Indianerkrigene
Indianerkrigene er betegnelsen brukt av amerikanske historikere for å beskrive en rekke konflikter mellom USA og indianerne i Nord-Amerika. Vanligvis inkluderes også kolonitidens kriger med innfødte amerikanere som fant sted før USA ble opprettet.
| Indianerkrigene | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 USA | Indianere | ||||||
Krigene som varte fra kolonitiden til massakren ved Wounded Knee og «lukkingen» av det amerikanske grenseområdet i 1890, førte kollektivt sett til erobringen av de amerikanske indianske folkene og deres nedgang i antall, assimilering eller tvungen flytting til indianerreservater. Mer enn 40 indianerkriger fra 1775 til 1890 skal ha tatt livet av rundt 45 000 indianere og 19 000 hvite. Dette er et grovt antall basert på tallene fra et overslag fra United States Census Bureau i 1894 og inkluderer kvinner og barn, siden ikke–stridende ofte ble drept i grensekrigene.
Selv om begrepet indianerkriger grupperer indianere under én overskrift, var (og forblir) amerikanske indianere forskjellige folkeslag med sin egen historie. Gjennom krigene var de ikke et enkelt folkeslag – på samme måte som europeerne ikke var det. De levde i samfunn som var organisert på forskjellige måter. Indianerne tok beslutninger om krig og fred på lokalt nivå, selv om de noen ganger kjempet som del av en kompleks allianse som irokeserføderasjonen, eller i midlertidige konføderasjoner inspirert av ledere som Tecumseh.
Noen historikere legger nå vekt på at å se på indianerkrigene som en rasekrig mellom indianere og «hvite» forenkler komplekse historiske realiteter i stridføringen. Indianere og hvite kjempet ofte side om side, indianere kjempet ofte mot andre indianere. Selv om for eksempel slaget ved Horseshoe Bend ofte omtales som en «amerikansk seier» over creek–indianere, var seierherrene en kombinert styrke av Cherokeere, Creekere og Tennessee–milits ledet av Andrew Jackson. Fra et bredt perspektiv dreide indianerkrigene seg om erobringen av de innfødte folkeslagene i USA, men ved nærmere undersøkelse var det sjeldent fullt så enkelt.
Kolonitiden (1622–1774) rediger
Dette er kriger som ble utkjempet av indianere mot kolonimaktene i det fremtidige territoriet til USA før uavhengighetserklæringen.
- Powhatankrigen (1622–44), også kjent som anglo–powhatan krigene
- Første anglo-powhatan-krig (1609–1613)
- Andre anglo-powhatan-krig (1644–1646)
- Pequotkrigen (1637)
- Beaverkrigene (1642–1698)
- Kiefts krig (1643–45), også kjent som Wappingerkrigen eller guvernør Kiefts krig, hvor Anne Hutchinson ble drept.
- Nederlandsk-indiansk krig (1643)
- Esopuskrigene (1659–1663)
- Kong Filips krig (1675–1676)
- Puebloopprøret (1680)
- Krigene mellom franskmenn og indianere
- Kong Williams krig (1689–1697)
- Dronning Annes krig (1702–1713)
- Kong Georgs krig (1748)
- Krigen mellom franskmenn og indianere (1754–1763)
- Tuscarorakrigen (1711–1715)
- Yamaseekrigen (1715–1716)
- Dummers krig (1724–1725)
- Anglo-cherokee-krigen (1759–1763)
- Pontiacs opprør (1763–1766)
- Lord Dunmores krig (1774)
Øst for Mississippi (1775–1842) rediger
Dette er krigene som ble utkjempet mellom indianere hovedsakelig mot det nylig etablerte USA frem til kort tid før den mexicansk-amerikanske krig.
| Indianerkrigene Øst for Mississippi |
|
Den amerikanske uavhengighetskrigen rediger
Den amerikanske uavhengighetskrigen var i all vesentlighet to parallelle kriger. Mens krigen i øst var en kamp mot britisk styre, var krigen i vest en «indianerkrig». Det nylig proklamerte USA konkurrerte med britene om støtte hos indianernasjonene øst for Mississippi-elven. Britene ønsket å opprettholde freden og hadde derfor lagt ned forbud om videre vestlig ekspansjon. Amerikanerne ønsket derimot fortsatt vestlig ekspansjon, og dette var da også en av grunnene til krigen. De fleste indianerne som sluttet seg til krigen gikk inn på britisk side i håp om å bruke krigen til å stanse koloniekspansjonen inn i indianernes land. Revolusjonskrigen var «den mest omfattende og ødeleggende» indianerkrigen i USAs historie.
