Hrosvit
Hrosvit, på moderne tysk Roswitha, også kjent som Hrotsvit og Hroswitha av Gandersheim, (født ca. 935, død ca. 1002) var en tysk kantonesse i benediktinerordenen som også skrev drama og poesi. Hun bodde og arbeidet i Bad Gandersheim[4] i Harzen i dagens Niedersachsen. Hun skrev på latin og regnes av noen som den første vesteuropeiske dramaforfatteren etter antikken.
| Hrosvit | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 935 Stamhertugdømmet Sachsen | ||
| Død | 968[1] Bad Gandersheim[2] | ||
| Beskjeftigelse | Dramatiker, hagiograf, lyriker, skribent, kanonisse | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Tyskland[3] | ||
Aristokratisk bakgrunn rediger
Hrosvit ble født inn i en adelsfamilie i Nord-Tyskland i en tid da læring ble oppmuntret av herskere som Karl den store og Otto den store. En gang rundt år 955 ble hun tatt opp som nonne i benediktinerklosteret i Bad Gandersheim. Hennes verker viser godt kjennskap til ikke bare kirkefedrene, men også til klassisk poesi, blant annet Vergil, Horats, Ovid, Plautus og Terents – det var sistnevntes komedier hun tok som mønster for sine egne arbeider. Flere av hennes skuespill lånte motiver fra de apokryfe evangeliene.
Hennes verker utgjør en del av den ottonianske renessanse.[5]
Det ettertiden vet om Hrosvits liv, stammer hovedsakelig fra det hun selv har opplyst. Hun var opplært i skolastisk filosofi, matematikk, musikk, astronomi, Bibelen og latinske klassikere. Som kantonesse skulle hun avlegge løfte om lydighet og kyskhet, men ikke fattigdomsløfte. Innenfor klosterlivets rammer kunne hun dyrke sine litterære interesser på en måte som få andre kvinner hadde mulighet for. Hun kalte seg Clamor Validus Gandersheimes, «Den sterke stemme fra Gandersheim», og skrev en rekke helgenbiografier og hellige legender på vers om blant andre Gingulphus og Theophilus.
Faust-motiv rediger
Fortellingen om Theophilus ble populær med sitt tidlige Faust-motiv. Den unge erkediakonens skuffelse over ikke å bli forfremmet til abbed får ham til å søke råd hos en jødisk trollmann som tar ham med til et møte med djevelen. Theophilus fraskriver seg Gud, men angrer og berges av jomfru Maria. Hrosvit føyer til en biografi om Theophilus i De Sophia rivis septeno fonte manantis.
Hun skrev også en syklus på seks komedier inspirert av Terents. I forordet skrev hun at hennes arbeider ville bli likt av dem som var tiltrukket av sjangrens sjarm. Hrosvit holdt seg til kjærlighetshistorier som Gallicanus, Dulcitius, Callimachus, Abraham, Paphnutius og Sapientia. Til en viss grad danner disse bindeledd mellom scenedramaet fra klassisk tid og høymiddelalderens mirakel- og moralspill. Hun gikk senere tilbake til å skrive historiske og episke fortellinger, blant annet et langt heltedikt om Otto I, Carmen de gestis Oddonis I imperatoris, fullført i 968.
Verker rediger
Et manuskript med alle hennes verker unntatt Primorida kalles Codex Bayerische Staatsbibliothek Clm 14485, utarbeidet av flere skrivere i klosteret mot slutten av 900-tallet eller begynnelsen av 1000-tallet. Håndskriftet ble gjenfunnet av Conrad Celtis (1459-1508, tysk humanist kjent som «erkehumantisten»)[6] i 1493 eller 1494 i Sankt Emmeram-klosteret i Regensburg og utgjør den første utgitte utgave, illustrert av Albrecht Dürer.
Hennes skuespill handler om kristne kvinners vedholdende kyskhet, i kontrast til latinske portretter av kvinner som svake og emosjonelle. Hennes Passio Sancti Pelagii er til ære for martyren Pelagius eller Pelayo av Cordoba som ble holdt som gissel av maurerne, og da det etter tre år ikke var betalt løsepenger for ham, tilbød emiren Abd al-Rahman 3. å løslate ham om han avsverget kristendommen og ble muslim. Pelagio nektet og døde etter seks timers tortur.[7]
Hrosvit delte selv sine verker i tre:
En bok med åtte legender – med unntak av Gangolf – på daktylisk heksameter:
- Ascensio
- Gangolf
- Pelagius
- Theophilus: En tidlig versjon av Faust.[8] Hrosvit var den første som fortalte om Theofilus som inngikk en djevelpakt for å bli abbed, men ble reddet da jomfru Maria gikk i forbønn for ham.[9]
- Basilius
- Dionysius
- Agnes
- Maria
Hennes skuespill utgjør et katolsk alternativ til Terents. Disse komediene er mer dialoger enn drama, og et middelaldereksempel på et lesedrama. Disse seks dialogene er på rimet prosa, med Terents' seks komedier som utgangspunkt; men i Hrosvits omskrivning går kyskhet og jomfruelighet seirende ut:[10]
- Gallicanus
- Dulcitius
- Callimachus
- Abraham
- Pafnutius
- Sapientia
Den tredje boken består av to historiske skrifter på latinsk heksameter: Gesta Ottonis (= Ottos gjerninger) om og til Otto den store. Her opptrer også kvinnene i hans liv, slik som dronning Adelheid. Primordia coenobii Gandeshemensis er en historie om hennes klosterorden i årene 846-919. Disse arbeidene er gått tapt.
Referanser rediger
- ^ Wikipedia, oppført som Rosvita[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 25. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bad Gandersheim i Harz
- ^ Den ottonianske renessanse, 3. oktober 2002, hentet fra Wayback Machine
- ^ «Conradus Celtis», Britannica
- ^ «St. Pelagius of Cordova», catholic.org
- ^ «Theophilus av Adana»
- ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 243), Bokklubben Nye Bøker, ISBN 82-574-0062-9
- ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 1 (s. 243)
Eksterne lenker rediger
- Hroswitha of Gandersheim c.935-c. 1002 – velfundert essay om Hrosvit og hennes forfatterskap
- Biography hos The Prodigal Daughter Project
- NewAdent – Noe udatert biografi hos Catholic Encyclopedia online
- Latinsk inngang hos Bibliotheca Augustana
- Faksimile bei Gallica: Monumenta Germaniae Historica Writings in folio v4
- Oversettelse av Gesta Ottonis (på tysk)
- Nettsted for «Other Women's Voices» og lenker (engelsk)
- Om Guerrilla Girls On Tour's First Annual Hrosvitha Award (Første årlige Hrosvitha-pris)