Wikipedia

Ishockey under Vinter-OL 1988

Ishockeyturneringen under Vinter-OL 1988 ble arrangert fra 13. til 28. februar 1988. Kampene ble spilt i Olympic Saddledome, Stampede Corral og Father David Bauer Olympic Arena i Calgary, Alberta, Canada. Tolv lag deltok i ishockeyturneringen under Vinter-OL 1988. To grupper med seks lag i hver, der de tre beste lagene i hver gruppe gikk videre til finalegruppen. Sovjetunionen var de regjerende olympiske mesterne.

Ishockey under Vinter-OL 1988
Olympiske vinterleker
Arrangement
Dato13.–28. februar 1988
VertslandCanadas flagg Canada
VertsbyerCalgary
ArenaerOlympic Saddledome
Stampede Corral
Father David Bauer Olympic Arena
Plasseringer
Mester   Sovjetunionen (7. tittel)
Andreplass  Finland
Tredjeplass  Sverige
Fjerdeplass Canada
Turneringsstatistikk
Kamper42
Mål316  (7.52 i snitt)
Tilskuere424 000  (10 095 i snitt)
ToppscorerSovjetunionens flagg Vladimir Krutov (URS)
(15 poeng)
Navigasjon
◀ Sarajevo 1984 Albertville 1992 ▶
Ishockey under
Vinter-OL 1988
Ishockey Olympiske ringer
Turnering
Menn
Tropper
Menn
Kvalifisering
Menn
Forrige 1984 1992 Forrige

For første gang noensinne fikk profesjonelle spillere delta i OL etter at Den internasjonale olympiske komité (IOK) i oktober 1986 hadde vedtatt å åpne turneringen for alle spillere uansett om deres status som amatører eller profesjonelle fra 1988.[1][2] Verdens mest prestisjefylte profesjonelle ishockeyliga, National Hockey League (NHL), valgte ikke å frigi spillerne til å delta i OL ettersom at turneringen ble avholdt i midten av ligaens grunnserie.[3][4]

Sovjetunionen vant sin syvende OL-tittel. Turneringen er den eneste i Nord-Amerika som ikke ble vunnet av enten Canada eller USA. Etter tre tap på rad året før — sølv ved ishockey-VM i Wien, finaletap i Canada Cup og tap til Canada i Izvestija-turenringen på hjemmebane — ble det spekulert i om Viktor Tikhonov skulle avgå som trener for det sovjetiske landslaget. Ledet an av Igor Larionov og Vjatsjeslav Fetisovs suverene spill dominerte «The Big Red Machine» turneringen og tapte kun én kamp turneringen – til Finland etter at gullet allerede var sikret.[5]

Finlands fikk sitt internasjonale gjennombrudd ved denne turneringen: etter et skuffende 1–2-tap til Sveits i åpningskampen spilte finnene uavgjort 3–3 mot Sverige og slo Canada 3–1 i gruppespillet. I finalen sto Finland for turneringens største skrell da de beseiret Sovjetunionen 2–1 i finalerunden. Finland fikk ikke kun sin første seier noensinne over russerne i VM eller- OL-sammenheng, men finnene vant sølv tok for første gang i historien OL-medalje.[6][7] Sverige vant bronse.

Det var store forventninger til vertsnasjonen Canada, som ble ansett som en gullmedaljekandidat for første gang siden 1968 etter at de beseiret de sovjetiske favorittene to ganger i oppkjøringen til OL, blant annet ved den årlige Izvestija-turneringen som ble arrangert i desember 1987 i Moskva. Canadierne endte istedet på en skuddende fjerdeplass etter tap til Finland i gruppespillet og tap på 0–5 til Sovjet i finalerunden. På tross av bruken av tidligere NHL-spillere og andre profesjonelle spillere så slet canadierne med målproduksjonen gjennom hele turneringen.[8][9] Tsjekkoslovakia, som var utfordret av at målvaktene Jaromír Šindel slet med feber og Dominik Hašek ute av form etter et lengre skadefravær, skuffet også i turneringen. Tapet til Vest-Tyskland satte sitt preg på resten av turneringen og tsjekkoslovakernes oppnådde med en sjetteplass sin dårligste OL-plassering siden 1928.

