Imre Nagy
Imre Nagy (født 7. juni 1896 i Kaposvár i Ungarn, henrettet 16. juni 1958 i Budapest) var en ungarsk politiker og motstandsmann. Han var ungarsk statsminister to ganger.
| Imre Nagy | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. juni 1896[1][2][3][4] Kaposvár[5] | ||
| Død | 16. juni 1958[1][2][3][4] (62 år) Budapest[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, samfunnsøkonom | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Mária Égető | ||
| Barn | Erzsébet Nagy | ||
| Parti | 7 oppføringer
Ungarns kommunistiske parti (1918–1943) (1925–1943)
Ungarns kommunistiske parti (1945–1948) (1944–1948) Ungarns kommunistiske parti (1948–1956) (1948–1956) Ungarns sosialistiske arbeiderparti (1956–1956) Ungarns sosialdemokratiske parti (1924–1925) Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene) (1917–1921) Sovjetunionens kommunistiske parti (1939–1943) | ||
| Nasjonalitet | Ungarn | ||
| Gravlagt | Budapests nye kommunale gravlund | ||
| Medlem av | Det ungarske vitenskapsakademiet | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Imre Nagy ble født i en bondefamilie. Hans far, József Nagy (1869–1925), var en tjener ved gården og landarbeider og ble senere industriarbeider, og moren Rozália Szabó (1877–1969) hadde vært tjenestepike før paret giftet seg. Selv ble han utdannet til låsesmed og dreier.
Under første verdenskrig kjempet han på østfronten i den østerriksk-ungarske hæren, og ble tatt til fange i 1915. I fangenskapet ble han kommunist og vendte tilbake til Ungarn etter første verdenskrig og ble medlem av Béla Kuns kommunistregjering. I 1929 dro han til Sovjetunionen og ble medlem av Komintern.
Politiker i Ungarn etter annen verdenskrig rediger
Ved slutten av annen verdenskrig, da Ungarn ble overrent av Den røde armé, som nedkjempet og fordrev de tyske styrkene, dro han tilbake til Ungarn og ble medlem av den kommunistiske marionettregjeringen.
Imidlertid ble han stadig mer skeptisk til stalinismen, og da han ble statsminister i 1953 forsøkte han i økende grad å distansere Ungarn fra østblokken og opptre som leder for et selvstendig land. Dette førte til at han ble tvunget til å gå av og utvist fra kommunistpartiet.
Da ungarerne gjorde opprør mot den sovjetiske okkupasjonen i 1956, ble Nagy igjen statsminister og erstattet kommunisten Ernö Gerö, som flyktet til Sovjetunionen. Den 1. november appellerte han til vesten om å hjelpe Ungarn.
Opprøret i Ungarn ble knust av sovjetiske styrker samme år, og Nagy og andre motstandsmenn søkte asyl i den jugoslaviske ambassaden. Han ble imidlertid arrestert etter at han kom ut etter å ha fått løfte om fritt leide, og ble henrettet sammen med en rekke andre i 1958.
Han ble begravet på et lukket område på kommunekirkegården, og graven ble først tilgjengelig etter 1989. Ved siden av graven står et monument med innskrifter på latin, ungarsk, tysk og engelsk. Den latinske innskriften lyder Vivos voco Mortuos plango Fulgara frango (Jeg roper til de levende. Jeg sørger over de døde. Jeg slår lyn tilbake hentet fra diktet “Das Lied von der Glocke” av den tyske poeten Friedrich Schiller utgitt i 1798).
Etter at Ungarn ble fritt ble han gitt en statsbegravelse med fulle militære æresbevisninger, og det står en statue av ham på Heltenes plass, hvor landets helter i kampen mot Sovjet minnes.
Politisk testamente rediger
- Imre Nagy: Politisches Testament. Mit einem Vorwort von Professor Dr. Hugh Seton-Watson. München 1959
Referanser rediger
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Imre-Nagy, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005458, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 42798[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Encyclopædia Britannica[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- János M. Rainer: Imre Nagy. Vom Parteisoldaten zum Märtyrer des ungarischen Volksaufstandes. Eine politische Biographie 1896-1958. Paderborn 2006, ISBN 3-506-75836-5
- Johanna Granville: Der erste Domino, Texas A & M University Press, 2004. ISBN 1-58544-298-4.
- Johanna Granville (Imre Nagy auch bekannt als 'Volodya') Imre Nagy aka 'Volodya' - A Dent in the Martyr’s Halo?, Cold War International History Project Bulletin, no. 5 (Woodrow Wilson Center for International Scholars, Washington, DC), Spring, 1995, pp. 28, and 34–37.
- Johanna Granville: Radio Freies Europa und die ungarische Revolution von 1956 “Caught With Jam on Our Fingers”: Radio Free Europe and the Hungarian Revolution in 1956 Diplomatic History, vol. 29, no. 5 (2005): pp. 811–839.
- Johanna Granville: Dokumente aus dem sowjetischen Archiven über Ungarn Soviet Archival Documents on the Hungarian Revolution, 24 October - 4 November 1956 Arkivert 18. august 2011 hos Wayback Machine., Cold War International History Project Bulletin, no. 5 (Woodrow Wilson Center for International Scholars, Washington, DC), Spring, 1995, pp. 22–23, 29–34.
- Sandor Kopacsi: Die ungarische Tragödie. Wie der Aufstand von 1956 liquidiert wurde. DVA, Stuttgart 1979, ISBN 978-3-548-38021-6. (Kopacsi war damals Budapester Polizeipräsident)