Wikipedia

Irsk republikanisme

Irsk republikanisme (irsk: poblachtánachas Éireannach) er en ideologi basert på en nasjonalistisk oppfatning av at hele Irland bør være én uavhengig republikk, enten som en helhetlig stat, eller som en føderal eller konføderert stat. Irske republikanere ser på britisk styre i alle deler av Irland som iboende illegitimt.[1]

Society of United Irishmen, Samfunnet av forente irlendere, dannet i 1791, var den første nasjonalistiske, antibritiske, og republikanske organiseringen i Irland

Siden 1100-tallet har hele eller deler av Irland vært underlagt en form for engelsk eller britisk styre. I 1801 ble kongeriket Irland innlemmet i Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Utviklingen av nasjonalistiske og demokratiske tanker i Europa på slutten av det 1700-tallet ble reflektert i Irland gjennom utviklingen av republikanisme, som sto i opposisjon til det britiske styret og den britiske monarken. Faktorer som bidro sterkt til bevegelsens vekst fra diskriminering av katolikker og en opplevelse av at Irland var økonomisk underlegent innen Det forente kongerike.

I irsk historieskrivning og politikk er det vanlig å skille mellom nasjonalisme og republikanisme. Termen nasjonalisme brukes om enhver manifestasjon av nasjonal sinnelag, også kulturelle former, for bevegelser som krevde autonomi, men ikke nødvendigvis full uavhengighet og til tider for uavhengighetsbevegelser som krevde uavhengig gjennom konstitusjonelle metoder. Republikanisme brukes om de bevegelser som krevde full uavhengighet og opprettelse av en republikk. Denne retningen har oftest vært knyttet til viljen til å bruke væpnet kamp som virkemiddel. Den har også i stor grad vært knyttet med et sekulær eller ikke-sekterisk standpunkt, mens irsk nasjonalisme har vært knyttet til katolisismen.

Historisk bakgrunn rediger

1700-tallet rediger

 
Daguerreotypi av Thomas Francis Meagher and William Smith O'Brien (midten) fra Young Ireland i Kilmainhamfengselet i 1848 etter opprøret mot britene.

Utviklingen av nasjonalistisk og demokratisk sinnelag i hele Europa på 1700- og 1800-tallet utviklet seg til den moderne ideologien kjent som republikansk radikalisme, ble reflektert i Irland i framveksten av republikanisme, i opposisjon til britisk styre. Diskriminering av katolikker og protestantiske ikke-konformister eller dissentere (se Katolsk emansipasjon),[2] forsøk fra den britiske administrasjonen på å undertrykke irsk kultur, og overbevisningen om at Irland var økonomisk vanskeligstilt som et resultat av Unionsloven av 1800 var blant de særskilte faktorene som førte til slik motstand. Society of United Irishmen, dannet i 1791 og ledet primært av liberale protestanter,[3] var den første nasjonalistiske, antibritiske, og republikanske organiseringen i Irland.[4] De startet det irske opprøret i 1798 ved hjelp av tropper sendt av det revolusjonære Frankrike, men opprøret mislyktes. En andre oppreisning i 1803 ledet av den irske patrioten Robert Emmet (1778–1803) ble raskt slått ned den 23. juli 1803. Emmet ble stilt for britisk domstol, anklaget for høyforræderi og henrettet ved hengning, trekking og kvartering.[5]

1800-tallet rediger

Bevegelsen Young Ireland, dannet på 1830-tallet,[6] brøt med Daniel O’Connell (1775-1847), grunnleggeren av ikkevoldelig irsk nasjonalisme,[7] ettersom bevegelsen mente at væpnet kamp var legitim. Noen medlemmer av Young Ireland arrangerte en mislykket opprør i 1848.[8] Lederne ble transporert til fengselsøya Van Diemens Land utenfor Australia. Noen av disse rømte til USA, hvor de knyttet seg til andre irlendere i eksil for å danne det Fenske brorskapet. Sammen med det irske republikanske brorskapet, grunnlagt i Irland av James Stephens og andre i 1858, utgjorde de en bevegelse kalt Fenian Brotherhood, eller kun Fenian, som var dedikert til å styrte britisk imperialistisk styre i Irland. De eller deres avløper Irish Republican Brotherhood (IRB) arrangerte en ny oppstandelse, Fenianopprøret i 1867,[9] og et angrep med dynamitt i England på 1880-tallet.[10] [11]