De ble ikke avholdt VM-turnering siden det var OL-år. Lagene som ikke deltok i OL ble invitert til å konkurrere i Thayer Tutt Trophy-turneringen.

Medaljer rediger

  Ishockey under Vinter-OL 1988 – Calgary  
 Nr.  Land    Gull       Sølv    Bronse Totalt
1.   Sovjetunionen (URS) 1 0 0 1
2.   Finland (FIN) 0 1 0 1
3.   Sverige (SWE) 0 0 1 1
Totalt 1 1 1 3

Medaljevinnere rediger

Medaljevinnere
 
     
  Sovjetunionen (URS)
Jevgenij Belosjeikin
Ilja Bjakin
Vjatsjeslav Bykov
Vjatsjeslav Fetisov
Aleksej Gusarov
Sergej Jasjin
Valerij Kamenskij
Sergej Svetlov
Aleksej Kasatonov
Andrej Khomutov
Vladimir Krutov
Igor Larionov
Aleksandr Kozjevnikov
Igor Kravtsjuk
Andrej Lomakin
Aleksandr Tsjernykh
Sergej Makarov
Aleksandr Mogilnyj
Sergej Mylnikov
Vitālijs Samoilovs
Anatolij Semjonov
Sergej Starikov
Igor Stelnov 		  Finland (FIN)
Timo Blomqvist
Kari Eloranta
Raimo Helminen
Iiro Järvi
Esa Keskinen
Erkki Laine
Kari Laitinen
Erkki Lehtonen
Jyrki Lumme
Reijo Mikkolainen
Jarmo Myllys
Teppo Numminen
Janne Ojanen
Arto Ruotanen
Reijo Ruotsalainen
Simo Saarinen
Kai Suikkanen
Timo Susi
Jukka Tammi
Jari Torkki
Pekka Tuomisto
Jukka Virtanen 		  Sverige (SWE)
Mikael Andersson
Peter Andersson
Bo Berglund
Jonas Bergqvist
Thom Eklund
Anders Eldebrink
Peter Eriksson
Thomas Eriksson
Michael Hjälm
Lars Ivarsson
Mikael Johansson
Lars Karlsson
Mats Kihlström
Peter Lindmark
Lars Molin
Lars-Gunnar Pettersson
Thomas Rundqvist
Tommy Samuelsson
Ulf Sandström
Håkan Södergren
Jens Öhling
Peter Åslin

Arenaer rediger

  Calgary
Olympic Saddledome Stampede Corral Father David Bauer Olympic Arena
Åpnet: 1983 Åpnet: 1950 Åpnet: 1963
Kapasitet: 20 000 Kapasitet: 6 479 Kapasitet: 2 000
     
Ishockey under Vinter-OL 1988 (Canada)

Format rediger

Turneringsformatet var stort sett uendret siden det ble introdusert ved Vinter-OL 1980.

Spilleformat rediger

I gruppespillet ble de tolv lagene inndelt i to grupper med seks lag i hver. Lagene skulle spille en round robin på fem gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. De tre beste lagene i hver gruppe gikk videre til finalerunden mens de resterende lagene skulle spille plasseringskamper om 7., 9. og 11. plass.[10]

Finalerunden ble også spilt som en enkelt round robin hvor de tre beste vant medaljer. Lagene i finalerunden tok med poengene fra kampene spilt mot de andre kvalifiserte lagene fra egen gruppe i gruppespillet. I tilfelle av uavgjort i sluttstillingen ville målforskjell være den avgjørende tiebreakeren.[10]

Organisasjonskomitéen Olympiques Calgary Olympics '88 (OCO'88) ønsket å fornye turneringen ved å øke antallet av kamper for de mere konkurransedyktige lagene. I forrige OL-turneringer var det kun de fire beste lagene gikk videre fra gruppespillet. Calgary hadde i stedet til hensikt å la seks lag avansere, noe som hadde effekten av å øke det totale antallet ishockeykamper i OL fra 36 til 42.[11] Den internasjonale olympiske komité (IOK) klarte å overbevise IIHF om å la OCO'88 få planlegge kampprogrammet etter at seedingen hadde funnet sted for å sikre at de antatt mest populære kampene ble spilt i Olympic Saddledome med høyere kapasitet. Derimot var IIHF motvillige til å øke antallet av kamper i turneringen da dette ville forlenge pausen for de europeiske ligaene. Til slutt inngikk IIHF og IOK ett kompromiss hvor IIHF i bytte mot det økte antallet kamper fikk økonomisk kompensasjon til av IOK.[11]

