Hugh de Morville
Hugh de Morville (død ca. 1202) var en normannisk ridder som tjente kong Henrik II av England på slutten av 1100-tallet. Han er hovedsakelig kjent for å ha vært én av morderne på Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, i 1170. Han holdt tittelen lord av Westmorland som han hadde arvet fra sin far, Hugh de Morville, lord av Cunningham og Lauderdale.
| Hugh de Morville | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. århundre | ||
| Død | 1202 | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Far | Hugh de Morville, Lord of Cunningham | ||
| Mor | Beatrice de Beauchamp | ||
Westmorland rediger
Det er antatt at Hugh var sin fars eldste sønn. Han synes å ha vært i kong Henrik IIs tjeneste siden 1158. Den britiske historikeren Geoffrey W. S. Barrow ved Universitetet i Edinburgh har identifisert to charter som gitt til den yngre Hugh i forbindelse med hans posisjon som lord av Westmorland, det ene ble lest høy ved hans hoff i hans festning ved Appleby ved elven Eden. En av vitnene var Harvard de Malnurs, constable av Knaresborough Castle. Dette sjeldne etternavnet kan referere til en grend ved grensen av Bretagne og Maine som i dag er kalt for La Malnoyere. Reginald de Beauchamp, som var vitne til begge charterne, tyder på å ha vært en slektning av Hughs mor, Beatrice de Beauchamp.[1]
En annen som blir nevnt, Peter de Lacelas, synes å ha vært en slektning av Gerard de Lacelles og hans sønn Alan som var klart etablert som leietaker av familien de Morvilles i Westmorland. Alan de Lascelles ble tatt til fange med sin herre ved beleiringen av Alnwick Castle i juli 1174. Lascelles har heller en beauchamp enn en tilknytning til Morville ettersom Loucelles, som navnet er avledet fra, er en av en liten gruppe grender mellom Bayeux og Caen fra hvor familien Beauchamps av Bedford trakk deres vasaller av ridder-rank.[2]
Mordet på Becket og landflyktighet rediger
Hugh de Morville og tre andre av kongens riddere, Reginald Fitzurse, William de Tracy, og Richard le Breton, besluttet å ta livet av Thomas Becket etter å ha tolket kongens raseriutbrudd som en indirekte kommando. De myrdet erkebiskopen i Canterburykatedralen den 29. desember 1170. Deretter rådet kong Henrik dem å flykte til Skottland, men da nyheten om hva de hadde gjort spredte seg, dro de tilbake til England og søkte tilflukt i de Morvilles festning Knaresborough Castle.
Det er kjent av Hugh de Morville, Richard le Breton, og William de Tracy bygde en kirke ved Alkborough i nærheten av Scunthorpe i dagens South Humberside hvor det fram til 1690 var en stein i kirkens kor som hadde en inskripsjon som vitnet om velgjerningen.[3]
Velgjerningen imponerte ikke pave Alexander III som bannlyste Tracy og de andre morderne skjærtorsdag 25. mars 1171. Tracy betalte scutage for sine landområder i 1171 og reiste til Roma i slutten av september, men før Henrik IIs krigstokt til Irland i oktober.[4] Reisen til Hugh de Morville og de andre ridderne til Roma ble forsinket inntil to av dem, FitzUrse og de Morville, hadde tatt del i et opprør mot kongen i 1173–1174. Erkebiskopens mordere fikk til slutt audiens hos paven som til tross for deres anger erklærte at de skulle bli forvist og kjempe «som riddere i tempelordenen i 14 år» i Jerusalem før de kunne vende tilbake til Roma[5]
En Hugh de Morville opptrer i tjeneste hos korsfarerkongen Rikard Løvehjerte, sønn av Henrik II, på 1190-tallet. Det synes sannsynlig at dette er den samme som lorden av Westmorland. Han var gissel for Rikard i 1194 da kongen var blitt tatt til fange av Henrik VI av Det tysk-romerske rike. Den tyske poeten Ulrich von Zatzikhoven hevdet at han fikk tak i den franskspråklige kildeboken for sin romanse Lanzelet fra Hugh de Morville.[6]
Død og begravelse rediger
William de Tracys reise østover er bekreftet av Romwald, erkebiskop av Hovenden og Salerno, som sier at paven instruerte ridderne, straks deres plikter var blitt utført, om å besøke de hellige stedene med nakne føtter og i botsskjorte, og deretter leve alene for resten av livet på Det svarte fjell i nærheten av Antiokia ved Orontes, tilbringe all sin tid i våkenatt, bønner, og jamring. Romwald av Hovenden forteller videre at etter deres død skal likene til ridderne ha bli gravlagt i Jerusalem foran døren til Tempelet. Men dette bekrefter ikke nøyaktig den tradisjonen som forteller at ridderne ble gravlagt under portiko i fronten av Aqsa-mosken, som da tilhørte tempelridderordenen.[7] En annen tradisjon er at likene til ridderne ble fraktet til øya Brean Down utenfor kysten av Weston-super-Mare og gravlagt der.
Referanser rediger
- ^ Barrow, Geoffrey W. S.: «Some Problems in 12th and 13th century Scottish History», s.100-101.
- ^ Barrow, Geoffrey W. S.: «Some Problems in 12th and 13th century Scottish History», s.101.
- ^ Sudeley, Lord, Becket's Murderer William de Tracy, in The Sudeleys – Lords of Toddington, London, 1987, sidene:77-8, 82, 88, ISSN 0261-1368
- ^ Sudeley, s. 85
- ^ Sudeley, ss. 87-88
- ^ Schultz, James A. (1991): «Ulrich von Zatzikhoven». I Norris J. Lacy: The New Arthurian Encyclopedia, ss. 481–482. New York: Garland. ISBN 0-8240-4377-4.
- ^ Sudeley ss. 90-91
Litteratur rediger
- Barrow, Geoffrey W. S.: «Some Problems in 12th and 13th century Scottish History – a Genealogical Approach», i The Scottish Genealogist, Vol. XXV, no. 4, December 1978.
- Lacy, Norris J. (1991): The New Arthurian Encyclopedia. New York: Garland. ISBN 0-8240-4377-4.
- Ulrich von Zatzikhoven; Kirth, Thomas (overs.): Lanzelet, Columbia University Press, 2005. ISBN 3-11-018936-4
- Sudeley, Lord: Becket's Murderer William de Tracy, in The Sudeleys – Lords of Toddington, London, 1987. ISSN 0261-1368