Mange innfødte samfunn var delt i synet på hvilken side de skulle støtte i krigen. For irokeserkonføderasjonen resulterte revolusjonskrigen i borgerkrig. Cherokeere ble splittet i nøytrale (eller USA-vennlige) fraksjoner og de antiamerikanske Chickamaugaene ledet av Dragging Canoe. Mange andre samfunn var på lignende vis delt.
Krigføringen i grenseområdene var særdeles brutale og tallrike ugjerninger ble utført på begge sider. Ikke–stridende på begge sider led fryktelig under krigen, og landsbyer og matforsyninger ble jevnlig ødelagt under militære ekspedisjoner. Den største av disse ekspedisjonene var Sullivan-ekspedisjonen i 1779 som ødela mer enn 40 irokeserlandsbyer for å nøytralisere irokesernes angrep nord i delstaten New York. Ekspedisjonen oppnådde ikke den ønskede effekten, og motstanden til indianerne ble etter dette bare enda mer innbitt.
Indianerne var sjokkerte da de oppdaget at da britene inngikk fred med amerikanerne i fredsavtalen i Paris, hadde de gitt et stort område av indianernes territorium til USA uten å informere sine indianske allierte. USA behandlet innledningsvis indianerne som hadde kjempet med britene som et erobret folk som hadde mistet sitt land. Da dette viste seg umulig å gjennomføre siden indianerne hadde tapt krigen på papiret, ikke på slagmarken, ble denne politikken oppgitt. USA var ivrig etter å ekspandere og den nasjonale regjeringen forsøkte i begynnelsen å gjøre dette ved å kjøpe indianernes land gjennom traktater. Statene og bosetterne var ofte i konflikt med denne politikken, og mer krigføring fulgte.
Nordvestre indianerkrig rediger
Northwest Ordinance organiserte offisielt Northwest Territory i 1787 for hvit bosetning. Amerikanske bosettere begynte å strømme inn i regionen. Voldeligheter brøt ut da indianere motsatte seg denne tilraningen av land, så derfor sendte administrasjonen til president George Washington en væpnet ekspedisjon inn i området for å slå ned den innfødte motstanden. Men i den nordvestre indianerkrigen, knuste en tverrstammelig konføderasjon ledet av Blue Jacket (Shawnee), Little Turtle (Miami), Buckongahelas (Lenape) og Egushawa (Ottawa) arméene ledet av generalene Josiah Harmar og Arthur St. Clair. General St. Clairs nederlag var det alvorligste tapet som noen gang ble påført en amerikansk hær av indianerne. Amerikanerne forsøkte å fremforhandle en avtale, men Blue Jacket og den Shawnee–ledede konføderasjonen insisterte på en grense som amerikanerne ikke kunne godta, og derfor ble en ny ekspedisjon ledet av general Anthony Wayne sendt. Waynes hær beseiret indianerkonføderasjonen i slaget ved Fallen Timbers i 1794. Indianerne hadde håpet på britisk assistanse, men da den ikke kom var indianerne tvunget til å signere Greenville-avtalen i 1795 som avstod Ohio og deler av Indiana til USA.
Tecumseh, creek-krigen og krigen i 1812 rediger
USA fortsatte å skaffe seg indianernes land etter Greenville-avtalen i et tempo som alarmerte de indianske samfunnene. William Henry Harrison ble guvernør i Indiana–territoriet i 1800, og under rettledning fra Thomas Jefferson førte han en aggressiv politikk for å skaffe seg rettigheter til indianernes land. To Shawnee–brødre, Tecumseh og Tenskwatawa, organiserte en ny tverrstammelig motstand mot amerikansk ekspansjon. Tecumsehs mål var å få indianerlederne til å stoppe å selge land til USA.
Mens Tecumseh var i sør for å forsøke å rekruttere allierte blant creeker, cherokeer og choctawer, marsjerte Harrison mot indianerkonføderasjonen, og beseiret Tenskwatawa og hans tilhengere i slaget ved Tippecanoe i 1811. Amerikanerne håpet at seieren ville gjøre slutt på den militære motstanden, men Tecumseh valgte å åpent alliere seg med britene som snart var i krig med amerikanere i den britisk-amerikanske krig.