Poengsystem rediger

I alle kampene ble poengene utdelt som følger:

  • 2 poeng for seier
  • 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort
  • 0 poeng for tap

Spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse rediger

I 1980 innførte IIHF og IOK spilleforlengelse og straffeslagskonkurranser for å avgjøre plasseringskamper som var uavgjort etter ordinær spilletid. Kampen skulle så avgjøres med spilleforlengelse på 10 minutter som ble avgjort når et av lagene scoret («sudden death»). Hvis det ikke ble scoret i overtidsperioden skulle kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse. Fem forskjellige spillere fra hvert lag skulle skiftes til å skyte inntil et avgjørende mål ble scoret. Hvis det fortsatt sto likt etter de fem forsøkene fortsatte straffeslagskonkurransen i omvendt rekkefølge hvor en spiller fra hvert lag skiftes til å skyte et enkelt, avgjørende straffeslag. De samme eller nye spillere kunne utvelges til de avgjørende straffeslagene.[12]

IOC tillater profesjonelle utøvere rediger

Bakgrunn rediger

Grunnleggeren av de moderne olympiske lekene, Pierre de Coubertin, var sterkt påvirket av aristokratiets etos om idretten som en viktig del av danningen hvor øving eller trening ble ansett jevngodt med juks. De som praktiserte en idrett profesjonelt, ble dermed ansett å ha en urettferdig fordel. Derfor var profesjonelle ishockeyspillere utelukket fra Vinter-OL fra begynnelsen.

Etter hvert som klassestrukturen utviklet seg gjennom det 20. århundre, ble definisjonen av amatørutøveren utdatert. Særlig var Canada kritiske til statsstøtten som de østeuropeiske landene ga til «fulltids amatøridrettsutøvere», som de mente eroderte amatørideologien og ga de vestlige amatørspillerne en ulempe. På midten av 1960-tallet følte Canadian Amateur Hockey Association (CAHA) at deres amatørspillere ikke lenger var konkurransedyktige mot de europeiske landslagene, og særlig statsamatørene fra Sovjetunionen og Tsjekkoslovakia. De møtte motstand fra IIHF og IOK men fikk ved IIHFs årskongress i 1969 til å bruke ni profesjonelle spillere ved ishockey-VM 1970.[13] IIHF reverserte vedtaket i januar 1970 da IOK-president Avery Brundage advarte at beslutningen om å tillate profesjonelle spillere ville true ishockeyens status som olympisk idrettsgren. I protest trakk Canada seg fra internasjonal ishockey og erklærte de først ville returnere når ble åpnet for profesjonelle utøvere.[13] I 1975 vedtok IIHF å åpne verdensmesterskapet for profesjonelle utøvere fra 1976, og etter forhandlinger ledet av IIHF-president Günther Sabetzki returnerte Canada til internasjonal ishockey fra 1977.[14] OL-turneringen forble derimot forbeholdt for amatørutøvere, delvist fordi at National Hockey League (NHL), prestisjefylte profesjonelle ishockeyliga, ikke var villige til å stoppe ligaen midt i sesongen for å la spillerne delta i OL, og delvist på grunn av IOK holdt seg til de tradisjonelle reglene om amatørutøvere.[15][16]

