enkelte variasjoner av uttale som er mer vanlig i noen av regionene, som kan avsløre hvor man kommer fra. Ordforrådet er imidlertid det samme over hele Island, selv om det kan være forskjeller, og da spesielt i ordenes betydning. Det har vært gode forutsetninger for at dialekter skulle kunne ha oppstått på Island; befolkningen har vært spredt ut over et større geografisk område, og enkelte steder har islandsktalende bodd isolert over mange generasjoner. Det har imidlertid vært sterke litterære tradisjoner på Island, i og med blant annet islendingesagaene, og en høy andel av befolkningen har vært lesekyndige, noe som motvirker dialektell spredning. Det var også vanlig at man reiste rundt til andre gårder på leting etter jobb, eller bedre fiskemuligheter. I dag har de dialektelle ulikhetene som er, tilbakegang. Færøysk, som ikke har de samme litterære tradisjonene som man finner innen islandsk, og som ikke fikk en formell ortografi før 1854, har større dialektelle ulikheter enn man finner innen islandsk, til tross for at språket tales i et betydelig mindre område og av færre personer.

De ulike regionene (sýslur) på Island.

Historie

Under den islandske selvstendighetsbevegelsen på midten av 1800-tallet, ble islandsk slik det ble snakket på landsbygda, løftet fram, da man anså denne for i mindre grad å være påvirket av dansk. I Reykjavík, hvor islandsk med mange danske låneord var utbredt, ble låneordene suksessivt erstattet av tilsvarende ord med lokalt preg. Innenfor den danskstyrte, islandske administrasjonen var det kun snakket på dansk.

På 1940-tallet ble det utført en omfattende studie av variasjoner innen uttale på øya. Den viste at det gikk å identifisere regionale varianter av språket, blant annet en nordlig variant med «hard uttale». På 1980-tallet ble det gjennomført en ny studie av språkets dialekter. Denne viste at de fleste regionale variantene hadde mistet mange brukere, mens et fåtall vanlige varianter hadde utbredt seg.

Dialekter

Nordlige dialekter

Det nordlige Island, med Akureyri som største by, kjennetegnes av en bestemt type uttale. Denne er mest fremtredende rundt Suður- og Norður-Þingeyarsýsla.

Harðmæli

Harðmæli («hard uttale») innebærer at ubetonte plosiver, som p, k og t, har en aspirert uttale etter lang vokal. Dette innebærer at disse uttales som om de sto i begynnelsen av et ord, og at ord som vekja uttales [vɛːcʰa] i stedet for med en uaspirert uttale, [vɛːca]. En person i sør skulle i stedet uttale k-en som et initialt g, som i gjöf, noe som kalles for linmæli («myk uttale»). Dette er fortsatt vanlig på tvers av de ulike generasjoner.

Raddaður framburður

Raddaður framburður («betont uttale») innebærer at lydene l, m, n og ð er betont før p, k og t, en posisjon hvor deres lyd ofte ellers blir ubetont. Det innebærer at ord som maðkur uttales [ˈmaðkʰʏr] i stedet for [ˈmaθkʏr], det vil si et betont ð etterfulgt av harðmæli på k-en.

Ngl-framburður

Ngl-framburður («ngl-uttale») innebærer at man uttaler g i konsonantkombinasjonen ngl, slik at ord som kringla og englar uttales [ˈkrɪŋkla] og ['ɛŋklar], i stedet for som på norsk med en ng-lyd uten hørbar g.

Bð/gð-framburður

Enkelte eldre som snakker islandsk, benytter et såkalt bð/gð-uttale. Dette innebærer at ord som hafði og sagði uttales som om de ble stavet habbði ([ˈhapðɪ]) og saggði (['sakðɪ]) (eller mer uvanlig habbi og saggi), det vil si med en plosiv. Derfor kalles også denne type uttale også for lokhljóðaframburður («plosivuttale», eller «lukkelyduttale».) Denne type uttale finnes over hele det nordlige Island, og også til en viss grad også på Vestfirðir, men har tilbakegang i bruk også der.

