Wikipedia

Internasjonal støtte til Finland under vinterkrigen

Den finske motstanden skapte forbauselse og beundring i mange andre land, og størstedelen av omverdenen støttet den finske sak. Andre verdenskrig hadde ikke begynt for alvor ennå og denne perioden var kjent i vesten som Phony War. Vinterkrigen var den dominerende konflikten i Europa i den perioden sammen med invasjonen av Polen i september 1939, og fikk derfor mye omtale i utlandet.

Innsamlingen av ryggsekker til Finland har nådd 50 000. Bildet er tatt i januar 1940 på Kabahjørnet i Oslo.

Det sovjetiske angrepet kunne av mange ikke rettferdiggjøres og ble derfor fordømt av de fleste landene og internasjonale organisasjoner som Folkeforbundet. Flere utenlandske organisasjoner sendte materiell støtte, slik som medisiner, førstehjelps- og andre forsyninger. Finske immigranter i USA og Canada vendte hjem, og mange frivillige (en av dem den fremtidige skuespiller Christopher Lee) reiste til Finland for å kjempe på finsk side: 1 010 dansker (inkludert Christian Frederik von Schalburg, en kaptein i Christian X av Danmarks livgarde og senere øverstkommanderende for Frikorps Danmark), 895 nordmenn, 372 Ingere, 346 forviste finner, 366 ungarere[1] og 210 andre frivillige av andre nasjonaliteter nådde fram til Finland før krigen var over. Utenlandske korrespondenter i Helsingfors skrev om finnenes snedighet og suksess i kamp, selv om mye av dette var overdrevet.

Pave Pius XII fordømte det sovjetiske angrepet den 26. desember 1939, i en tale i Vatikanet og donerte senere en signert og forseglet bønn på Finlands vegne.[2]

Større bidrag rediger

  Danmark rediger

I Danmark vakte krigen en veldig sympati for finnene. 1 010 danske frivillige under oberst V. Tretow-Loof ble sendt til Finland og fikk trening i Uleåborg. De danske frivillige var ennå ikke ferdige med treningen da fredsavtalen trådte i kraft 13. mars 1940. Blant de frivillige var kaptein Christian Frederik von Schalburg, som opprinnelig tjenestegjorde i Christian X av Danmarks livgarde og senere øverstkommanderende for Frikorps Danmark.

Minst 15 danske piloter tjenestegjorde i Lentorykmentti 19, som var en svensk enhet som tjenestegjorde i Finland. Ved krigens slutt hadde fem danske piloter blitt drept i kamp.[3]

Den danske regjeringen solgte også 178 20 mm Madsen luftvernskanoner, mens ammunisjonen ble bestilt fra Storbritannia. Det ble også samlet inn ryggsekker, hermetikk og andre forsyninger for å støtte Finlands sak.

  Estland rediger

Den 28. september 1939 ble Estland tvunget av Sovjetunionen til å undertegne den såkalte felles forsvars- og assistansepakten, som medførte at de ble tvunget til å tillate sovjetiske tropper, flybaser og militære havner på deres territorium. Da Finland ble invadert av Sovjetunionen fordi finnene hadde nektet å undertegne den samme avtalen, var det naturlig at også i Estland, et land med en sterk kulturell tilknytning til Finland, at folket hadde de sterkeste følelser av solidaritet for Finlands sak.

De fleste av de estiske frivillige kom til Finland ved å gå på ski over den tilfrosne Finskebukta. Noen av de estiske frivillige ble innlemmet i Sisuenheten (Osasto Sisu, Os.S), som var ansvarlig for opptreningen av utenlandske frivillige. Enheten ble opprettet den 8. januar 1940, og 56 estere meldte seg inn dagen etter. Da fredsavtalen trådte i kraft 13. mars 1940 var enheten fortsatt i gang med opptreningen av frivillige i Lappo, hvor esterne var den mest tallrike nasjonaliteten.

I tillegg til Osasto Sisu kjempet omkring 200 estiske frivillige ved fronten, og minst en ble drept i kamp. Etter vinterkrigen valgte de fleste å bli i Finland på grunn av Sovjetunionens tilstedeværelse i Estland, og de som valgte å reise hjem ble fengslet og sent til sovjetiske fangeleire. Tidligere forsvarssjef for Estlands hær, general Johan Leidoner, var en av dem som ble arrestert og myrdet av Sovjetunionen etter deres annektering av Baltikum i juni 1940.[4]

  Italia rediger

150 italienske frivillige reiste til Finland for å kjempe mot russerne. Blant dem var piloten sersjant Diego Manzocchi, som døde av sine sår etter en nødlanding 11. mars 1940. Han ble skutt i brystet under en luftkamp, men prøvde allikevel å fly sitt verdifulle FIAT G.50 tilbake til LLv.26s flybase på en tilfrossen sjø ved Haukkajärvi nær flybasen i Utti. På grunn av massiv blodmangel måtte han nødlande vest for Utti, hvoretter flyet krasjet. Han ble funnet i live seks timer senere, men døde kort tid etter.