I forkant av Vinter-OL 1984 oppsto det seg en strid om hva som gjorde en spiller til en profesjonell, ettersom at tolkningen av amatørregelverket hadde vært uklart.[17] Etter et krisemøte kom IOK med følgende presisering av regelverket: en spiller var ikke «spilleberettiget dersom han har eller har hatt en kontrakt med NHL.» Dette gjorde at seks spillere — en østerriker, en nordmann, to italienere og to canadiere — ikke var spilleberettigede. Vedtaket belyste den åpenbare dobbeltmoralen og anakronismen i IOKs regelverk ettersom at kun NHL ble ansett som profesjonell liga, hvorimot spillere som hadde spilt i andre profesjonelle ligaer fikk spille. Den canadiske hockeyfunksjonæren Alan Eagleson, som var sjef for spillerfagforbundet National Hockey League Players' Association (NHLPA), kritiserte vedtaket og uttalte at regelen bare ble brukt på NHL og at profesjonelt kontrakterte spillere i europeiske ligaer fortsatt ble ansett som amatører. Murray Costello fra CAHA antydet at en canadisk tilbaketrekning fra IOC var mulig.

IOC tillater profesjonelle utøvere fra 1988 rediger

Striden mellom IOK og de profesjonelle interessene til idrettsgrenene ishockey, fotball og tennis førte til ett kompromiss i mars 1985, da IOK vedtok at profesjonelle utøvere under 23 år kunne delta i lekene.[18] Dette vedtaket ble utvidet i mars 1986, da IOK uttrykte at de vurderte å la alle utøvere uavhengig av deres status kunne delta i lekene.[19]

Den 15. oktober 1986 vedtok IOK at profesjonelle utøvere kunne delta i OL forutsatt det var godkjent av sin respektive særforbund.[1] Den 20. oktober bekreftet IIHF-president Günther Sabetzki at alle profesjonelle spillere, inkludert NHL-spillere, var spilleberettigede til å delta i OL.[20]

NHL avviser OL-deltakelse rediger

NHL, derimot, var skeptiske, mens Canadas sportsminister Otto Jelinek (PC) oppfordret NHL om å justere spillterminen for 1987/88-sesongen for å la spillerne kunne være tilgjengelige for OL.[21][3] Den 17. januar 1987 avviste ligaen og NHL-president John Ziegler «utvetydig» forslaget da ligaen ikke var villig til å gi avkall på en inntjening på ca. 30 millioner USD for de tre ukene som ligaen måtte holde pause. Forslaget om at NHL-klubbene kunne stille enkeltspillere til rådighet til landslagene mens NHL-sesongen fortsatte ble også avvist:[3][4][2]

 Jeg tror ikke det er rettferdig for kunden hvis vi sier: «Du har betalt $16 for billetten din — å, forresten, de neste tre ukene vil du ikke kunne se dine spillere som Gretzky, dine Paul Coffey og Ray Bourque og så videre.» Hva ville det gjøre med integriteten til ligaen? 

NHL-president John Ziegler, Jr., 17. januar 1987.[3]

Kvalifisering rediger

Utdypende artikkel: Ishockey under Vinter-OL 1988 – Kvalifisering

De elleve beste lagene ved ishockey-VM 1987 (åtte fra A-VM og de tre beste fra B-VM) var direkte kvalifisert til turneringen. Det 12. rangerte laget skulle spille mot vinneren av C-VM om den siste OL-plassen.

Dato Sted Antall plasser Kvalifiserte land
De 8 beste ved
A-VM i ishockey 1987 		17. april. – 3. mai 1987   Wien 8   Canada
  Finland
  Sovjetunionen
  Sveits
  Sverige
  Tsjekkoslovakia
  USA
  Vest-Tyskland
De 3 beste ved
B-VM i ishockey 1987 		26. mars – 5. april 1987   Canazei 3   Polen
  Norge
  Østerrike
Playoff om
den siste OL-plassen 		11. – 12. april 1987   Ratingen 1   Frankrike
I alt 12

Seeding rediger

Seedingen ble basert på landenes sluttplassering ved forrige års VM (markert i parentes).

