Hulvei
Hulveier, også kalt hulveger, er gamle veifar som har fått sin forsenkede U-form fra erosjon av lang tids ferdsel av folk og hester.[1] Hulveier er kjent over hele Europa, og enkelte er fortsatt i bruk.
Hulveier rediger
Hulveier var vanlige før hjulkjøretøyenes tid. Frakt av last på hulvei skjedde gjerne ved hjelp av kløv eller slep, og vinterstid med slede. Over tid ga slitasjen fra ferdselen et veifar med en tydelig U-profil. Når veifaret ble for dypt og gjørmete av slitasje, flyttet man gjerne ferdselen noen meter til siden. Slik kan man finne en rekke parallelle hulveier som har blitt dannet over lang tid.[2] Det ligger ofte kulturminner som hustufter, gravfelter, varp og andre veimerker langs disse ferdselsårene.
Hulveier var ofte i bruk over et langt tidsrom og kan være svært gamle. De kan sjelden dateres direkte, men kan i en del tilfeller knyttes til daterte kulturminner som ligger ved veifaret.
Der jordsmonnet er dypt nok, vil slike hulveier over tid kunne bli så dype at selv reisende til hest eller med vogner ikke vil være synlige over kanten på hulveien. Hulveier som er så dype at reisende er helt skjult er først og fremst et fenomen man kjenner fra fastlands-Europa og England. I Norge er jordsmonnet de fleste steder ikke dypt nok eller av en beskaffenhet som gir så dype hulveier.
Kjente hulveier i Norge rediger
Det største hulveiskomplekset i Østfold viste tett trafikk i oldtiden ned mot Visterflo i Tune, trolig for å unngå Sarpsfossen. Dessverre er dette hulveiskomplekset nå rasert. Et annet er påvist ved Kjellandsvik på Jeløy ved Moss.[3]
En hulvei av ukjent opprinnelse, trolig svært gammel, går mellom sundstedet ved Hokksund og gården Øvre Hoen, trolig har den gått videre til andre gårder.[4]
I årene 1998–2000 gjennomførte Vestfold fylkeskommune, med støtte fra Statens vegvesen, Norsk vegmuseum og Kulturhistorisk museum, et pionerprosjekt om hulveier i Vestfold, ledet av arkeologen Terje Gansum. Prosjektet skulle finne svar på hvor gamle hulveiene i Vestfold kan være, hvordan hulveier best kan studeres, og hvordan vi skal ta vare på dem. Prosjektet resulterte blant annet i boken «Hulveger – fragmenter av fortidens ferdsel», som er fritt tilgjengelig på nett.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Terje Gansum (2002). Hulveger – fragmenter av fortidens ferdsel (PDF). Tønsberg: Kulturhistorisk forlag. ISBN 82-92069-07-0.
- Reidar Fønnebø (2004). Oldtidsveger, slep og kongeveger i Oslo og på Østlandet. Oslo: Orion. ISBN 82-458-0645-5.