Italia solgte også en større mengde våpen og ammunisjon til Finland mens krigen pågikk, blant annet 6 000 pistoler, 100 000 geværer med 50 000 000 patroner, 176 flammekastere (kun 28 nådde fram, mens de gjenværende 148 forble i Norge), 150 miner, 100 81 mm bombekastere med 75 000 granater, 48 Breda 20 mm luftvernskanoner med 384 000 skudd, 12 47 mm panservernskanoner med 25 000 skudd, 12 76 mm luftvernskanoner med 24 000 skudd og 35 45 cm torpedoer.

35 Fiat G.50 jagerfly skulle sendes til Finland, men kun 17 nådde fram den 27. februar 1940. 20 traktorer ble også solgt, og 5 torpedobåter ble solgt til Finland, men nådde aldri fram.

  Norge rediger

 
Norske frivillige i Nord-Finland, mars 1940.

I Norge vakte krigen en veldig sympati for finnene. Foruten de 895 norske frivillige som tjenestegjorde i den Svenska Frivilligkåren på finsk side, blant dem de senere medlemmene av motstandsbevegelsen Max Manus og Leif «Shetland» Larsen, ble det også satt i gang innsamlinger av penger og forsyninger omkring i Norge for å støtte finnenes sak.

Dette innebar en spesiell finsk dag holdt under Holmenkollrennene i Oslo for å innsamle penger til finnene.[5] I alt ble det innsamlet 50 000 par sko, 100 000 ryggsekker fylt med forsyninger (som mat, tobakk, votter, pulsvanter, skjerf eller andre gaver)[6] og 16 000 ulltepper ble sendt til Finland. Innsamling av geværer (for det meste Krag-Jørgensen geværer) og hjemmestrikkede skytehandsker fant også sted. Den norske forfatteren og nobelprisvinneren Sigrid Undset donerte sin nobelpris til Finland den 25. januar 1940.[7]

Den norske regjeringen donerte på hemmelig vis 12 tysk-produserte 7.5 cm m/01 feltkanoner[8] (navngitt 75 K 01 i finsk tjeneste) samt 7 166 artillerigranater i februar 1940.[9][10] Norge tillot også forflytningen av fly til Finland via Sola flystasjon nær Stavanger.[11][12] Norske frivillige hjalp også med å montere noen av flyene på Saab-fabrikken i Trollhättan.[11] 200 000 kilo blikk, seletøy, sadler osv. ble også sendt til Finland.

Den 6. februar 1940 hadde over 1 000 finske flyktninger fra Petsamo krysset grensen til Finnmark.[13] Da den Røde Hær rykket fram gjennom det svakt forsvarte området søkte finske sivile flukt på den norske siden av Pasvikelva (Paatsjoki på finsk og Báhčeveaijohka på samisk). Finske soldater fra Laplandsgruppen (Lapin Ryhmä) som ble avskåret fra sine avdelinger gikk over grensen til Finnmark, hvor de ble avvæpnet og transportert sørover til Hegra festning i Nord-Trøndelag, hvor de ble internert. De internerte ble løslatt og returnerte i vinteren 1939-1940.[14]

  Sverige rediger

Sverige, som hadde erklært seg som en ikke-krigførende nasjon i motsetning til å erklære seg for nøytral (som i krigen mellom Tyskland og De allierte), støttet Finlands sak med å sende militære forsyninger, penger, kreditt, humanitær hjelp, og omkring 8 700 svenske frivillige gjorde seg klar for å kjempe på Finlands side.

Mest betydningsfullt var det Flyvinge 19 (på finsk Lentorykmentti 19 eller LentoR 19, på svensk F 19), stasjonert i Finland fra 7. januar 1940, med 12 Gloster Gladiator Mk. I jagerfly, fem Hawker Hart bombefly og 8 andre fly, svarende til en tredjedel av det Svenska flygvapnet på den tiden. Frivillige piloter og mekanikere ble trukket fra det svenske luftvåpenet. I mars skulle styrken forsterkes med fem Junkers Ju-86 bombefly. Den 11. mars var flyene stasjonert i den svenske byen Boden med alle forberedelser fullført, men freden 13. mars forhindret innsettelsen.