Gruppe A
  Sverige (1)
  Canada (4)
  Finland (5)
  Sveits (8)
  Polen (9)
  Frankrike (12)

Gruppe B
  Sovjetunionen (2)
  Tsjekkoslovakia (3)
  Vest-Tyskland (6)
  USA (7)
  Norge (10)
  Østerrike (11)

Dommere rediger

IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen:[22]

Hoveddommere
  Canada Charlie Banfield
  Finland Antti Koskinen
  Sovjetunionen Nikolai Morozov
  Sveits Willi Vögtlin
  Sverige Kjell Lind
  Tsjekkoslovakia Milan Jirka
  Vest-Tyskland Herbert Vogt
  USA Dennis LaRue

Linjedommere
  Canada Doug Brousseau
Bob Porter
  Finland Lasse Vanhanen
  Norge Bjørn Lundby
  Polen Julian Gorski
  Sovjetunionen Igor Prusov
  Sverige Anders Ekhagen
  Tsjekkoslovakia Jan Tatíček
  USA Ed Horne
  Østerrike Karl Korentschnig

Tropper rediger

Utdypende artikkel: Ishockey under Vinter-OL 1988 – Tropper

Hvert lag skulle bestå av maksimalt 20 utespillere (løpere og backer) samt tre målvakter.

Gruppespill rediger

Gruppe A rediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P FINALE
1   Finland 5 3 1 1 22 8 +14 7[a] Avansement til finalerunden
2   Sverige 5 2 3 0 23 10 +13 7[a]
3   Canada 5 3 1 1 17 12 +5 7[a]
4   Sveits 5 3 0 2 19 10 +9 6 Plasseringskamper
om 7. til 12. plass
5   Polen 5 0 1 4 3 13 −10 1[b]
6   Frankrike 5 1 0 4 10 41 −31 0[b]
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2022). IIHF Media Guide & Record Book 2023. s. 170.
Noter:
Type nummerering
  1. ^ a b c Målforskjell: Finland +14, Sverige +13, Canada +5.
  2. ^ a b Polen vant opprinnelig kampen 6–2 men ble fratatt seieren på grunn av at Jarosław Morawiecki avga positiv dopingprøve for testosteron. Frankrike ble tilkjent seieren med 2–0 men fikk null poeng.


14. februar 1988
10:30		Sverige  13–2
(1–1, 9–1, 3–0)		  FrankrikeOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 2 500
14. februar 1988
14:30		Polen  0–1
(0–1, 0–0, 0–0)		  CanadaOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 17 000
14. februar 1988
18:30		Sveits  2–1
(2–0, 0–0, 0–1)		  FinlandOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 10 000
16. februar 1988
10:00		Sverige  1–1
(0–0, 1–1, 0–0)		  PolenOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 5 000
16. februar 1988
14:00		Canada  4–2
(0–0, 1–1, 3–1)		  SveitsOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 17 000
16. februar 1988
18:15		Finland  10–1
(4–0, 4–0, 2–1)		  FrankrikeOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 5 000
18. februar 1988
14:00		Frankrike  2–0
2–6
(0–1, 0–1, 2–4)		  PolenStampede Corral, Calgary
Tilskuere: 4 000
18. februar 1988
14:15		Sveits  2–4
(0–3, 1–1, 1–0)		  SverigeOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 8 000
18. februar 1988
18:15		Canada  1–3
(0–3, 1–0, 0–0)		  FinlandOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 18 000
20. februar 1988
13:00		Finland  3–3
(0–1, 2–2, 1–0)		  SverigeOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 17 000
20. februar 1988
14:15		Canada  9–5
(7–3, 0–1, 2–1)		  FrankrikeStampede Corral, Calgary
Tilskuere: 5 500
20. februar 1988
18:15		Polen  1–4
(0–4, 0–0, 1–0)		  SveitsStampede Corral, Calgary
Tilskuere: 4 000
22. februar 1988
10:00		Finland  5–1
(1–1, 2–0, 2–0)		  PolenOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 5 000
22. februar 1988
14:00		Sverige  2–2
(1–1, 0–1, 1–0)		  CanadaOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 19 000
22. februar 1988
18:30		Frankrike  0–9
(0–1, 0–3, 0–5)		  SveitsFather David Bauer Olympic Arena, Calgary
Tilskuere: 1 500

Gruppe B rediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P FINALE
1   Sovjetunionen 5 5 0 0 32 10 +22 10 Avansement til finalerunden
2   Vest-Tyskland 5 4 0 1 19 12 +7 8
3   Tsjekkoslovakia 5 3 0 2 23 14 +9 6
4   USA 5 2 0 3 27 27 0 4 Plasseringskamper
om 7. til 12. plass
5   Østerrike 5 0 1 4 12 29 −17 1[a]
6   Norge 5 0 1 4 11 32 −21 1[a]
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2022). IIHF Media Guide & Record Book 2023. s. 170.
Noter:
Type nummerering
  1. ^ a b Målforskjell: Østerrike −17, Norge −21.


