I heteste laget (originaltittel: Too Hot to Handle) er en britisk kriminalfilm fra 1960, regissert av Terence Young og produsert av Wigmore Productions og Associated British Picture Corporation (ABPC). I hovedrollene spiller Jayne Mansfield, Leo Genn og Karlheinz Böhm. Filmen handler om dramatikken som foregår bak kulissene i en strippeklubb i Soho. Manus er skrevet av Herbert Kretzmer og Harry Lee.

I heteste laget
orig. Too Hot to Handle
Generell informasjon
Utgivelsesår
  • desember 1960 (1960-12) (Storbritannia)
  • 12. januar 1961 (1961-01-12) (USA)
Prod.landStorbritannia
Lengde105 min (premiereversjon)
92 min (sensurert versjon)
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiTerence Young
Produsent
  • Selim Cattan
  • Ronald Rietti
  • Phil C. Samuel
Manusforfatter
Musikk
SjeffotografOtto Heller
KlippLito Carruthers
Foran kamera
Medvirkende
Prod.selskap
Eksterne lenker

Lavbudsjettsfilmen fikk først og fremst oppmerksomhet på grunn av de dristige dansenumrene, og måtte sensureres før den kunne vises i USA.

Handling rediger

 
Jayne Mansfield i I heteste laget.

Den kyniske forretningsmannen Johnny Solo driver Pink Flamingo Club, en av de mest kjente strippeklubbene i Soho i London. Den største konkurrenten hans er Diamonds Dielli, som driver Diamond Horseshoe rett over gaten. Johnny er kjæreste med Midnight Franklin, en av jentene som jobber for ham. Hun elsker ham, til tross for at han har gjort det klart at han ikke er interessert i et seriøst forhold.

En dag blir Johnny kontaktet av den franske journalisten Robert Jouvel, som ønsker å skrive en artikkel om klubben hans. Johnny går med på dette. Robert blir umiddelbart fascinert av den mystiske danserinnen Lilliane Decker. Han hjelper henne ut av flere situasjoner der hun føler seg truet, og gradvis stoler hun mer på ham. Likevel nekter hun å avsløre noe om seg selv.

I mellomtiden har Johnny blitt kontaktet av Diamonds, som hevder at han har mottatt et trusselbrev. Diamonds spekulerer at det kan være mafiaen som står bak, og foreslår at Johnny skal samarbeide med ham. Johnny lar seg ikke skremme, men ikke lenge etter begynner også han å motta trusler. Midnight blir redd, men Johnny nekter å gå med på kravene. Etter at han blir banket opp på kontoret sitt, innser han at det er Diamonds som står bak det hele. Midnight overhører en telefonsamtale der hun får vite at Diamonds samarbeider med Novak, manageren på Pink Flamingo Club. Hun er imidlertid usikker på om hun skal fortelle dette til Johnny.

Johnny arrangerer et møte mellom Pony Tail, en av de nye danserinnene på klubben, og herr Arpels, en velstående kunde. Både Lilliane og Midnight forsøker å overbevise den unge og naive Pony Tail om at hun ikke må treffe ham, men hun er overbevist om at han kan hjelpe henne karrieremessig. Midnight forsøker også å ta det opp med Johnny, ettersom de begge er klar over at Pony Tail ikke er myndig, men Johnny vil ikke høre. Samtalen deres blir overhørt av Robert. Han har også til slutt funnet ut at Lilliane er en savnet person som skapte overskrifter i vesttyske aviser. Møtet mellom Pony Tail og herr Arpels ender med at han dreper henne da hun motsetter seg fremstøtene hans.

Midnight bestemmer seg for å fortelle Johnny det hun har fått vite om Novak. Da han sier at han vil drepe Novak blir hun redd og forsøker å prate ham ut av det. Han forsikrer henne om at han ikke engang har skytevåpen, til tross for at han har en pistol gjemt på kontoret sitt. Like etter kommer politiet for å finne ut hvem som drepte Pony Tail. De eneste som sier seg villig til å vitne mot Johnny er Robert og Lilliane. Da Midnight går inn på kontoret til Johnny, finner hun imidlertid pistolen hans, og innser at han har løyet til henne. Hun bestemmer seg for å fortelle politiet det hun vet om Johnny, ettersom hun mener at det er den eneste måten å forsikre seg om at han er trygg. Han fiker til henne før han blir arrestert, og en gråtende Midnight forlater klubben alene.

Medvirkende rediger

Musikk rediger

  • «Too Hot to Handle» fremført av Jayne Mansfield
  • «You Were Made for Me» fremført av Jayne Mansfield

Mottakelse rediger

De dristige dansenumrene skapte problemer for filmsensuren. Før filmen kunne vises i USA måtte 13 minutter klippes bort.[1] Playboy publiserte bilder av noen av Mansfields lettkledde kostymer.[1]

Monthly Film Bulletin mente at filmen var umoralsk, og at den «utnytter de lastene som den later som den fordømmer».[2] Variety lot seg heller ikke imponere over filmen, og beskrev den som «tvilsom og snuskete underholdning».[1]

Referanser rediger

  1. ^ a b c Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography (engelsk). Greenwood Press. s. 90. ISBN 978-0313285448. 
  2. ^ Callan, Michael Feeney (1986). Pink Goddess: Jayne Mansfield Story (engelsk). W.H. Allen. s. 132. ISBN 978-0491030854. 

Eksterne lenker rediger