Innocenzo del Ciocchi del Monte
Innocenzo del Ciocchi del Monte (født 1532 i Borgo San Donnino ved Fidenza i Italia, død 2. november 1577 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler. En kortere tid under pave Julius III øvde han en viss innflytelse i Kirkestaten, men falt i unåde på grunn av rykter og skandaler, og senere for mord og voldtekter.
| Innocenzo del Ciocchi del Monte | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1532[1][2][3] Fidenza | ||
| Død | 3. nov. 1577[3] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han var sønn av ukjent far og en tiggerske. Som gutt var han analfabet, men livlig og vakker.[4] Som tenåring kom han i Baldovino del Ciocchi del Montes tjeneste, og ble en nær venn av dennes bror, kardinal Giovanni Maria Ciocchi del Monte, ettersom han hadde ansvaret for hans apekatt. Monsignor Baldoino di Baldoino Barga fikk ansvaret å undervise den unge Innocenzo. Bargas oppgave var imidlertid håpløs; Innocenzo var bare i besittelse av grove sosiale ferdigheter og hans intellektuelle kapasitet var undermåls.
Kardinal rediger
Straks kardinal Giovanni Maria ble valgt til pave i 1550 - som Julius III, var en av hans første embedshandlinger å kreere Innocenzo til kardinaldiakon (30. mai 1550), selv om han bare var 18 år, og gjorde ham til kardinalnepote, med Sant'Onofrio al Gianicolo som tittelkirke. (Senere ble han også kardinaldiakon til San Callisto 1562-1564, Santa Maria in Portico Octaviae 1564-1568, og til Santa Maria in Via Lata 1568-1577).
En såkalt kardinalnepote var ofte også en som var den utnevnte pavens fortrolige og fremste rådgiver. Systemet var den gang egentlig akseptert; det var først senere at det ble gjenstand for heftig kritikk. Men Innocenzos utnevnelse til kardinal ble til tross for dette møtt med bred uforstand i det daværende romerske samfunn. Men kritiserte både hans vandel og hans avstamning. Blant de viktigste kritikere som fremholdt Innocenzo som uverdig, var den innflytelsesrike kardinal Gian Pietro Carafa, leder for den romerske inkvisisjon og senere pave Paul IV. Den annen var den engelske kardinal Reginald Pole, som da lenge hadde vært i Italia.
Den nye kardinal fikk en rekke viktige og lukrative stillinger. Blant de mer innbringende var som kommendatarabbed i abbediene Saint-Michel du Tréport i Normandie[5], S. Zeno i Verona, og abbedier i S. Saba, Miramondo, og Grottaferrata, Frascati. Han hadde også hånd om pavens korrespondanse til å begynne med. Kardinal Innocenzo del Ciocchi del Monte ble også pavelig legat i Bologna. I 1553 ble han utnevnt til apostolisk administrator av bispedømmet Mirepoix.
Paven innså imidlertid med tiden at både hans venner og hans rådgivere, og hans motstandere, hadde hatt et poeng, nemlig at Ciocchi var helt upassende til viktige oppgaver.
Utnevnelsen av Innocenzo og hans uegnethet gav drivstoff til rykter i Roma: 'Den unge mann måtte da enten være en uekte sønn av pave Julius III, eller kanskje hans elsker?' Republikken Venezias ambassadør til Pavestolen, Matteo Dandolo, som hadde en personlig motvilje mot pave Julius III, hevdet[6] at den unge mannen delte pavens seng[7]. Onofrio Panvinio skrev i lignende baner.[8] Dikteren Joachim du Bellay, slektning med den parisiske biskop, diplomaten og kardinalen Jean du Bellay, spant videre på dette:
- «Ma vedere uno staffiere, un bambino, una bestia,
un furfante, un poltrone diventare cardinale,
e per aver saputo accudire bene a una scimmia,
un Ganimede avere il rosso [cappello cardinalizio] in testa
questi miracoli, Morel, accadono solo a Roma».[9]
- «Ma vedere uno staffiere, un bambino, una bestia,
Særlig det siste, altså den homoseksuelle variant av ryktene, skulle også fange interesse og fantasi i antikatolsk propaganda. Den engelske teolog og pastor Thomas Beard, den puritanske skolemester for Oliver Cromwell, tok fatt i dette en generasjon senere.[10] Men den er også blitt stilisert inn i en annerledes vinkling, i der Julius III fremstilles så å si i leksikons form som aktiv homoseksuell.[11]
Det kom til pavens kjennedom at Ciocchi hadde en kjærlighetsaffære gående med dikterinnen Ersilia Cortese, og paven overveide da å frata Ciocchi kardinalsverdigheten.
Ettersom Innocenzo ikke hadde mottatt verken prestevielse eller noen kirkelige lavere vielser, kunne han også fullt ut ha fungert som del av legstanden. Det paven da også hadde i tankene, var at den siste ektefødte mannlige arving til huset Del-Monte døde. Julius III forestilte seg at hans adoptivnevø kunne giftet seg med enken til hans avdøde kjødelige nevø. Men blant de fortsatt levende medlemmer av familien Ciocchi del Monte ble dette blankt avvist. De fikk imidlertid drevet gjennom at en uekte sønn av pavebroren Baldovino ble anerkjent til arving av Huset Ciocchi del Monte.