13. februar 1988
14:30		Tsjekkoslovakia  1–2
(1–0, 0–1, 0–1)		  Vest-TysklandOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 3 000
13. februar 1988
14:30		Norge  0–5
(0–0, 0–3, 0–2)		  SovjetunionenStampede Corral, Calgary
Tilskuere: 7 000
13. februar 1988
18:30		Østerrike  6–10
(1–2, 0–4, 5–4)		  USAOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 15 000
15. februar 1988
14:15		Norge  3–7
(0–2, 1–3, 2–2)		  Vest-TysklandOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 4 000
15. februar 1988
18:00		Sovjetunionen  8–1
(3–1, 5–0, 0–0)		  ØsterrikeStampede Corral, Calgary
Tilskuere: 8 000
15. februar 1988
18:15		USA  5–7
(3–1, 1–2, 1–4)		  TsjekkoslovakiaOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 16 000
17. februar 1988
14:00		Vest-Tyskland  3–1
(1–1, 1–0, 1–0)		  ØsterrikeStampede Corral, Calgary
Tilskuere: 6 000
17. februar 1988
14:15		Tsjekkoslovakia  10–1
(1–0, 5–0, 4–1)		  NorgeOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 5 000
17. februar 1988
18:15		Sovjetunionen  7–5
(2–0, 4–2, 1–3)		  USAOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 18 000
19. februar 1988
14:00		Tsjekkoslovakia  4–0
(2–0, 1–0, 1–0)		  ØsterrikeStampede Corral, Calgary
Tilskuere: 2 000
19. februar 1988
14:15		Vest-Tyskland  3–6
(1–2, 1–2, 1–2)		  SovjetunionenOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 16 000
19. februar 1988
18:15		USA  6–3
(1–0, 3–2, 2–1)		  NorgeOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 16 000
21. februar 1988
13:30		Sovjetunionen  6–1
(2–0, 3–0, 1–1)		  TsjekkoslovakiaOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 16 000
21. februar 1988
17:00		Østerrike  4–4
(1–1, 1–2, 2–1)		  NorgeStampede Corral, Calgary
Tilskuere: 2 000
21. februar 1988
18:15		Vest-Tyskland  4–1
(2–0, 0–0, 2–1)		  USAOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 18 000

Plasseringskamper rediger

Kamp om 11. plass rediger

23. februar 1988
14:15		Norge  6–8 e.str.
(0–2, 3–3, 3–1, 0–0)
(SO: 0–2)		  FrankrikeFather David Bauer Olympic Arena, Calgary
Tilskuere: 2 000

Kamp om 9. plass rediger

23. februar 1988
18:15		Polen  2–3
(1–0, 1–3, 0–0)		  ØsterrikeFather David Bauer Olympic Arena, Calgary
Tilskuere: 1 000

Kamp om 7. plass rediger

25. februar 1988
13:30		USA  8–4
(2–1, 3–0, 3–3)		  SveitsOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 5 000

Medaljerunde rediger

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Sluttresultat
1   Sovjetunionen 5 4 0 1 25 7 +18 8 OL-gull
2   Finland 5 3 1 1 18 10 +8 7 OL-sølv
3   Sverige 5 2 2 1 15 16 −1 6 OL-bronse
4   Canada 5 2 1 2 17 14 +3 5
5   Vest-Tyskland 5 1 0 4 8 26 −18 2[a]
6   Tsjekkoslovakia 5 1 0 4 12 22 −10 2[a]
Kilde: Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023.
Regler for rangering: 1) poeng; 2) innbyrdes oppgjør; 3) målforskjell.
Noter:
Type nummerering
  1. ^ a b Tsjekkoslovakia 1–2 Vest-Tyskland.


