Huitzilopochtli

Huitzilopochtli var – på samme måte som Topiltzin Quetzalcoatl – en mektig «menneskegud» (spansk: hombre-diós), gud i menneskeskikkelse, i aztekisk mytologi.

Krigs- og solguden Huitzilopochtli med ildslangen Xiuhcoatl i hånden.

Hodeskalleoppheng til hans ære.

Han var aztekernes verne- og krigsgud, og skal ha vært den som ledet dem fra det mytiske urhjemmet Aztlán til deres nye by Tenochtitlan. Vitnesbyrd om hans verk vises i sydkammeret i Templo Mayor. Som solgud trengte han daglige ofringer for å fortsette med å skinne og aztekerne fra evig natt.

Navnet

På nahuatl er navnet hans sammensatt av ordene huītzilin (kolibri) og ōpōchtli (venstre side, sydlig retning). Hans navn kan oversettes med «Kolibri sørfra», eller kanskje «Kolibriens venstre side». På aztekernes kart var «sør» og «venstre» samme retning, og det var der man kunne finne paradiset.

Fødselsmyten

Han var sønn av jordgudinnen Coatlicue som ble gravid med ham, da en fjær eller fjærball kom borti henne mens hun feide fjelltoppen Coatepec ren. Coatlicue hadde alt 400 andre sønner som het Centzonuitznaua, samt en datter, gudinnen Coyolxauhqui. De ville drepe sin mor for å ha blitt gravid på en så lite ærefull måte. Da Huitzilopotchtli hørte dette, sprang han ut av sin mors underliv i voksen skikkelse og i full rustning. Han jaget sine 400 brødre som flyktet opp på himmelen. Sin søster halshugget han og slengte kroppen hennes ned fjellsiden. Ettersom han selv var solen, var hans søster månen og de 400 brødrene stjernene på nattehimmelen. Derfor trodde aztekerne at solen støtt er på jakt etter månen og stjernene, som gjemmer seg så godt de kan. Til denne jakten trenger solguden å styrke seg på menneskeofre, ellers vil hans søsken klare å drepe Coatlicue, og verden gå under.

Huitzilopochtli, Tovar Codex.

Spanjolenes besøk i gudens tempel

I 1519 inviterte aztekernes hersker Moctezuma II den spanske erobreren Hernán Cortés og Bernal Diaz de 114 trinnene opp til taket av Huitzilopochtlis tempel, en pyramide i sentrum av det som i dag er Mexico by. Under oppstigningen, skrev Diaz, så de andre helligdommer som «alle var skinnende hvite». På pyramidens topp var offersteinene og et digert bilde som av en drage «og andre onde figurer og meget blod som var utgytt samme dagen». Foran bildet av Huitzilopochtli «brente de hjertene til tre indianere som var ofret den dagen». Vegger og tempelgulv «var så oversprutet med blod at de var svarte», og «hele stedet stinket motbydelig». Det var likedan i regnguden Tlalocs tempel. De spanske krønikeskriverne fikk vite at da denne store pyramiden ble innviet i 1487, ble det stilt opp fire rekker av fanger til ofring - hver rad på tre kms lengde. Bødlene arbeidet dag og natt i fire døgn. Dette høres ut som en overdrivelse, men Diaz og Andres de Tápia talte de opphengte rekkene av hodeskaller på torgene rundt om i aztekiske byer. Om hodeskalleskogen i Tenochtitláns sentrum forteller Tápia at pælene stod rundt en meter fra hverandre, med en mengde pinner i kors fra øverst til nederst, og på hver slik pinne var fem hodeskaller spiddet på gjennom tinningene. Han talte krysspinnene og ganget med fem hoder pr krysspinne, og kom til 136.000 hodeskaller. Tápia så også to høye tårn, bestående utelukkende av hodeskaller og kjevebein holdt sammen med kalk.

Ikke bare krigsfanger, men også slaver ble henrettet på pyramidene. Etter at hjertet var revet ut for å brennes i et fyrfat med kopalrøkelse, og blodet samlet i en gresskarbeholder, ble kroppen som en etterligning av solnedgangen rullet utfor pyramidens trapp, som av den grunn var svært bratt. Nedenfor ventet quaquacuiltin, gamle menn som skar hodet av de døde, stakk en stav gjennom dem, og bar kroppene bort til calpulli, husene der ofrene ble partert for å serveres som mat. Spanjolene noterte at favorittoppskriften så ut til å være en stuing med pepper og tomat, og noen stakk squash-blomster i kjøttet. Denne kannibalismen kan være forårsaket av Mellomamerikas ekstreme mangel på kjøttressurser ved istidens slutt. Alle større dyr egnet til husdyrhold var forsvunnet i kvartærtiden. Overklassen kunne spise hund, kalkun, kanin, and, hjort og fisk, mens vanlige folk i stor grad var henvist til et kosthold av alger fra overflaten av Texcocosjøen, supplert med mais og bønner der avlingen imidlertid ble rammet av gjentatte produksjonskriser utover hele 1400-tallet. Proteinrasjonene var derfor utilstrekkelige, i tillegg til et permanent underskudd på fett.

Tekster på norsk

• Fortellingen om «Huitzilopochtlis fødsel» fra Bernardino de Sahagúns Florentinerkodeksen og Diego Durans tekster om hans storverk (Reisen fra Aztlán og grunnleggelsen av Tenochtitlan og Reisen tilbake til Aztlán) er utgitt på norsk i antologien Myter fra Meso-Amerika, 2007.