Wikipedia

Indianapolis Motor Speedway

USAs flagg Indianapolis Motor Speedway
The Brickyard
Sted Indianapolis, Indiana, USA
Tidssone GMT − 5
Kapasitet 257 325[1]
Arkitekt Carl G. Fisher, James A. Allison,
F. H. Wheeler og Arthur Newby
Hovedløp IRL IndyCar Series,
NASCAR Sprint Cup Series, MotoGP
Lengde 4,023 km
Svinger 4

Indianapolis Motor Speedway er den nest eldste motorsport-banen i verden som fortsatt eksisterer. Banen ble bygget i 1909. Banen har plass til 257 325[1] publikummere, og er dermed den sportsareaen i verdenshistorien med størst publikumskapasitet.[1] Arkivert 23. oktober 2006 hos Wayback Machine. Til sammenlikning er det plass til 150 000 publikummere på verdens største fotballstadion, Rungrado May Day Stadium.

Indianapolis Motor Speedway er omkring 4 kilometer lang og oval, og dimensjonene har vært de samme siden byggingen av den opprinnelige banen i 1909. Banen anses som en av de mest kjente og prestisjefylte motorsport-arenaene i verden, ble plassert på den amerikanske listen over historiske steder i 1975 og erklært et nasjonalt historisk landemerke i 1987.

Det har blitt arrangert 222 billøp på banen siden åpningen den 19. august 1909 (Per 3. juli 2006), og 122 forskjellige førere har tatt seire på banen. Etter seieren i USAs Grand Prix i 2006, hans femte, har Formel 1-føreren Michael Schumacher rekorden for flest seire på Indianapolis Motor Speedway. A.J. Foyt, Al Unser og Rick Mears har tatt fire seire hver på banen, og det samme har Jeff Gordon.

Historie rediger

Da det første løpet ble arrangert i august 1909 ble feiringen raskt snudd til katastrofe på grunn av banens overflate av knust stein og tjære. Det var store skader på førere og tilskuere, biler tok fyr, det var dødsfall, og løpet ble stoppet midtveis. Louis Schwitzer ble erklært vinner foran tolv tusen tilskuere.

Etter et ininativ fra Carl G. Fisher, tidligere racerfører og en av investorene bak banen, ble sikkerheten økt drastisk ved å brolegge banen med 3,2 millioner brosten, noe som ga banen sitt populære kallenavn, The Brickyard.

Banens andre løp, Indianapolis 500 den 30. mai 1911, trakk omkring 80 000 tilskuere, og Ray Harroun tok seieren.

1912 til 1920-tallet - Gullalderen rediger

Et av de kjente løpene på banen er Indianapolis 500 i 1912, da Ralph DePalma tapte en ledelse på fem runder, fem runder før slutt, da bilen hans brøt sammen. Mens bilen hans ble dyttet rundt banen halte Joe Dawson seieren i land. I denne perioden ble Indianapolis kjent over hele verden, og internasjonale førere begynte å konkurrere her. Tre av de neste fire vinnerne var europeere, mens DePalma var unntaket fordi han var amerikansk statsborger, til tross for at han var italienskfødt.

Løpet i 1916 ble kortet ned til 120 runder, av flere grunner. For det første var deltakelsen av europeiske biler sviktende (denne var så liten at baneledelsen selv deltok med flere biler). Samtidig var det oljemangel, og dessuten ble løpet kortet ned av respekt for 1. verdenskrig, som raste i Europa.

I årene 1917 og 1918 ble løpene avbrutt av 1. verdenskrig, da Indianapolis ble brukt som verksted for militære kjøretøy. Rett før dette, den 9. september 1916, ble det arrangert en dag med korte løp, kalt Harvest Classic. Johnny Aitken, i en Peugeot, vant alle løpene, løp som skulle bli de siste bortsett fra 500-løpene som ble avholdt på banen de neste 78 årene.

Da løpene startet opp igjen etter krigen økte hastighetene, og i 1925, da Peter DePaolo vant, kjørte de raskeste bilene gjennomsnittshastigheter opp mot 160 km/t.

1930-årene rediger

Da depresjonen traff USA på 1930-tallet sank prispengene fra 50 000 dollar til førsteplassen og totalt 98 250 dollar i 1930 til 18 000 dollar og 54 450 dollar respektivt. Dessuten ble reglene myket opp, for å sørge for flere deltakere. Rekordhøye 42 biler startet i Indianapolis 500 i 1933, mens det var 33 førere som startet fra 1934 av, med unntak av 1947 da 30 førere startet.

Tidlig på 1930-tallet sørget de stadig økende hastighetene for at banen ble stadig mer farlig, og i perioden 1931-1935 var det 15 dødsulykker. Dette gjorde det nødvendig med et nytt dekke på banen, og asfalt erstattet brostein på deler av banen. Farene ved å kjøre på banen i denne perioden stoppet ikke Louis Meyer og Wilbur Shaw fra å bli tredoble vinnere, og Shaw ble også den første vinneren to år på rad (1939 og 1940).