1900-tallet rediger

 
O'Connell Street i Dublin etter påskeopprøret.General Post Office til venstre, og Nelson' søyle til høyre.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte medlemmer av Irish Republican Brotherhood, særskilt Thomas J. Clarke og Seán MacDermott, å planlegge et ny opprør. Påskeopprøret fant sted fra 24. til 30. april 1916 da medlemmer av Irish Volunteers og Irish Citizen Army angrep Dublin sentrum, utropte en republikk og holdt unna britiske styrker i nesten en uke. Opprørerne ble først sett på som ekstremister, og den irske offentligheten favoriserte generelt hjemmestyret, men henrettelsen av opprørets ledere, blant dem Clarke, MacDermott, Patrick Pearse og James Connolly, førte til en bølge av støtte og sympati til republikanismen i Irland.[12]

I 1917 uttalte partiet Sinn Féin (som betyr «[Vi] oss selv»)[13] som sitt mål å «sikre den internasjonale anerkjennelsen av Irland som en uavhengig irsk republikk», og i parlamentsvalget i 1918 vant Sinn Féin 73 av de 105 irske setene i det britiske underhuset. De valgte medlemmene tok ikke plass, men opprettet i stedet First Dáil, i tråd med den fortsatt fortsatte praksisen i dag med å avholde seg fra å innta setene. Mellom 1919 og 1921 utkjempet den irske republikanske hæren (IRA), som var lojale mot Dáil, den britiske hæren og den paramilitære politistyrken Royal Irish Constabulary (RIC), en overveiende katolsk styrke, i den irske uavhengighetskrigen. I juli 1920 drev unionister 8000 arbeidere, hovedsakelig katolikker, ut av verftene i Belfast og utløste tre år med sekterisk vold i byen, en periode som ble omtalt som The Troubles («Vanskelighetene»).[14] Samtaler mellom britene og irene på slutten av 1921 førte til en traktat der britene innrømmet, ikke en irsk republikk med 32 grevskaper, men en irsk fristat med 26 grevskaper med status som dominion. Dette førte til den irske borgerkrigen, der republikanerne ble beseiret av sine tidligere kamerater.[15]

Den irske fristaten ble et uavhengig konstitusjonelt monarki etter Balfourdeklarasjonen fra 1926[16] og Westminster-statutten av 1931.[17] Fristaten skiftet navn til Éire/Irland og ble uten tvil en republikk med vedtakelsen av Irlands grunnlov i 1937,[18] og således ikke trengte å være formelt underkastet den britiske monarken.

I 1939–40 gjennomførte IRA en sabotasje- og bombeaksjoner i England (S-Planen) for å prøve å tvinge britene tilbaketrekning fra Nord-Irland. De endelige tallene fra S-planen er oppgitt som 300 eksplosjoner, ti dødsfall og 96 skadde.[19] Irland beskrev formelt seg selv som en republikk med vedtakelsen av Loven om republikken Irland av 1948.[20] Samme år (1948) tok den republikanske bevegelsen beslutningen om å fokusere på Nord-Irland fra nå av. Grensekampanjen, som varte fra 1956 til 1962, involverte bombinger og angrep på kasernene til Royal Ulster Constabulary (RUC), Nord-Irlands politistyrke fra 1922 til 2001, og grenseinfrastruktur.[21] At denne kampanjen mislyktes førte til at den republikanske ledelsen konsentrerte seg om politisk handling og bevegede seg mot venstre. Grensekampanjen kostet livet til åtte IRA-menn, fire republikanske støttespillere og seks RUC-medlemmer. I tillegg ble 32 RUC-medlemmer såret.[22]

 
Republikansk veggmaleri i Belfast til minne om den irske sultestreiken i 1981.

Etter utbruddet av The Troubles i 1968–1969 delte bevegelsen seg mellom offisielle IRA (venstresiden) og provisoriske IRA (tradisjonalister) i begynnelsen av 1970. Begge sider var opprinnelig involvert i en væpnet kamp mot den britiske staten, men venstresiden rykket gradvis inn i hovedstrømningen i irsk politikk etter den våpenhvilen i 1972; den tilhørende «Offisielle Sinn Féin» omdøpte seg til slutt Workers' Party. Den provisoriske IRA, bortsett fra under korte våpenhviler i 1972 og 1975, fortsatte en voldskampanje i nesten tretti år, rettet mot sikkerhetsstyrker og kommersielle mål (spesielt bedrifter). Mens Social Democratic and Labour Party (SDLP) representerte nasjonalistene i Nord-Irland i initiativer som Sunningdaleavtalen fra 1973, deltok ikke republikanerne i disse, og mente at en tilbaketrekking av britiske tropper og en forpliktelse til et forent Irland var en nødvendig forutsetning av ethvert oppgjør.