Den berømte piloten Grev Carl Gustaf von Rosen, nevøen til Carin Göring, Hermann Görings første kone, meldte seg også som frivillig for å kjempe for Finland. Det fantes også en frivillig arbeidsstyrke, som besto av omkring 900 arbeidere og ingeniører.

Det Svenska Frivilligkåren med 9640 menn, hvorav 8402 av dem var svensker — de eneste frivillige som hadde fullført militærtrening før krigen endte — begynte å avløse fem finske bataljoner ved Märkäjärvi i midten av februar. Sammen med de tre gjenværende finske bataljonene, sto korpset over for to sovjetiske divisjoner og var i gang med å forberede et angrep i midten av mars, men ble avbrutt av fredsavtalen. 33 mann ble drept i kamp, blant dem den øverstkommanderende for den I. stridsgruppen, oberstløytnant Magnus Dyrssen.

Frivilligkorpset er en av kildene til uoverensstemmelsen mellom finner og svensker. Debatten blant befolkningen i Finland hadde i årene før vinterkrigen gitt finnene håp om at Sverige ville støtte gi Finland massiv militær støtte, som kunne påvirke utfallet av krigen betydelig – eller muligvis forhindre russerne i overhode å angripe Finland.

Tross dette ble hjelpen fra de frivillige, de skandinaviske i særdeleshet, verdsatt av finnene. Dette ble bevist under det tyske felttoget i Norge i april 1940 da en finsk gruppe frivillige opprettet en ambulanseenhet og hjalp forsvarerne inntil de ble tvunget til å returnere til Finland på grunn av tyskernes seier. En gruppe svenske og finske frivillige kjempet sammen med norske soldater og skytterlagskarer imot tyskerne ved Os den 2. mai 1940.

Sverige sendte også større mengder artilleri, ammunisjon og andre våpen til finnene. I januar 1940 ble 8 75 mm feltkanoner sendt til finnene, og i februar ble ytterligere 48 eksemplarer, sammen med 27 000 granater sendt til finnene. Dessuten ble det sendt 77 000 geværer med 17 000 000 patroner, 100 maskingeværer, 18 37 mm Pansarvärnskanon m/34 (navngitt 37 PstK/36 i finsk tjeneste), 76 40 mm Bofors luftvernskanoner med 144 000 skudd og 9 150 mm haubitser med 4 000 granater. 8 treningsfly og 8 foreldede bombefly ble også solgt til Finland.

  Ungarn rediger

  Denne seksjonen er en spire. Du kan bidra med å utvide den.

  USA rediger

USA var den første utenlandske stormakten som offisielt reagerte på Sovjetunionens angrep på Finland. Allerede på krigens første dag tilbød de å megle, et tilbud som Finland mottok med takknemlighet, men som Sovjetunionen avslo med det samme.

Omkring 350 amerikanere, hovedsakelig av finsk avstamning, valgte å reise til Finland for å kjempe som frivillige. De ble trent opp i Uleåborg, og en enhet kalt Den finsk-amerikanske legionen (Amerikansuomalainen legioona, ASL) ble opprettet, bestående av to kompanier. Et av kompaniene nådde frem til fronten 12. mars, for å overta en strekning av skyttegravene den 13. mars, men orden ble annullert etter at fredsavtalen trådte i kraft samme dag. En gruppe på omkring 30 mann ble deployert ved fronten i desember, og led noen tap i kamp mot russerne.

USA sendte også støtte i form av materiell. 44 Brewster F2A jagerfly ble sendt til Finland, men kun noen få nådde frem i løpet av Vinterkrigen. Resten ville derimot bli brukt i fortsettelseskrigen (1941–44) og i Lapplandskrigen (1944–45). Det ble også sendt 32 haubitser av kalibren 203 mm (som havnet i Norge etter krigen) og 200 feltkanoner av kaliber 75 mm.

Mindre bidrag rediger

  Belgia rediger

Belgia solgte en større mengde våpen og ammunisjon til Finland mens krigen pågikk, blant annet 700 geværer med 10 000 patroner, 2 456 pistoler av kaliber 9 mm med 11 000 000 patroner og 5 000 pistoler av kaliber 7,62 mm med 1 080 000 patroner.

  Frankrike rediger

Frankrike solgte en større mengde våpen og ammunisjon til Finland mens krigen pågikk, blant annet 5 000 geværer med 11 000 000 patroner, 20 000 håndgranater, 40 25 mm SA-L Mle. 1937 panservernskanoner med 25 000 skudd (navngitt 25 PstK/37 i finsk tjeneste), 100 81 mm bombekastere med 200 000 granater, 12 105 mm feltkanoner med 54 000 granater og 12 155 mm Schneider haubitsere med 12 000 granater.