Salg av banen rediger

Tidlig på 1940-tallet ble det nødvendig med ytterligere forbedringer av banen. I 1941 brant halve Gasoline Alley, serviceområdet, ned rett før løpet. På grunn av USAs deltakelse i 2. verdenskrig ble løpet avlyst i 1942, og senere sørget et forbud mot motorsport for at Indianapolis 500 ikke ble kjørt under krigen (1942–1945). I denne perioden var banen mer eller mindre forlatt, og i svært dårlig stand. Lokalbefolkningen gikk ut fra at banen ville bli solgt etter krigen, og at det ville bli bygget boliger på området. Da krigen nærmet seg slutten kom Wilbur Shaw tilbake til banen den 29. november 1944, for å kjøre en dekktest for Firestone, som hadde blitt godkjent av myndighetene. Shaw ble sjokkert over banens tilstand, og kontaktet eieren Eddie Rickenbacker, som fortalte at banen var til salgs. Shaw sendte ut brev til bilindustrien, for å finne en kjøper. Dårlige tilbakemeldinger førte til at Shaw fryktet at området ville bli solgt til fordel for boliger, og han startet letingen etter en kjøper som forsto hva det handlet om. Han fant Terre Haute, en forretningsmann fra Indiana. Møter ble arrangert, og kjøpet av banen ble gjennomført den 14. november 1945 til en pris på 750 000 amerikanske dollar. Reparasjoner og utbedringer av banen fant sted kort tid etter for å klargjøre banen til løpet i 1946. Helt siden da har banen fortsatt å vokse, og banen har for lengst fått tilbake sitt rykte som en fantastisk bane.

1950-årene rediger

På 1950-tallet kjørte bilene i hastigheter opp mot 240 km/t, noe som bidro til å trekke fler fans til arrangementene. Kurtis, Kuzma og Watson-biler dominerte, og de aller fleste ble drevet av motorer fra Offenhauser. Publikumsfavoritten Novi, med sitt unike utseende og lyd, var en svært kraftig bil for sin tid, som dominerte kvalifiseringene. Dessverre var den ikke driftssikker, og klarte aldri å gjennomføre hele løpet på grunn av at motoren brøt sammen, eller fordi bilen måtte stoppe for ofte på grunn av den store motorens bensintørst.

Banens rykte ble så godt at Indianapolis 500 ble en del av verdensmesterskapet i Formel 1 i årene mellom 1950 og 1960, selv om ingen av Indy-førerne kjørte i Formel 1, og kun Scuderia Ferraris Alberto Ascari blant F1-førerne kjørte i Indy 500. Den femdoble verdensmesteren Juan Fangio testkjørte banen i 1958, men bestemte seg for ikke å delta.

1950-tallet var også det farligste tiåret for billøp. Av de 33 førerne i løpet i 1953 døde 16 av løpsrelaterte ulykker.

Moderne IndyCar rediger

I oktober 1961 ble banen fullstendig asfaltert, med unntaket av en meters bred brostein-stripe ved start/mållinjen.

Ironisk nok kjørte en rekke F1-førere på Indy i 1960-årene, og revolusjonen med bakmonterte motorer som ble startet i F1 av Cooper-teamet endret også Indy 500; siden Jim Clarks seier i 1965 har alle vinnerne kjørt biler med motoren montert bak. Graham Hill vant det påfølgende året, i sitt første forsøk, og har blitt den eneste føreren til dags dato som har vunnet både verdensmesterskapet, Indianapolis 500 og 24-timersløpet i Le Mans.

Fra 1970 til 1981 hadde Indianapolis en tvilling i Ontario, California, ved navnet Ontario Motor Speedway. Denne banen var kjent som «Vestens Indianapolis», og løpet California 500 ble arrangert her, men banen ble en økonomisk fiasko på grunn av dårlig ledelse og for få arrangementer på banen.

I 1980-årene kom en ny generasjon førere med enda høyere hastigheter, ledet an av Rick Mears, som var den første som passerte 320 km/t-grensen, i 1982. I 1989 imponerte F1-legenden Emerson Fittipaldi både førere og tilskuere da han vant, og samtidig var den første som hadde en hastighet på 350 km/t. Indianapolis i 1989 endte med en duell mellom Fittipaldi og Al Unser Jr., som kulminerte i at Unser Jr. kjørte ut i den nest siste svingen i den 199. runden, etter å ha kommet borti Fittipaldis høyre forhjul med sitt venstre bakhjul. De påfølgende årene vant Arie Luyendyk løpet i 1990 med en gjennomsnittshastighet på 299,307 km/t.

Al Unser Jr. tok endelig seieren i en nervepirrende avslutning i 1992, da han kom i mål bare 0,043-dels sekund foran Scott Goodyear.

NASCAR, Formel 1, IROC og PGA Golf på Indy rediger

 
Formel 1 layout

NASCAR rediger

Fra 1919 til 1993 var Indianapolis 500 det eneste løpet som ble arrangert på banen, men da Tony George arvet banen sørget han for mer action på banen, med NASCAR-løpet Allstate 400 (frem til 2005), og et internasjonalt mesterløp (IROC, International Race Of Champions). Golfbanen som hadde blitt bygget på banen på 1970-tallet ble bygget om fra 27 hull til 18 hull, og var designet av Pete Dye.

Formel 1 rediger

 
Formel 1-løp på Indianapolisbanen i 2003

I 1998 sørget George for at Formel 1 returnerte til USA for første gang siden 1991. To år med renovering og bygging på banen førte til det første amerikanske Grand Prix i 2000, et løp som ble en stor suksess. Året etter ble nok en suksess, med 185 000 tilskuere, og var det første store sportsarrangementet i USA etter 11. september 2001.

Referanser rediger

  1. ^ a b Study puts Indy's capacity at 257,325 – USA Today – 5/27/2004

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Indianapolis_Motor_Speedway&oldid=23695411»