24. februar 1988
10:30		Sverige  6–2
(0–1, 3–0, 3–1)		  TsjekkoslovakiaOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 10 000
24. februar 1988
14:30		Sovjetunionen  5–0
(0–0, 2–0, 3–0)		  CanadaOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 19 500
24. februar 1988
18:30		Finland  8–0
(3–0, 3–0, 2–0)		  Vest-TysklandOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 18 000
26. februar 1988
10:30		Vest-Tyskland  1–8
(0–1, 1–4, 0–3)		  CanadaOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 14 000
26. februar 1988
14:30		Tsjekkoslovakia  5–2
(1–0, 2–1, 2–1)		  FinlandOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 14 000
26. februar 1988
18:30		Sovjetunionen  7–1
(4–1, 1–0, 2–0)		  SverigeOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 15 000
27. februar 1988
13:00		Canada  6–3
(3–1, 1–2, 2–0)		  TsjekkoslovakiaOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 18 000
28. februar 1988
10:00		Vest-Tyskland  2–3
(1–0, 1–1, 0–2)		  SverigeOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 16 000
28. februar 1988
14:00		Finland  2–1
(0–0, 1–0, 1–1)		  SovjetunionenOlympic Saddledome, Calgary
Tilskuere: 19 000

Sluttplassering rediger

Turneringens sluttplassering ifølge IIHF.

Pl Lag K V U T M+ M– MF P Sluttresultat
1   Sovjetunionen 8 7 0 1 45 13 +32 14 OL-gull
2   Finland 8 5 1 2 34 14 +20 11 OL-sølv
3   Sverige 8 4 3 1 33 21 +12 11 OL-bronse
4   Canada 8 5 1 2 31 21 +10 11
5   Vest-Tyskland 8 4 0 4 22 31 −9 8
6   Tsjekkoslovakia 8 4 0 4 33 28 +5 8
7   USA 6 3 0 3 35 31 +4 6 Slått ut i gruppespillet
8   Sveits 6 3 0 3 23 18 +5 6
9   Østerrike 6 1 1 4 15 31 −16 3
10   Polen 6 0 1 5 5 16 −11 1
11   Frankrike 6 2 0 4 18 47 −29 2
12   Norge 6 0 1 5 17 40 −23 1
Kilde: Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023.
 
Olympiske mestre 1988

 
Sovjetunionen
7. tittel

Spillere: Jevgenij Belosjeikin, Sergej Mylnikov, Vitālijs Samoilovs – Ilja Bjakin, Aleksej Gusarov, Vjatsjeslav Fetisov, Aleksej Kasatonov, Igor Kravtsjuk, Sergej Starikov, Igor Stelnov – Vjatsjeslav Bykov, Sergej Jasjin, Valerij Kamenskij, Andrej Khomutov, Aleksandr Kozjevnikov, Vladimir Krutov, Igor Larionov, Andrej Lomakin, Sergej Makarov, Aleksandr Mogilnyj, Anatolij Semjonov, Sergej Svetlov, Aleksandr Tsjernykh.
Trener: Viktor Tikhonov

Statistikk rediger

Toppscorere rediger

# Utøver KS M A P PIM POS
1   Vladimir Krutov (URS) 8 6 9 15 0 L
2   Igor Larionov (URS) 8 4 9 13 4 L
3   Vjatsjeslav Fetisov (URS) 8 4 9 13 6 B
4   Corey Millen (USA) 6 6 5 11 4 L
5   Dušan Pašek (TCH) 8 6 5 11 8 L
6   Sergej Makarov (URS) 8 3 8 11 10 L
7   Erkki Lehtonen (FIN) 8 4 6 10 2 L
8   Anders Eldebrink (SWE) 8 4 6 10 4 B
9   Igor Liba (TCH) 8 4 6 10 8 L
10   Gerd Truntschka (FRG) 8 3 7 10 8 L

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Hokej.sfrp.cz

Hat-tricks

Beste målvakter rediger

De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.

