Hubert de Brienne de Conflans

Hubert de Brienne de Conflans var en fransk skipskommandør. Han var sønn av Henri Jacob marquis de Conflans og Marie du Bouchet, og 15 år gammel ble han ridder i St. Lasarus-ordenen og året etter gikk han inn på Gardes dere la Marine-skolen i Brest. Han tjente i den spanske arvefølgekrigen under Duquesne-Guitton (fra 1708 til 1709) og Duguay-Trouin (1710). Her var han med å erobre et engelsk fartøy og et portugisisk handelsskip.

Hubert de Brienne de Conflans
Født		1690 Paris
Død		27. jan. 1777 Paris
Beskjeftigelse		Kolonitjenestemann
Nasjonalitet		Frankrike
Utmerkelser		Ridder av Sankt Ludvigsordenen Marskalk av Frankrike

I 1712 ble han fenrik og deltok i operasjoner mot sjørøvere i Karibia og kysten av Marokko. I 1721 ble han sendt på oppdrag til Konstantinopel og i 1723 langs kysten av Saint-Domingue.

Han ble løytnant i 1727 og deltok i kamper i Middelhavet. I 1731 tjente han som løytnant i gardes dere la Marine i Rochefort. Året etter ble han ridder i St. Louis-ordenen og fra 1733 til 1734 kommanderte han en flotilje som fulgte transportskip til Cayenne og Martinique. Samme året ble han forfremmet til kaptein og tjente igjen under Duguay Trouin og så under marquis d'Antin under den polske arvefølgekrigen.

I 1741 kommanderte han gardes dere la Marine-skolen i Brest, hvor han hadde startet karrieren sin. Etter hvert fikk han kommandoen over skipet «Content» og kapret det engelske fartøyet HMS «Northumberland» den 8. mai 1744. Ombord på «Terrible» eskorterte han konvoier over Atlanteren og i 1746 kommanderte han HMS «Severn».

I 1747 ble han generalguvernør på Saint-Domingue, men på reisen for å starte dette embetet ble skipet hans angrepet av engelskmennene og han ble skadet og tatt til fange. Han ble først sluppet fri i 1748 med Aix la Chapelle-traktaten, da han ble «chef d'escadre», en rolle han hadde til 1751. I 1752 ble han generalløytnant i marinen.

Syvårskrigen og slaget ved Quiberonbukta

I 1756 ble han viseadmiral i Ponant (som om lag tilsvarte Atlanterhavsflåten). I 1758 gjorde kong Ludvig XV han til marskalk av Frankrike som lønn for hans tjenester.

Under syvårskrigen i 1759 fikk han ansvaret for tropper til Skottland for en invasjon av England. Conflans var ikke enig med sine overordnedeom disse planene og fryktet kamp mot den britiske flåten under admiral Edward Hawke. Flåten ble samlet i Morbihanbukta og det var fra her Conflans skulle eskortere transportskipene over til Skottland. Han måtte først fjerne divisjonen til kommandant Robert Duff som hadde kom til området. Hawke ble berørt av uvær og måtte oppheve blokaden av Brest den 14. november og Conflans kom seg ut med skipene sine.

Havstrømmer gjorde at Conflans kom bort fra den opprinnelige ruten sin og fikk ikke syne av Belle-Île før den 20. november. I mellomtiden hadde Hawker blitt advart om at Conflans hadde dratt fra land og flyttete flåten sin for å skjære ham av. I urolig sjø oppdaget Conflans divisjonen til Duff og satte etter han. Da det så ut til at Conflans var i ferd med å slå Duff, dukket Hawke opp i horisonten. Conflans valgte å vende tilbake til Quiberonbukta, som var farlig og ukjent farvann for Hawke. Hawke gav seg likevel ut i kamp og ødela to franske fartøy, og tvang to andre skip til å overgi seg. Mørket senket seg og de to flåtene ankret opp. I løpet av natten rant likevel flaggskipet til Conflans, «Soleil-Royal», på grunn, bare noen få kabellengder fra den engelske flåten. Ved daggry skjønte Conflans faren han var i og seilte over til det franske fartøyet «Héros». Han satte så flaggskipet sitt i brann etter å ha gått fra borde.

Da Conflans kom tilbake til Brest, måtte han både forklare nederlaget og at grunnen til at han satte flaggskipet sitt i brann. Valget om å dra til Quiberonbukta ble kritisert, fordi han ikke regnet Hawke som så dristig som han var. Hvorfor han valgte å forlate flaggskipet sitt er ikke kjent, og han ble klandret for dette.

I skam vendte han tilbake til Paris, hvor han døde i 1777. Embetet som viseadmiral av Ponant ble gitt til fyrsten av Bauffremont, hans underoffiser i Quiberonbukta.

Litteratur

• Georg von Alten (Hrsg.): Handbuch für Heer und Flotte. Bd.2. Berlin u.a,. 1910 S.834
• Alastair Wilson, Joseph F. Callo: Who's who in naval history: from 1550 to the present. New York, 2004 S.59f.