Dette begynte å endre seg med en banebrytende tale av republikaneren Danny Morrison i 1981, og tok til orde for det som innebar at Sinn Féin oppga sin tradisjonelle politikk med å boikotte valg (Armalite and ballot box strategy).[23] Under ledelse av Gerry Adams begynte Sinn Féin å fokusere på søket etter en politisk avtale. Da partiet i 1986 stemte for å ta seter i lovgivende organer i Irland, var det en walk-out av hardbarkede republikanere, som opprettet republikanske Sinn Féin og Continuity IRA. Etter dialogen mellom John Hume og Gerry Adams, deltok Sinn Féin i fredsprosessen i Nord-Irland som førte til IRA-våpenhvilene i 1994 og 1997 og Belfastavtalen fra 1998.[24] Etter valget til Nord-Irlands forsamling satt republikanere i regjering i Nord-Irland for første gang da Martin McGuinness og Bairbre de Brún ble valgt inn i Nord-Irlands eksekutivstyre. Imidlertid skjedde en annen splittelse i 1997, med dissidentiske republikanere som opprettet 32 County Sovereignty Movement («de 32 grevskapenes suverenitetbevegelse») og Real IRA. I dag er irsk republikanisme delt mellom de som støtter institusjonene satt opp under Belfastavtalen og den senere St Andrews-avtalen, og de som er imot dem. Sistnevnte blir ofte referert til som dissidentiske republikanere.[25]

Referanser rediger

  1. ^ Peatling, G.K. (2004): «Unionist Identity, External Perceptions of Northern Ireland, and the Problem of Unionist Legitimacy», Éire-Ireland, 39(1&2), s. 215-236
  2. ^ Bloy, Marjie: «Catholic Emancipation», The Victorian Web
  3. ^ Connolly, Sean J. (2008): Divided Kingdom; Ireland 1630-1800. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-958387-4; s. 434–449.
  4. ^ «The Society of United Irishmen», Causeway Coast & Clens Borough Council
  5. ^ «Robert Emmet: between history and memory», History Ireland 2003
  6. ^ «Young Ireland», Ohio University
  7. ^ «Daniel O'Connell», Clare County Library
  8. ^ Rathbone, Mark (2010): "The Young Ireland Revolt 1848", History Review no.67, s. 21
  9. ^ «Remembering the Fenian Rising in Tipperary», The Nenagh Guardian 1. mars 2017
  10. ^ Kenna, Shane (13. febraur 2012): «The Fenian Dynamite campaign 1881-85», The Irish Story
  11. ^ Kenna, Shane (2011): «The Fenian Dynamite Campaign and the Irish American Impetus for Dynamite Terror, 1881-1885», Inquiries Journal, 3(12) 1/1
  12. ^ «Easter Rising», National Army Museum
  13. ^ «Sinn Fein Definition», Yourdictionary.com
  14. ^ Solly, Meilan (4. august 2021): «One Hundred Years Ago, Northern Ireland’s ‘Unholy War’ Resulted in a Deadly Summer», Smithsonian Magazine
  15. ^ Dorney, John (7. juli 2012): «The Irish Civil War – A brief overview», The Irish Story
  16. ^ Marshall, Peter (September 2001): «The Balfour Formula and the Evolution of the Commonwealth», The Round Table 90 (361), doi:10.1080/00358530120082823; s. 541–553
  17. ^ Statute of Westminster, 1931 (PDF), Legislation.gov.uk
  18. ^ «Ireland 1937 (rev. 2012)», Constitute
  19. ^ McKenna, Joseph (2016): The IRA Bombing Campaign Against Britain, 1939-1940. Jefferson NC: McFarland. ISBN 9781476623726; s. 138
  20. ^ «The Republic of Ireland Act, 1948», Irish Statute Book
  21. ^ «What was the IRA border campaign of 1956-62?» (audio), BBC
  22. ^ nglish, Richard (2008): Armed Struggle: The History of the IRA, London: Pan Books, ISBN 978-0-19-517753-4; s. 73
  23. ^ McAllister, I. (2004): «’The Armalite and the ballot box’: Sinn Féin's electoral strategy in Northern Ireland», Electoral Studies. 23, doi:10.1016/j.electstud.2003.10.002; s. 123–142.
  24. ^ «Good Friday Agreement: What is it?», BBC News
  25. ^ «DUP and Sinn Fein in joint letter», BBC 1. april 2007
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irsk_republikanisme&oldid=23939886»