Etter pave Julius' død rediger
Kardinal Ciocchi del Montes karriere endte i mars 1555, da pave Julius III døde. Men han var fortsatt kardinal, og kunne dermed delta ved pavevalg. Kardinal Ciocchi deltok i konklavet i april 1555, som valgte Marcellus II til ny pave. Pave Marcellus kritiserte hans levned, men rakk ikke å foreta seg noe ettersom han døde etter få uker. Kardinal Cioccho del Monte deltok også i konklavet i mai samme år, som valgte pave Paul IV.[7]
På veien til konklavet 1559 myrdet kardinal Ciocchi to menn, far og sønn, som hadde talt ille om ham. Hans tjener prylte en tredje til døde. Den nyvalgte pave Pius IV lot i 1560 fengsle Ciocchi i Castel Sant'Angelo. Noen egentlig straffeforfølgelse unnslapp han imidlertid ettersom den nå nyvalgte Pius IV, for å sikre seg nok stemmer til å få tilstrekkelig med stemmer til bli valgt, hadde gitt løfte om straffefrihet for forbrytelser forvoldet under sedisvakansen. Det påfølgende år ble han satt i husarrest i benediktinernes store kloster på Monte Cassino, men kunne, etter megling av Cosimo I de' Medici, slippe fri etter å ha betalt 100 000 scudi.
I 1567 ble kardinal Ciocchi anklaget for å ha voldtatt to kvinner av de lavere samfunnslag i Brevia i nærheten av Siena[7]; resultatet ble at paven på nytt forviste Ciocchi til Montecassino, og senere til Bergamo. Men han ble ikke fratatt sin kardinalverdighet.
Pave Gregor XIII lot ham etter noen år vende tilbake til Roma. Ciocchis slette rykte og mange forehavender gjorde at han imidlertid aldri fikk igjen noe av sin tidligere handlefrihet og innflytelse. Pave Gregor XIII skulle også overleve Innocenzo del Ciocchi del Monte, så dilemmaet om hans rett til å delta på pavevalg ble ikke satt på spissen. Kardinalen var på dette tidspunkt alment foraktet.
Død, begravelse på umerket sted rediger
Han døde i Roma 2. november 1577 og ble begravet uten almenhetens kjennskap få timer etter. Det var i Cappella del Monte i kirken San Pietro in Montorio på Gianicolo; kardinalsgraven er uten gravstein.[12]
Referanser rediger
- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 121384519, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Early Modern Letters Online, oppført som Innocenzo Ciocchi del Monte, Early Modern Letters Online person ID c9c0df16-b22f-4a5c-8935-35276343f1ba, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som DEL MONTE, Innocenzo, Dizionario biografico degli italiani innocenzo-del-monte, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Aldrich, Robert. Who's Who in Gay and Lesbian History. s. 278.
- ^ Pierre-Paul Laffleur de Kermaingant (1880). Cartulaire de l'abbaye de Saint-Michel du Tréport (latin). Paris.
- ^ Dandolo: Del Monte tok «... piccolo furfantello in camera e nel proprio letto, come se gli fosse stato figliuolo o nipote», kilde: Relazioni degli ambasciatori veneti al Senato, II, 3, Firenze 1846, s. 355.
- ^ a b c Pirtro Messina: «DEL MONTE, Innocenzo», i Dizionario Biografico, 1996 http://www.treccani.it/enciclopedia/innocenzo-del-monte_%28Dizionario-Biografico%29/ treccani.it, lest 20. januar 2019.
- ^ Onofrio Panvinio: Julius var «overdrevent drevet til tøylesløshet i et liv i luksus og drevet av sitt libido», og karakteriserte paven som «puerorum amoribus implicitus», altså som homoorientert pedofil
- ^ Joachim du Bellay, Les regrets [1558], i: Les antiquités de Rome. Les regrets, Garnier-Flammarion, Paris 1971, sonnet 105.
- ^ Thomas Beard skriver i The Theatre of God's judgement (1597) at det var Julius' «custome ... to promote none to ecclesiastical livings, save only his buggerers».
- ^ Giovanni Dall’Orto: Julius III. Who’s Who in Gay and Lesbian History from Antiquity to World War II. Robert Aldrich und Garry Wotherspoon, London: Routledge, 2001, s 234–35
- ^ «CIOCCHI DEL MONTE, Innocenzo (1532–1577)». The Cardinals of the Holy Roman Church (engelsk). Salvador Miranda. Arkivert fra originalen 11. mai 2018. Besøkt 11. mai 2018.
Litteratur rediger
- Burkle-Young, Francis A; Doerrer, Michael Leopoldo (1997). The Life of Cardinal Innocenzo del Monte: A Scandal in Scarlet. Edwin Mellen Press.
- Daniel Büchel: Vom Affenwärter zum Affentheater. Aufstieg und Fall des Kardinals Innocenzo Ciocchi del Monte. I: Arne Karsten (utg.): Jagd nach dem roten Hut. Kardinalskarrieren im barocken Rom. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2004, ISBN 3-525-36277-3, S. 29–43.