Hollandsk syke

økonomisk problem

Hollandsk syke er et økonomisk problem et land får når landet som følge av eksport av en naturressurs har avindustrialisert mer enn det som det viser seg å være forenlig med langsiktig næringsstruktur. Begrepet skal første gang ha blitt brukt av det britiske tidsskriftet The Economist i 1977.[1]

Fenomenet ble først observert i Nederland mot slutten av 1970-årene etter at landet hadde benyttet de store inntektene de fikk fra naturgassforekomstene de fant i 1960-årene, til en massiv ekspansjon av offentlig sektor med følgende avindustrialisering. Da inntektene fra gassforekomstene sank på slutten av 1970-årene, måtte landet gjennom en smertefull omstillingsprosess. Klassisk «hollandsk syke» er med andre ord ikke isolert sett fenomenet at et lands eksport av en naturressurs fører til avindustrialisering. Mer presist er det når et land må reindustrialisere som følge av at økonomien avindustrialiserte mer enn det som var forenlig med langsiktig næringsstruktur.

Hollandsk syke i norsk økonomisk politikk rediger

Kjetil Wiedswang hevdet at Norge hovedsakelig blir nevnt to ganger i litteraturen om klassisk hollandsk syke: «Først da [Norge] fikk et mildt anfall på 1970-tallet med Per Kleppes motkonjunkturpolitikk, deretter da [Norge] på 1990-tallet hadde lært.»[2]

Svein Gjedrem beskrev hvordan norsk økonomi ble rammet av klassisk hollandsk syke på 1980-tallet. Bakgrunnen var at staten i 1970-årene hadde forskuttert en sterk vekst i petroleumsinntektene. Velferdsordningene ble bygget ut. Som i Nederland bygget Norge ned konkurranseutsatt industri. Tilbakeslaget etter oljeprisfallet i 1986 ble vesentlig sterkere enn om landet hadde opprettholdt en større og konkurransedyktig industri. Klassisk hollandsk syke – både den nederlandske og norske varianten i 1980-årene førte til høyere arbeidsledighet og ga store samfunnsøkonomiske tap.[3]

Hilde C. Bjørnland har vist at ringvirkningene fra petroleumssektoren til fastlandsøkonomien i Norge er store. Eksempelvis påvirkes formuespriser,[klargjør] etterspørsel og sysselsetting positivt av økte oljepriser. Dette gjør Norge sårbar for bråe endringer i rammevilkårene for petroleumssektoren.[4][5]

Handlingsregelen og Oljefondet kan ses på som et forsøk på et institusjonelt svar på de nederlandske og norske erfaringene og for faren for fremtidig hollandsk syke. Ifølge Wiedswang er «Oljefondet og handlingsregelen ... det internasjonale paradeeksempelet på hvordan man skal unngå hollandsk syke».[2]

«Norsk syke» rediger

De senere årene har flere hevdet at hollandsk syke i Norge ikke primært vil føre til avindustrialisering. I stedet er det tegn til at oljeinntektene gjør at velgerne og politikerne unnlater å gjennomføre umiddelbart ubekvemme, men på lang sikt nødvendige, reformer og prioriteringer.[trenger referanse] Noen mener en i for liten grad stiller spørsmål ved om de sosiale forsikringsordningene og skatte- og overføringssystemene er utformet slik at de støtter opp om de tradisjonelle normene og dydene som velferdsstaten er tuftet på.[2][6][7][8][9] Wiedswang beskrev symptomene «Etter årtusenskiftet har vi nordmenn utviklet en mutert utgave av den hollandske syke, en samfunns-muskulær-psykologisk lidelse, beslektet med de vanskelig diagnostiserbare sykdommene som gjør spesielt mange nordmenn uføre[2] Bjørnland la særlig vekt på «den kraftige veksten i utgiftene til trygde- og sykelønnsordningene» – av det hun omtalte som «mutert hollandsk syke».[9]

Bjørnland stilte spørsmål ved hvordan Finansdepartementet aktivitets- og konjunkturjusterer statsbudsjettet og med det hvor tett regjeringen følger handlingsregelen.[10]

Referanser rediger

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger