Wikipedia

Ingvild Eiring

norsk kostymedesigner, stylist, kunstner og kunstmodell

Ingvild Eiring er en norsk kostymedesigner og stylist, kunstmodell og kunstner. Hun er spesielt kjent for sine miniatyrdioramaer.

Ingvild Eiring
BeskjeftigelseKostymedesigner, stylist, kunstner, modell Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
Off. nettstedwww.ingvildeiring.com 
Ingvild Eiring på Commons

Hun har utdannelse som klesdesigner fra Esmod Oslo (1990–1992) og studerte senere tegning ved Art Student’s League i New York.[1] Hun arbeider frilans med kostymer og styling i film og reklame og designet blant annet kostymene til de norske filmene Schpaaa, Detektor, Buddy og Naboer[2].[3]

Hun samarbeider også med fotografer i Europa og USA som kunstmodell,[4] blant andre Gary Breckheimer, Mark Sink, Aaron Hawks og George Pitts. Arbeidet som modell har resultert i mange utstillinger og flere fotobøker, som Renee Jacobs’ Paris, Bart Ramakers’ The Bride Unveiled og Frederic Fontenoys Inside. Samarbeidet med den norske fotografen Julie Loen har blant annet ført til fotoprosjektet All the Things a Woman Oughtn’t Do : the ballad of Zerelda Glanton om den fiktive Zerelda Glanton, fremstilt på foto av Eiring. Prosjektet ble utviklet til en fotobok i 2015, og bildene har senere vært utstilt i CYAN studio i Oslo.[5]

Dioramaene rediger

I 2011 begynte Eiring å skape tredimensjonale miniatyrtablåer i målestokk 1:12.[6] Hun har siden den gang arbeidet med serier av dioramaer. Hvert av tablåene i dioramaene forteller en historie, ofte med utgangspunkt i mystikk og overtro fra slutten av 1800-tallet. Eiring gjør selv alt arbeidet med miniatyrkonstruksjonene, alt håndlages: de svært detaljerte interiørene, figurene og gjenstandene. Aktørene i dioramaene er påkledde musefigurer. Dette gjør at dioramaene kan se uskyldige ut ved første blikk, men tablåene har ofte en dyster undertone, og inspirasjonen henter Eiring først og fremst fra skrekkfilmer og mørk litteratur. Hun inspireres også av nordisk mytologi, sagn og skikker. Interessen for historiefortelling og håndverk ligger i bunnen. Hun bygger rom og møbler av eldre treverk, syr antrekk og sko av antikke stoffer og klær, og gjenbruker biter av gamle gjenstander, redskaper og metall. Hun føler at ting med en historie bidrar til et autentisk uttrykk, og at rommene oppleves som levd i. De uskyldige barnebøkene til Beatrix Potter med dyr i hovedrollene er en helt annen inspirasjon. Eiring har selv sagt at det var tilfeldig at hun begynte å bruke mus i verkene sine, men hun mener de er uttrykksfulle og fungerer godt i tablåene. «Det er kontrast med det uskyldige og det skumle i scenen».[7][8]

Én av seriene er basert på viktoriatidens forestillinger og ideer. Tablåene i denne serien viser alt fra en psykoanalytiker med pasient, via en spiritistisk seanse til postmortem-fotografi og hverdagsscener. Etter serien med fortellinger fra viktoriatiden, fortsatte hun med tablåer som er basert på hennes egen bakgrunn fra Nord-Norge og Østerdalen. Det første som er ferdigstilt viser en juleskikk fra Beiarn, «Jul-Anders», og var utstilt på Beiarn bygdetun sommeren 2022.[7]

Pr. november 2022 besto diorama-seriene av totalt 18 tablåer.

  • Noen av Eirings miniatyr-dioramaer
  •  
    If you could see me now
    (2018)
  •  
    All over Bouquets of Roses, O’Death
    (2018)
  •  
    Jul-Anders
    (2022)
  •  
    Middagshvil
    (2022)

Utstillinger av miniatyrer og dioramaer (utvalg) rediger

 
Fra Beatrix Potters The tale of two bad mice

Separatutstillinger rediger

  • 2021: Galleri Grette, Notodden[9]
  • 2022/2023: K.U.K., Trondheim[10][11]
  • 2024: Kittelsenmuseet, Blaafarveværket[12]

Gruppeutstillinger rediger

  • 2019: «Inside», Mechelen, Belgia
  • 2021: Juleutstilling, Galleri Grette, Notodden, diorama og fotoprint[13]
  • 2022: Beiarn Bygdetun[14]
  • 2023: Juleutstilling, Kunstnerforbundet, Oslo[15]
  • 2023: Galleri Hervold, Hamar[16]
  • 2023: Sommerutstilling, Galleri Grette[17]

Referanser rediger

  1. ^ «Ingvild Eiring | NFUK». Besøkt 20. november 2022. 
  2. ^ «Next Door (Naboer)». Cineuropa - the best of european cinema (engelsk). Besøkt 20. november 2022. 
  3. ^ «Ingvild Eiring | Nordic Women in Film». nordicwomeninfilm (svensk). Besøkt 20. november 2022. 
  4. ^ «About». Ingvild Eiring (engelsk). Besøkt 30. november 2022. 
  5. ^ Loen, J. C. (9. september 2016). «Zerelda Exhibition». JC Loen (engelsk). Arkivert fra originalen 20. november 2022. Besøkt 20. november 2022. 
  6. ^ «Ingvild Eiring». Box Dioramas.com (engelsk). Besøkt 26. januar 2023. 
  7. ^ a b Sjåvik, Anita (26. juli 2022). «Kunstner Ingvild Eiring valgte å bruke mus som medium». Saltenposten.  Krever pålogging
  8. ^ «Interview». Ingvild Eiring (engelsk). Besøkt 30. november 2022. 
  9. ^ «Kunstnere». Galleri Grette (norsk). Besøkt 20. november 2022. 
  10. ^ «Diorama – Ingvild Eiring | Kjøpmannsgata Ung Kunst». Besøkt 20. november 2022. 
  11. ^ Borgersen, Gustav (4. desember 2022). «Minstejenta gjemmer seg bak en stol mens to skremmende typer trenger seg inn». adressa.no (norsk). Besøkt 26. januar 2023. 
  12. ^ «INGVILD EIRINGS DIORAMAER - 2024». Blaafarveværket. Besøkt 23. mars 2024. 
  13. ^ «Juleutstilling 2021». Galleri Grette (norsk). Besøkt 23. mars 2024. 
  14. ^ Sjåvik, Anita (26. juli 2022). «Klar med ny utstilling: Kunstner Ingvild Eiring valgte å bruke mus som medium». Saltenposten (norsk). Besøkt 23. mars 2024. 
  15. ^ «Kunstnerforbundet». Kunstnerforbundet (engelsk). Besøkt 23. mars 2024. 
  16. ^ N.N. (30. november 2023). «Julekunstfest 23». Hamar Arbeiderblad: 7. 
  17. ^ «SOMMERUTSTILLING 2023». Galleri Grette (norsk). Besøkt 23. mars 2024. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ingvild_Eiring&oldid=24352052»