Ieoh Ming «I.M.» Pei (tradisjonell kinesisk: 貝聿銘; pinyin: Bèi Yùmíng; Wade–Giles: Pei Yü-Ming; født 26. april 1917 i Guangzhou i provinsen Guangdong i Kina, død 16. mai 2019Manhattan i New York[14]) var en Pritzker-prisbelønnet kinesiskfødt amerikansk arkitekt.[15]

I.M. Pei
Født貝聿銘
26. apr. 1917[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Guangzhou (Republikken Kina)
Død16. mai 2019[5][1][3][4]Rediger på Wikidata (102 år)
Manhattan (New York, USA)[6]
BeskjeftigelseArkitekt Rediger på Wikidata
Utdannet vedHarvard Graduate School of Design (akademisk grad: Master of Architecture)
MIT School of Architecture and Planning (akademisk grad: Bachelor of Architecture)
University of Pennsylvania (avslutningsårsak: college transfer)
EktefelleEileen Loo
FarTsuyee Pei
NasjonalitetUSA
Taiwan
Medlem av
6 oppføringer
American Academy of Arts and Letters
Kinas akademi for ingeniørvitenskap
Royal Academy (æresmedlem)
American Academy of Arts and Sciences
Académie d'architecture[7]
Committee of 100
Utmerkelser
15 oppføringer
Pritzker Architecture Prize (1983)
National Medal of Arts (1988)
Royal Gold Medal (2010)
Presidentens frihetsmedalje (1993)
Praemium Imperiale (1989)[8]
Architecture Firm Award (1968)
Library of Congress Living Legend (2000–)[9][10]
Offiser av Æreslegionen
Medal of Liberty (1986)
Æresdoktor ved Hong Kong-universitetet
Honorary doctor of the Tongji University (1994)[11]
Æresdoktor ved det kinesiske universitetet i Hong Kong
Eugene McDermott Award in the Arts at MIT (1984)[12]
Berliner Bär (1999)
Great Immigrants Award (2006)[13]

Bakgrunn rediger

Pei ble født i Kanton i en familie fra Suzhou. Hans far var bankmann og ble senere direktør for Bank of China og guvernør i Kinas sentralbank. Hans familie flyttet senere til Hongkong, der de bodde i Peis grunnskoletid og flyttet deretter til Shanghai da hans far ble sjef for Bank of China.

Pei utdannet seg ved St. Paul's College i Hongkong og på universitet i Shanghai, før han i 1935 flyttet til USA. Da han var 18 år begynte han på studier i arkitektur ved University of Pennsylvania. I 1940 tok han også en eksamen ved Massachusetts Institute of Technology. Han studerte senere ved Harvard. Kort etter studiene ble han medlem av National Defense Research Committee i Princeton.

I 1944 vendte Pei tilbake til Harvard og studerte under den tyske arkitekten Walter Gropius, som tidligere hadde vært assosiert med Bauhaus. I 1946 tok Pei magistereksamen i arkitektur. Han fikk utmerkelsen Wheelwright Traveling Fellowship i 1951. I 1954 ble han amerikansk statsborger.

Karriere rediger

I 1948 traff Pei entreprenøren William Zeckendorf, noe som resulterte i samarbeid i flere storskalaprosjekter i USA. I 1955 startet Pei arkitektkontor i eget navn og hadde siden det prosjekter verden over.

Hans arkitektur kan beskrives som sterkt forankret modernisme, oppblandet med oppløste strukturer, asymmetri og lekenhet.[trenger referanse] Flertallet av bygningene Pei har tegnet er offentlige bygninger oppført i stål, betong og glass.[trenger referanse]

Pei er mannen bak den omfattende restaurering og utbygging av Louvre i Paris med hovedinngangen Den store pyramide i den sentrale slottsgården og underetasje med lobby, metrostasjon, butikker og multietnisk restaurant.

Han tegnet Swissôtel The Stamford, som er 226 meter høyt.

Priser og utmerkelser (utvalg) rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Ieoh Ming Pei, Munzinger IBA 00000016453, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ MAK, oppført som Ieoh Ming Pei, PLWABN-ID 9811262744205606[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 47311, oppført som Ieoh Ming Pei[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Ieoh-Ming Pei, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0049728[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 21458[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ academie-architecture.fr, besøkt 27. april 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Library of Congress, «I M Pei - Living Legends»[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Library of Congress to Honor "Living Legends"[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Folkerepublikken Kinas utdannelsesministerium, verkets språk kinesisk, www.moe.gov.cn, besøkt 11. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ arts.mit.edu[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.carnegie.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Goldberger, Paul (16. mai 2019). «I.M. Pei, World-Renowned Architect, Is Dead at 102». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. 
  15. ^ «I.M. Pei, preeminent architect of civic centers and cultural institutions, dies at 102». Washington Post (engelsk). Besøkt 17. mai 2019. 

Litteratur rediger

  • Arnt Cobbers: Ieoh Ming Pei. Jaron Verlag, Berlin 2004. ISBN 3-89773-408-7.
  • Gero von Boehm: Light is the key. Conversation with I. M. Pei. Prestel Verlag, München 2000. ISBN 3-7913-2176-5.
  • Gero von Boehm: I. M. Pei. 11. September 2002. Intervju i: Begegnungen. Menschenbilder aus drei Jahrzehnten. Collection Rolf Heyne, München 2012, ISBN 978-3-89910-443-1. S.359-372
  • Lenci Ruggero: I.M. Pei - Teoremi spaziali, Universale di Architettura, Testo & Immagine, Torino 2004. ISBN 88-8382-143-2