150 radioer og 12 traktorer ble også sendt til Finland, samt 76 Morane-Saulnier M.S.406 og Kolhoven jagerfly.

Frankrike solgte også 36 75 mm feltkanoner med 50 000 granater (bare 12 nådde fram) og 10 47 mm panservernskanoner med 5 000 skudd, men nådde aldri fram.

  Storbritannia rediger

Da krigen sluttet 13. mars 1940 var det kun 13 britiske frivillige i Finland, men mange flere hadde meldt seg, blant annet 214 briter som ankom Lappo en uke etter fredsavtalen. Det var ytterligere 750 frivillige som ventet på å bli transportert til Finland, men ble aldri sendt avsted som følge av fredsavtalen. Britens stasjonert i Lappo utgjorde det britiske kompamiet av Sisu-enheten. Sammen med britene var det også frivillige av andre nasjonaliteter, blant annet irer, portugisere og minst en ester.

Ifølge den opprinnelige britiske planen skulle alle de britiske frivillige underlegges en samlet enhet under ledelse av oberst Kermit Roosevelt, sønn av den tidligere amerikanske presidenten Theodore Roosevelt.

Britene solgte eller donerte våpen og ammunisjon til Finland mens krigen pågikk, blant annet 20 000 000 geværpatroner, 10 000 000 pistolskudd, 40 000 håndgranater, 200 14 mm Boys panservernsgeværer, 24 13 mm luftvernskanoner med 72 000 skudd, 18 40 mm Bofors luftvernskanoner med 36 000 skudd, 24 76 mm 72 000 skudd, 25 114 mm haubitser med 25 000 granater, 12 152 mm mobile kystbatterier, 450 miner og 28 traktorer og 30 84 mm feltkanoner.

50 000 sympatiuniformer, bomber, feltkjøkkener, telt, kommunikasjonsutstyr ble også sendt til Finland. De 50 000 sympatiuniformene kunne ikke brukes i kamp da de liknet mye på russernes brune uniformer, men ble uansett tatt imot med glede.

33 Gloster Gladiator og 12 Hurricane jagerfly, 17 Lysander rekognoseringsfly, 24 Blenheim bombefly samt 4 torpedobåter ble også donert til Finland, men torpedobåtene nådde aldri fram.

  Sør-Afrika rediger

25 Gloster Gladiator jagerfly ble gitt som gave til finnene.

  Tyskland rediger

Som følge av Molotov–Ribbentrop-pakten kunne Tyskland ikke engasjere seg på finnenes side. Men ettersom det internt i Tyskland var store sympatier med finnenes sak, som de også hadde hjulpet i tidligere konflikter, besluttet tyskerne med Hermann Göring i spissen å selge våpen til Finland, alt fra håndvåpen til luftvernskanoner. Våpnene ble solgt til Sverige, som så skipet dem videre til Finland, for ikke å handle dirkekte med Finland.

Referanser rediger

  1. ^ Tapani Kossila: Foreign volunteers in the Winter War
  2. ^ Finnish Defence Forces – The Winter War 1939-1940 Arkivert 15. juli 2008 hos Wayback Machine..
  3. ^ https://www.webcitation.org/query?id=1256523210909778&url=www.geocities.com/finnmilpge/fmp_forpilots.html
  4. ^ FMP – Estonian Volunteers in Finland 1939-44
  5. ^ Den finske hærens offisielle nettside: The Winter War – Day 48 Arkivert 23. mars 2008 hos Wayback Machine.
  6. ^ Norge i krig – Bind 1: Overfall av Ole Kristian Grimnes – ISBN 82-03-11416-4, Aschehoug 1984
  7. ^ Finnish Defence Forces official website: The Winter War – Day 57 Arkivert 2. mai 2009 hos Wayback Machine.
  8. ^ «Website on weapons used by the Norwegian army in 1940». Arkivert fra originalen 16. juli 2011. Besøkt 23. juli 2008. 
  9. ^ Winterwar.com: Finnish Artillery pieces - 75 K 01
  10. ^ Winterwar.com: Artillery acquisitions during the Winter War
  11. ^ a b Fighter Tactics Academy: Brewsters to the Finnish Air Force in 1940 Arkivert 19. juli 2009 hos Wayback Machine.
  12. ^ Fighter Tactics Academy: Hurricanes to Finland Arkivert 19. juli 2009 hos Wayback Machine.
  13. ^ Finnish Defence Forces official website: The Winter War – Day 69 Arkivert 6. januar 2008 hos Wayback Machine.
  14. ^ Forn.no: Ingstadkleven Fort, 1926-1940 Arkivert 15. januar 2009 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Internasjonal_støtte_til_Finland_under_vinterkrigen&oldid=23514206»