På samme vis som revolusjonskrigen var krigen i 1812 også en massiv indianerkrig på den vestlige fronten. Oppmuntret av Tecumseh, ble creek-krigen (1813–1814) som begynte som en borgerkrig innen creeknasjonen, del av den større kampen mot amerikansk ekspansjon. Selv om krigen mot britene var preget av stillstand, hadde USA mer suksess på den vestlige fronten. Tecumseh ble drept av Harrisons hær i slaget ved Thames, noe som endte motstanden i det gamle nordvest. Creekene som kjempet mot USA ble beseiret og endte med overføringen av Florida til USA i 1819.
Som i revolusjonskrigen og den nordvestre indianerkrigen, overlot britene etter den britisk-amerikanske krigen sine indianske allierte til amerikanerne. Dette viste seg å være et betydelig vendepunkt i indianerkrigene og markerte siste gang at indianerne ville vende seg til en fremmed makt for assistanse mot USA.
Krigene i fordrivningstiden rediger
Et av resultatene av disse krigene var godkjenningen av Indian Removal Act i 1830 som president Andrew Jackson signerte til lov samme år. Removal Act beordret ikke fjerningen av indianerne, men den autoriserte presidenten til å fremforhandle avtaler som ville bytte stammeland i øst mot land i vest som hadde blitt skaffet gjennom Louisiana-kjøpet. Ifølge historikeren Robert V. Remini, fremmet Jackson denne politikken primært for den nasjonale sikkerheten, da han så at Storbritannia og Spania hadde rekruttert og væpnet indianere innenfor USAs grenser i krigene med USA.
Et antall Indian Removal-avtaler ble signert. De fleste indianerne gikk nølende, men fredelig med på betingelsene i fjerningsavtalene, ofte med bitter resignasjon. Men noen grupper gikk til krig for å motsette seg innføringen av disse avtalene. Dette resulterte i to korte kriger – Black Hawk-krigen i 1832 og Creek-krigen i 1836 – i tillegg til den lange og dyre andre seminolekrigen (1835–1842).
Vest for Mississippi (1861–1890) rediger
Som i det østlige USA førte ekspansjon inn på slettene og fjellene av gruvearbeidere, ranchere og bosettere til økte konflikter med den innfødte befolkningen i vest. Mange stammer, fra utene i Great Basin til Nez Percene i Idaho, kjempet mot de hvite på et eller annet tidspunkt. Men siouxene fra den nordre prærien og apasjene i sørvest sørget for den betydeligste motstanden mot tilraningen av stammeland. Ledet av resolutte, militante ledere som Red Cloud og Crazy Horse, var siouxene dyktige i rask krigføring til hest. Sioxuene var relativt nyankommet prærien, da de tidligere hadde de vært bofaste bønder i Great Lakes-regionen. Da de hadde lært seg å fange og ri hester, flyttet de vestover. Apasjene var godt tilpasset til å kjempe i sitt miljø av ørken og daler.
Den hvite konflikten med prærieindianere fortsatte gjennom borgerkrigen.
Et av de mest beryktede hendelsene fant sted i 1864 – Sand Creek-massakren. En lokalt sammensatt milits angrep en fredelig landsby av cheyenner og arapahoer i det sørøstlige Colorado og drepte og lemlestet rundt 150 indianere, i hovedsak gamle menn, kvinner og barn, mens mennene var ute på jakt på prærien.
Indianerne ved Sand Creek hadde blitt forsikret av den amerikanske regjeringen om at de ville være trygge i territoriet som de var bosatt i, men anti-indianske følelser blant de hvite bosetterne var sterke. Indianerne hadde selv følt seg utrygge, og hadde slått leir ved det lokale militære fortet for å be om beskyttelse. En ny kommandant hadde beordret indianerne til å forlate området. Deretter gikk det ikke lang tid før en milits ledet av styrker fra det samme fortet som hadde forsikret dem om deres trygghet gikk til angrep på indianernes ubeskyttede leir. Senere undersøkelser utført av kongressen førte til et kortlivet amerikansk offentlig krav mot slakting av indianerne.