# Utøver KS MIN SOG SVS GA SVS% GAA SO
1   Jarmo Myllys (FIN) 6 360:00 153 142 11 92,8% 1,83 1
2   Gabriel Samolej (POL) 5 239:04 105 97 8 92,3% 2,01 0
3   Jaromír Šindel (TCH) 5 261:19 110 101 9 91,8% 2,07 1
4   Sergej Mylnikov (URS) 8 479:30 151 138 13 91,3% 1,63 2
5   Karl Friesen (FRG) 6 328:00 180 163 17 90,5% 3,11 0

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Hokej.sfrp.cz

Målvakter med shutouts («holdt nullen»)

Utvisninger (fair play) rediger

Lag KS Utvisninger PIM
2 5 10
  Tsjekkoslovakia 8 55 0 1 120:00
  Vest-Tyskland 8 52 0 0 104:00
  Frankrike 6 40 0 1 90:00
  Sveits 6 44 0 0 88:00
  Norge 6 41 1 0 87:00
  Sovjetunionen 8 38 0 0 76:00
  Finland 8 35 0 0 70:00
  USA 8 32 0 0 64:00
  Sverige 8 31 0 0 62:00
  Canada 8 28 0 0 56:00
  Østerrike 6 26 0 0 52:00
  Polen 6 20 1 0 45:00

Kilde: Ice-hockey-stat.com og Hokej.sfrp.cz

Referanser rediger

  1. ^ a b Laurie Monsebraaten (15. oktober 1986). «Players in NHL are now eligible in the Olympics». The Toronto Star: F3. 
  2. ^ a b Andrew Podnieks (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998 (engelsk). Toronto, Ontario: Doubleday Canada. s. 161. 
  3. ^ a b c d Paul Hunter (17. januar 1987). «NHLers in Olympics unlikely: Ziegler». The Toronto Star: D5. 
  4. ^ a b «Proposal Rejected». The New York Times: S8. 18. januar 1987. 
  5. ^ Øystein Jarlsbo (29. februar 1988). «Guklet Viktor trengte». Dagbladet: 27. 
  6. ^ «Story #95: Olympic Silver – Finland is finally a true hockey power» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 5. februar 2024. 
  7. ^ «Finsk sensasjon - tok sølv». Dagbladet: 26. 29. februar 1988. 
  8. ^ «Jeux Olympiques de Calgary 1988» (fransk). Hockeyarchives.info. Besøkt 5. februar 2024. 
  9. ^ Ivan Sjitik (16. desember 2017). «"В московском отеле нас атаковали тараканы". Как состоялось канадское "Чудо на льду"» (russisk). Sport-Express.ru. Besøkt 5. februar 2024. 
  10. ^ a b Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 170–171. 
  11. ^ a b XV Olympic Winter Games: Official Report. XV Olympic Winter Games Organizing Committee. 1988. s. 421. ISBN 0-921060-26-2. 
  12. ^ Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 4, 6. 
  13. ^ a b «Story #17: Protesting amateur rules, Canada leaves international hockey» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 5. mars 2018. 
  14. ^ «Way paved for Canada to rejoin world hockey». The Gazette: 37. 21. juli 1975. 
  15. ^ Doug Gilbert (6. oktober 1975). «Canada's return to world tourney urged: Hockey federation offers olive branch». The Gazette: 18. 
  16. ^ «Story #6: First Canada Cup opens up the hockey world» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 10. februar 2024. 
  17. ^ Larry Wood (6. februar 1984). «Fuse set to blow on Olympics». Calgary Herald: D6. 
  18. ^ Robert Mcg. Thomas Jr. (1. mars 1985). «Olympics to Allow Pros in 3 Sports». The New York Times: A19, A23. 
  19. ^ «IOC may allow federations to decide on pro eligibility». The Gazette: D8. 31. mars 1986. 
  20. ^ «Games open to pros but will NHL agree?». The Toronto Star: C1. 21. oktober 1986. 
  21. ^ «No, Thanks». The New York Times: C2. 22. september 1986. 
  22. ^ Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023. Moydart Press. s. 761–780. 

Litteratur rediger

  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks, red. (2022). IIHF Guide & Record Book 2023 (engelsk). Moydart Press. 
  • Andrew Podnieks, red. (1997). Canada's Olympic hockey teams: the complete history, 1920–1998 (engelsk). Toronto, Ontario: Doubleday Canada. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ishockey_under_Vinter-OL_1988&oldid=24260027»