Innsatsrettferdiggjøring

Teorien om innsatsrettferdiggjøring er en del av Festingers teori om kognitiv dissonans. Den hevder at mennesker har en tendens til å oppleve høyere tilfredshet med noe de har jobbet hardt for å oppnå. For eksempel vernepliktige soldater som må gjennom tunge fysisk opptakskrav for å få medlemskap i en bestemt forsvarsgren, vil være stoltere over medlemskapet sitt og føle sterke samhold i gruppen. Til sammenligning vil vernepliktige som blir plassert i den samme forsvarsgrenen uten opptakskrav, oppleve mindre stolthet og mindre samhold enn de som måtte gjennom opptakskravene.

Teoretisk bakgrunn rediger

Teorien om kognitiv dissonans[1] foreslår at en uoverstemmelse mellom våre tanker, holdninger eller atferd produserer et psykologisk ubehag (dissonans) som vi er motivert til å redusere. Med dette utgangspunktet dannet Aronson og Mills[2] en hypotese om at desto mer innsats man gir for å oppnå noe, jo mer vil man verdsette det man oppnår. Forskerne predikerte at dissonans oppstår når individer opplever at målet de oppnådde ikke var verdt innsatsen de måtte gi for å oppnå det. I studien ble frivillige kvinnelige studenter vervet til å delta i en gruppediskusjon om psykologi og sex. De ble fortalt at de måtte bestå en «pinlighetstest» for å kvalifisere til gruppediskusjonen, da det viste seg at de som blir pinlig berørt av seksuelle temaer ikke engasjerer seg i diskusjonen. Studien anvendte et mellomgruppe-design og deltagerne ble tilfeldig fordelt i tre grupper. I den milde-betingelsen måtte ord relatert til sex leses høyt. I den vanskelige betingelsen måtte seksuelt eksplisitte ord leses høyt. Kontrollgruppen slapp pinlighetstesten. Studiens egentlige formål var å undersøke forholdet mellom vanskelighetsgrad i opptakskrav for å oppnå gruppemedlemskap, og behag for oppnådd gruppemedlemskap. Deltagerne ble fortalt at for å unngå at noen skal bli pinlig berørt, skal diskusjonen foregå over et intercom system. Gruppediskusjonen som påfølger pinlighetstesten var svært kjedelig og uinteressant. I tillegg ble deltagerne på forhånd fortalt at diskusjonen allerede er i gang vedrørende en bok medlemmene tidligere har lest. Deltagerne ble derfor rådet til å lytte til diskusjonen og heller delta aktivt på neste møte. Når diskusjonen var over ble deltagerne bedt om å svare på hvor godt de likte diskusjonen og de andre medlemmene. Funnene støttet hypotesen. Resultatene demonstrerte tydelig at deltagerne i den vanskelige betingelsen verdsatte diskusjonen og medlemmene bedre, sammenlignet med deltagerne i mild- og kontrollbetingelsen. Årsaken er at individene i den vanskelige betingelsen reduserte disonnansen de opplevde ved å overbevise seg selv om hvor godt de likte gruppemedlemskapet og de andre medlemmene.

Implikasjoner rediger

Ifølge innsatsrettferdiggjøring er mengde innsats individer gir for å oppnå et mål, positivt korrelert med den subjektive verdien til målet. Fenomenet har blitt demonstrert i eksperimenter hvor innvielsesprosedyrene er mengde innstats på en pinlighetstest, elektrisk sjokk[3], og forventet og faktisk mental innsats[4]. Denne tendensen tenkes også å gjelde for individer som eksempelvis utsettes for innvielsesritualer i studentforeninger, opptakskravene til en forsvarsgren, eller å måtte stå i en lang kø utenfor et utested. Konsekvensen er at individene føler sterkere samhold med de andre gruppemedlemmene og er stoltere over gruppemedlemskapet sitt, sammenlignet med andre individer som slipper rett inn i gruppen.

Referanser rediger

  1. ^ Festinger, L. (1957). Cognitive dissonance. Stanford, California: Stanford University Press.
  2. ^ Aronson, E., & Mills, J. (1959). The effect of severity of initiation on liking for a group. Journal of Abnormal and Social Psychology, 59, 177-181.
  3. ^ Gerard, H. B. & Mathewson, G. C. (1966). The effects of severity of initiation on liking for a group: a replication. Journal of Experimental Social Psychology, 2, 278-287.
  4. ^ Schaffer, D. R. & Hendrick, C. (1971). Effects of actual effort and anticipated effort on task enhancement. Journal of Experimental Social Psychology, 7, 435-447.