Irish Republican Brotherhood

Irish Republican Brotherhood (IRB) var en irsk republikansk og revolusjonær organisasjon som i siste halvdel av det 19. århundre og de første årene i det 20. århundre gikk inn for væpnet kamp for irsk uavhengighet fra Storbritannia. Den ble stiftet i 1850-årene av James Stephens, og ble først kjent etter å ha organisert et fullstendig mislykket opprør i 1867. Medlemmene kalte seg ofte Fenians.

IRB samarbeidet med Charles Stewart Parnells Irish Parliamentary Party i 1870- og 1880-årene under den såkalte «jordkrigen», selv om IPP var motstandere av voldsbruk. Samtidig drev de i hemmelighet en bombekampanje i engelske byer.

I USA opprettet John O'Mahony en søsterorganisasjon, Fenian Brotherhood (senere Clan na Gael, som utførte flere raid inn i Britisk Canada mellom 1866 og 1871. Målet med aksjonene var å bytte kontroll over Canada mot irsk uavhengighet.

Opprettelsen

James Stephens hadde vært involvert i opprør i 1848, og hadde etablert seg i Paris. Han brevvekslet med O'Mahony i USA og radikale nasjonalister i Irland og andre steder. Da han reiste tilbake til Irland dro han til klubben Phoeniv National and Literary Society, som hadde blitt grunnlagt i Skibbereen av Jeremiah Donovan. Stephens besøkte klubben i mai 1858, og brukte den som sentrum for sine forberedelser for væpnet opprør.

Målet for Stephens, O'Mahony og andre likesinnede var å danne en liga av irer i alle deler av verden, som skulle kjempe mot britiske styre i Irland. Organisasjonen var laget etter modell av jakobinerne under den franske revolusjon. Det fantes etter kort tid medlemmer i Australia, Sør-Amerika, Canada og fremfor alt i USA. Det var også medlemmer i store byer i Storbritannia, som London, Manchester og Glasgow.

Det var vanskelig for IRB å få støtte fra husmenn og jordbruksarbeidere i Irland, fordi de fryktet represalier fra britiske myndigheter. Organisasjonen ble også fordømt av Den katolske kirke fordi den fremmet voldsbruk som virkemiddel. En irsk biskop uttalte at «helvete er ikke varmt nok og evigheten ikke lang nok» for medlemmene.

Phoenix Club-konspirasjonen ble etter en tid forrådt av en informant, og regjeringen knuste den. Omkring tyve ledere ble stilt for retten, men ettersom de sa seg skyldige, og IRB ennå ikke hadde blitt kjent som en betydelig organisasjon, ble alle unntatt en av dem behandlet mildt.

1867-opprøret og jordagitasjonen

Stephens grunnla også et revolusjonært tidsskrift, Irish People, i samme periode. I et par års tid fremmet han gjennom dette tanken om væpnet opprør. Han oppfordret også til å gi økonomisk hjelp til irer som hadde fått militær opplæring og krigserfaring under den amerikanske borgerkrig, slik at de kunne komme tilbake til Irland. Da borgerkrigen sluttet i 1865 kom mange veteraner tilbake, og man begynte å legge konkrete planer for et opprør.

Igjen hadde britene gode informanter innenfor organisasjonen, og i september 1865 stoppet de utgivelsen av Irish People og fikk flere ledere i IRB dømt til straffarbeid. Stephens klarte ved hjelp av en velvillig fangevokter å flykte til Frankrike. I 1866 ble Habeas Corpus Act suspendert, og et betydelig antall mennesker ble arrestert. Året etter fulgte forsøket på å starte et opprør, som var mislykket fra første stund, og førte til en ny bølge av arrestasjoner i Irland og Storbritannia.

I årene som fulgte hadde IRBs ledere mye kontakt med ambassadører fra nasjoner som var fiendtlig innstilt til England. Etterhvert som mulighetene for å trekke England inn i en krig minsket begynte de i stedet igjen å lete etter støtte blant irer. Det ble dannet en koalisjon mellom IRB og Irish National Land League.

I 1882 utførte en utbrytergruppe fra IRB, som kalte seg Irish National Invincibles, mordene på den britiske ministeren for Irland, lord Frederick Cavendish og hand sekretær i Phoenix Park i Dublin.

I mars 1893 opprettet Metropolitan Police i London sin Special Irish Branch, først som en liten avdeling under Criminal Investigation Department, og senere som en egen enhet, for å overvåke IRBs aktiviteter. Denne avdelingen ble senere til Special Branch, og fikk ansvar for kontraterrorisme.

IRB ble etterhvert en av de viktigste organisasjoner for utviklingen av moderne irsk nasjonalisme og republikansme. Organisasjonen hadde stor innflytelse på senere ledere som Pádraig Pearse, Eamon de Valera og Michael Collins.

Senere historie

Omkring 1910 ble det vekket liv i IRB, og organisasjonen var sentral i organiseringen av påskeopprøret i 1916, da med Tom Clarke, Sean MacDermott og Pearse som ledere. IRB infiltrerte Irish Volunteers, og mot denne organisasjonens lederes ønske etablerte de Volunteers som IRBs militære gren.

Sommeren 1919 ble Michael Collins leder for IRB, og organisasjonen spilte dermed en sentral rolle under den irske uavhengighetskrig. Gjennom Collins' innflytelse aksepterte IRB den anglo-irske traktat. Collins brukte i 1922 IRB som brekkstang for å få IRA-offiserer til å akseptere traktaten. Dette var en noe overraskende utvikling, ettersom IRB til da hadde vært den mest ekstreme av de republikanske organisasjonene, og mye av utviklingen må tilskrives Collins' personlighet.

I 1924, etter at den irske borgerkrig var over valgte organisasjonen, da med Collins' protege Richard Mulcahy som leder, å oppløse seg selv med den begrunnelse av målet om et selvstendig Irland var oppnådd.