Den siste alvorlige siouxkrigen brøt ut i 1876 da gullrushet i Dakota rammet Black Hills. Den amerikanske hæren holdt ikke gullgravere borte fra siouxenes (Lakota) jaktmarker, slik en avtale som skulle gjelde "så lenge gresset grodde" som var inngått 10 år tidligere, påla de amerikanske myndigheter . Istedenfor ble det beordret tiltak mot grupper av siouxer som bedrev jakt i fjellområdet, og hæren gikk til iherdige tiltak. (Se Black Hills-krigen)
Etter flere uavklarte sammenstøt, fant general George Custer i 1876 hovedleiren til lakotaene og deres allierte ved Little Bighorn. Custer og hans menn som ble separert fra deres hovedstyrke, ble alle drept av de langt mer tallrike indianerne, ledet av Sitting Bull.
Et siste fluktforsøk i desember 1890 av en gruppe på 350 lakotaindianere fra reservatet de var blitt plassert i, førte til et de ble tatt under arrest og avvæpnet ved Wounded Knee, Sør-Dakota, i 1890. Her ble de først avvæpnet, før et vådeskudd førte til at soldater som var bevæpnet med kraftige granatkanoner beskjøt leiren og drepte rundt 150 indianere –. Rundt 25 soldater som døde ble stort sett drept av «friendly fire» i løpet av "slaget", som i realiteten var en massakre av ubevæpnede mennesker. 150 av de resterende indianerne kunne ikke gjøres rede for. De hadde sannsynligvis flyktet ut på den frosne prærien og bukket under der. Hendelsen blir sett på som avslutningen av "indianerkrigene".
Lenge før dette hadde livsgrunnlaget og samfunnene til den innfødte befolkningen på Prærien blitt ødelagt av nedslaktingen av buffalo som ble drevet til utrydning i tiåret etter 1870 av hensynsløs jakt. Imens fortsatte apasjenes raid mot landsbyene i sørvest fram til Geronimo, den siste viktige høvdingen, overga seg i 1885.
Soldater i USAs hær og som deltok i Indianerkrigene mellom 1865 og 1891 ble tildelt Indian Campaign Medal.
Tidslinje for krigene i vest rediger
- 1823 – Arikarakrigen
- 1848–55 – Cayusekrigen
- 1855–58 – Yakimakrigen
- 1862 – Siouxopprøret: Trefninger i den sørvestlige kvadranten i Minnesota resulterte i hundrevis av døde. I den største massehenrettelsen i amerikansk historie ble 38 dakotaer som var involvert hengt. Rundt 1600 andre ble snart sendt til et reservat i dagens Sør-Dakota.
- 1863 – Lamalchakrigen, British Columbia
- 1864 – Chilcotinkrigen, British Columbia
- 1864–65 – Coloradokrigen: Sammenstøt sentrert på Colorado Eastern Plains mellom den amerikanske hær og en allianse som hovedsakelig bestod av cheyenner og arapahoer.
- 1864 – Sand Creek-massakren: John Chivington dreper mer enn 450 cheyenner og arapahoer som hadde overgitt seg.
- 1866–68 – Red Clouds krig: Lakotahøvdingen Makhpyia luta (Red Cloud) gjennomfører de mest vellykkede angrepene mot den amerikanske hæren i løpet av indianerkrigene. Gjennom Fort Laramie-avtalen (1868) gav USA lakotaene et stort reservat uten militært nærvær eller overvåkning, ingen bosetninger og ingen reserverte bygningsrettigheter. Reservatet inkluderte hele Black Hills.
- 1867–75 – Comanche-kampanjen: Generalmajor Philip Sheridan, kommandant i avdelingen Missouri, setter i verk vinterkampanje i 1868–69 for å fjerne indianerstammer som er spredt i grenseområdene i Colorado, Kansas, New Mexico og Texas.
- 1868 – Slaget ved Beecher Island: Hundesoldater fra de nordlige cheyennene, apapahoer og brulé- and oglala-sioux, alle under lederskapet til høvding Roman Nose, kjemper mot speidere til U.S. 9th Cavalry Regiment i et slag som varte i ni dager.
- 1868 – Slaget ved Washita River: George Armstrong Custers 7th U.S. Cavalry angriper Black Kettles cheyennelandsby ved Washita River (nær dagens Cheyenne, Oklahoma). 250 menn, kvinner og barn ble drept.
- 1869 – Slaget ved Summit Springs: 3d Armored Cavalry Regiment knuser krigere fra cheyennene og siouxene under lederskapet til Tall Bull.
- 1874 – Slaget ved Palo Duro Canyon: Cheyenner, comancher og kiowa-krigere støter sammen med elementer av U.S. 4th Cavalry Regiment, ledet av oberst Ranald S. Mackenzie.