Sørøstlige dialekter

De sørøstlige dialektene finner man først og fremst i Vestur- og Austur-Skaftafellssýsla, med unntak av hv-uttalen, som forekommer fra Rekjavik og nord til den delen av Island som er lengst nordøst, selv om denne framstår som sterkest i de ovennvnte regionene.

Hv-framburður

I det sørlige og østlige Island er det islandsktalende som bruker et såkalt hv-framburður («hv-uttale»), som innebærer at konsonantkombinasjonen hv, som vanligvis uttales [kʰv], i stedet uttales med en ustemt velar frikativ, det vil si som [x] eller som [xv]. Det gjør at homofone ordpar, som hval og kval, og hvað og kvað, likevel får ulik uttale. Denne type uttale har tilbakegang i bruk.

Skaftfellskur einhljóðaframburður

Skaftfellskur einhljóðaframburður («Skaftafellsk monoftongering») innebærer at a, e, i, o, u og ö ikke diftongeres framfor gi. Til vanlig uttales ord som daginn [ˈdaːijɪn], men de som monoftongerer uttaler det i stedet med samme lyd som i grunnformen dagur, det vil si [ˈtaːɣʏr]. Det gjør at de som bruker skaftafellsk monoftongering skiller seg ut ved uttale av de ellers homofone ordparene lögin og laugin, Svíi og svigi, og baginn og bæinn. Denne type uttale er fortsatt relativt intakt på tvers av generasjoner.

Rn/rl-framburður

Vanligvis er det en plosiv mellom rn og rl, slik at varla uttales [ˈvartla], eller noen ganger også [ˈvatla]. I Austur-Skaftafellssýsla forekommer imidlertid ikke dette når konsonantkombinasjonen står mellom vokaler, og varla og Bjarni uttales [ˈvarla] og [ˈbjarnɪ]. Dette er imidlertid ikke særlig vanlig lenger, og bruken har tilbakegang.

Vestfirðir

Enkelte typer uttale er unikt for Vestfirðir, og forekommer i særlig grad i den vestlige delen av Vestfirðir. Bð/gð-framburður, som er karakteristisk for store deler av det nordlige Island, er imidlertid utbredt i den østlige delen av Vestfirðir.

Vestfirsk einhljóðaframburður

Vanligvis difrongeres a og ö framfor ng-lyd, slik at langur uttales [ˈlauŋkʏr], som om det staves lángur. De som bruker vestfirsk einhljóðaframburður («vestfjordsk monoftongering») diftongerer derimot ikke disse vokalene. Dette var trolig den opprinnelige måten å uttale det på, og er når karakteristisk for Vestfirðir.

Vestfirsk áhersla

Vestfirsk áhersla («vestfjordsk betoning») innebærer at preposisjoner som begynner på vokal betones som om de kommer etter et adverb og følges av et pronomen. Enkelte uttaler dermed fraser som út úr því («ut av det») og upp á það («opp på det») med betoning på úr og á, mens det mest utbredte er å legge betoningen på henholdsvis út og upp.

Hele landet

Mens enkelte typer uttale er særegent for bestemte regioner, er enkelte typer uttale å finne blant islandsktalende over hele landet.

Flámæli

Flámæli inebærer en åpnere uttale av avsluttende vokaler, hvor i og y dras mot e, og u dras mot ö. Dette var opprinnelig utbredt over hele det østlige Island, og også i den sydvestlige delen av landet, Reykjavik inkludert, men er nå nesten helt forsvunnet.

Ks-framburður

Ks-framburður («ks-uttale») innebærer at x har en tydelig plosiv i seg, slik at for eksempel buxur uttales som om det ble stavet buksur. Vanligvis uttales x [xs], men uttales [ks] av islandsktalende som bruker denne uttalen. Dette er særlig utbredt blant den yngre generasjonen, og er ikke knyttet til noen bestemt landsdel.

Se også

• Islandsk

Eksterne lenker

• Den islandske stats offisielle side for islandsk Arkivert 3. juli 2014 hos Wayback Machine.