- 1872–73 – Modockrigen eller modockampanjen: 53 modockrigere under Captain Jack står imot 1000 soldater fra den amerikanske hær i syv måneder. Generalmajor Edward Canby ble drept under en fredskonferanse og ble den eneste generalen som ble drept i løpet av indianerkrigene.
- Apasjekampanjene eller apasjekrigene (1873 og 1885–86) og navajokrigene (1861–86): Etter at oberst Christopher «Kit» Carson drepte og forflyttet mange apasjer til reservater i 1862, fortsatte trefninger mellom USA og apasjene frem til 1886 da Geronimo overga seg.
- 1874–75 – Red Riverkrigen: Comancher kjemper mot amerikanske styrker under kommandoen til William Sherman og generalløytnant Phillip Sheridan.
- 1876–77 – Black Hills krigen eller Little Big Horn-kampanjen: Lakotaer under Sitting Bull og Crazy Horse kjemper mot USA etter gjentatte brudd på Fort Laramie-avtalen (1868).
- 1876 – Slaget ved Rosebud: Lakotaer under Tasunka witko støter sammen med en amerikansk hærkolonne som er på vei til å forsterke Custers 7th Cavalry.
- 1876 – Slaget ved Little Bighorn: Siouxer og cheyenner under lederskapet til Sitting Bull og Crazy Horse beseirer 7th Cavalry under George Armstrong Custer.
- 1877 – Nez Perce-kampanjen eller Nez Percekrigen: Nez Perce under høvding Joseph trakk seg tilbake fra 1st U.S. Cavalry gjennom Idaho, Yellowstone Park og Montana etter at en gruppe Nez Perce angrep og drepte en gruppe angliske bosettere tidlig i 1877.
- 1878 – Bannock-kampanjen eller Bannock-krigen: Elementer fra 21st U.S. Infantry, 4th U.S. Artillery og 1st U.S. Cavalry konfronterte de innfødte i det sørlige Idaho inkludert bannocker og piuter da stammene truet med opprør i 1878, delvis på grunn av misnøye med at de måtte gi fra seg land.
- 1878–79 – Cheyenne-kampanjen eller cheyennekrigen: En konflikt mellom USAs væpnede styrker og en liten gruppe cheyenne-familier.
- September 1879–november 1880 – Ute-kampanjer eller Utekrigen: 29. september 1879 ble rundt 200 menn, elementer fra 4th U.S. Infantry og 5th U.S. Cavalry under kommandoen til major T. T. Thornburgh, angrepet og lagt under beleiring i Red Canyon av 300–400 ute-krigere. Thorburghs gruppe ble reddet av styrkene til 5th og 9th U.S. Cavalry tidlig i oktober, men ikke før betydelige tap av liv hadde skjedd. Utene ble til slutt pasifisert i november 1880.
- November 1890–januar 1891 – Pine Ridge-kampanjen: Den siste betydelige konflikten med siouxene. Sammenstøtet involverte nesten halvparten av infanteriet og kavaleriet til den regulære hæren førte til at de overlevende krigerne la ned sine våpen og trakk seg tilbake til sine reservater i januar 1891.
- 29. desember 1890 – Massakren ved Wounded Knee: Sitting Bulls halvbror, Big Foot, og rundt 200 siouxer ble drept av U.S. 7th Cavalry Regiment. Denne hendelsen utgjør den siste erobringen av indianerne siden den satte et effektivt punktum for indianerkrigene.
Litteratur rediger
- Raphael, Ray. A People's History of the American Revolution: How Common People Shaped the Fight for Independence. New York: The New Press, 2001. ISBN 0-06-000440-1.
- Ravna, Øyvind, Fra Little Bighorn til Standing Rock. En moderne indianerhistorie, Orkana Akademisk, 2016 ISBN 978-82-8104-335-0
- Remini, Robert V. Andrew Jackson and his Indian Wars. New York: Viking, 2001. ISBN 0-670-91025-2.
- Richter, Daniel K. Facing East from Indian Country: A Native History of Early America. Cambridge, Massachusettes: Harvard University Press, 2001. ISBN 0-674-00638-0.
- Thornton, Russell. American Indian Holocaust and Survival: A Population History Since 1492. Oklahoma City: University of Oklahoma Press, 1987. ISBN 0-8061-2220-X.
- Yenne, Bill. Indian Wars: The Campaign for the American West. Yardley, PA: Westholme, 2005. ISBN 1-59416-016-3.
Eksterne lenker rediger
- (en) Indian wars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
