Wikipedia

Hjelpesøking

Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Trenger rydding i referansene.

Hjelpesøking ble, «i de tidlige studiene av sosialisering og personlighetsutvikling», ofte sett på som en indikator på avhengighet og tok derfor «på konnotasjoner av umodenhet, passivitet og til og med inkompetanse».[1] Nå er det generell enighet om at adaptiv hjelpesøking er en viktig og effektiv selvregulert læringsstrategi.[2][3]

Definisjon rediger

Det er gjort flere forsøk på å definere hjelpesøking. Hjelpesøking har blitt studert både som en selvregulert læringsstrategi og som en mestringsstrategi. Innenfor konteksten psykisk helse, kan hjelpesøking defineres som «en adaptiv mestringsprosess som er forsøket på å få ekstern hjelp til å håndtere et psykisk helseproblem.» Innenfor den pedagogiske konteksten, kan hjelpesøking «defineres som en lærings- (eller problemløsnings-) strategi hvor en elev prøver å få ekstern hjelp til å håndtere vanskeligheter som oppleves mens eleven arbeider mot en (eller flere) pedagogisk mål.»[4]

Adaptiv vs. maladaptiv hjelpesøking rediger

Nelson-Le Gall (1981) gjorde en sentral differensiering mellom adaptiv («instrumental») og maladaptiv («executive») hjelpesøking. Mens adaptiv hjelpesøking fokuserer på mestring og forståelse (dvs. å søke akkurat nok hjelp til å kunne løse et problem eller oppnå et mål), innebærer maladaptiv hjelpesøking unngåelse av arbeid (dvs. å be noen andre om å løse et problem eller oppnå et mål på ens vegne).[5]

Hjelpesøkingsmodellen rediger

Flere teoretiske modeller har konseptualisert hjelpesøking som en flertrinnsprosess med ulike stadier.[6][7][8][9][5][3] Modellen kategoriserer den komplekse hjelpesøkingsprosessen som å bestå av åtte ulike stadier: (1) fastslå at det er et problem; (2) fastslå at hjelp er nødvendig; (3) bestemme seg for å søke hjelp; (4) velg målet for hjelpesøkingen; (5) velg kilden til hjelp; (6) be om hjelp; (7) få den forespurte hjelpen; og (8) behandle den mottatte hjelpen.

Selv om den hjelpesøkingsmodellen presenterer prosessen med distinkte og logisk sekvensielle stadier, er den i praksis en dynamisk og iterativ hermeneutisk prosess der bevegelsene mellom de ulike stadiene har en innbyrdes sammenheng og er ikke-lineære. Å bestemme seg for en hjelpekilde kan for eksempel gå foran beslutningen om å søke hjelp.[7]

Hjelpesøkingsmodellen kan legges på Zimmermans (2000) modell av selvregulert læring, som består av tre faser: forethought, performance, og self-reflection processes.[10] De fem første trinnene i hjelpesøkingsmodellen omfatter forethought-fasen av Zimmermans (2000) modell, å be om hjelp og få den forespurte hjelpen omfatter performance-fasen, mens behandlingen av den mottatte hjelpen anses som selvrefleksjon-fasen av hjelpesøkingsprosessen.[11]

Forskning rediger

Med adaptiv hjelpesøking kan studentene forstå konsepter og fullføre læringsoppgaver, som ellers ikke er oppnåelige med egen innsats. Det kan derfor tas for gitt at studentene vil be om hjelp når de opplever faglige vansker som de ikke kan løse selvstendig.[4] Imidlertid er det mange studenter som ikke søker hjelp når de vil ha nytte av det. Studenter som forventes å ha mest nytte av hjelp, er faktisk minst sannsynlig å søke det.

Mange faktorer kan påvirke en hjelpesøkingsprosess, for eksempel den sosiokulturelle konteksten, individuelle forskjeller, etc. Forskning har vist at kultur kan påvirke hjelpesøking.[12] For eksempel har mange Asiatiske kulturer kulturelle verdier forankret i Konfucianismen og Buddhisme som legger vekt på avhengighet og kollektivisme, i motsetning til mange Vestlige kulturer der uavhengighet og individualisme er utbredt.[13] Forskning har identifisert personlighetsrelaterte predisposisjoner som viktige prediktorer for hjelpesøking.[14][15]

Adaptiv hjelpesøking kan gi fordeler ikke bare for hjelpesøkende, men også for de som gir hjelp og potensielle tilhørere. Hjelpesøking og det å gi hjelp kan for eksempel være i form av utdypning, en kognitiv læringsstrategi som innebærer å gjøre informasjon meningsfull og bygge forbindelser mellom eksisterende kunnskap og informasjonen man har fått.[16] Utdypningsstrategier som å stille spørsmål og å svare på spørsmål kan resultere i dypere prosessering av læringsmaterialet, og dermed forbedre forståelse og læring.[17]

Referanser rediger

  1. ^ Nelson-Le Gall, S. A. «Help-Seeking Behavior in Learning». I Gordon. Review of research in education. 12. Washington DS: American Educational Research Association. doi:10.3102/0091732X012001055. 
  2. ^ Karabenick, S. A., & Newman, R. S. (Eds.) (2006). Help-seeking in academic settings: Goals, groups, and contexts. Mahwah, NJ: Erlbaum.
  3. ^ a b Newman, R. S. «Adaptive Help Seeking: A Role of Social Interaction in SelfRegulated Learning». I Karabenick. Strategic Help Seeking: Implications for Learning and Teaching. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «:2» er definert flere steder med ulikt innhold
  4. ^ a b Petersen, S. Z. «Perfectionism's Relationship with Higher Education Students' Help-Seeking: A Literature Review» (PDF).  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «:0» er definert flere steder med ulikt innhold
  5. ^ a b Nelson-LeGall, S. (1981). "Help-seeking: An understudied problem-solving skill in children". Developmental Review, 1, 224-246.
  6. ^ Gross, A. E.; McMullen, P. A. «The Help-Seeking Process». I Derlega. Cooperation and Helping Behavior. Academic Press. ISBN 9780122108204. doi:10.1016/B978-0-12-210820-4.50018-6. 
  7. ^ a b Gross, A. E.; McMullen, P. A. «Models of the Help-Seeking Process». I DePaulo. New Directions in Helping : 2 : Help-seeking. 2. New York: Academic Press.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «:4» er definert flere steder med ulikt innhold
  8. ^ Karabenick, S. A.; Newman, R. S. «Seeking help: Generalizable self-regulatory process and social-cultural barometer». I Karabenick. Contemporary motivation research: From global to local perspectives. Goettingen, Germany: Hogrefe & Hubert Publishers. 
  9. ^ Karabenick, S. A. «Academic Help Seeking as a Self-Regulated Learning Strategy: Current Issues, Future Directions». I Schunk. Handbook of self-regulation of learning and performance (2 utg.). doi:10.4324/9781315697048-27. 
  10. ^ Zimmerman, B. J. «Attaining Self-Regulation: A Social Cognitive Perspective». I Boekaerts. Handbook of Self-Regulation. San Diego: Academic Press. doi:10.1016/B978-012109890-2/50031-7. 
  11. ^ Karabenick, S. A.; Berger, J.-L. «Help Seeking as a Self-Regulated Learning Strategy». I Bembenutty. Applications of Self-Regulated Learning across Diverse Disciplines : A tribute to Barry J. Zimmerman. Charlotte, NC: Information Age Publishing, Inc. 
  12. ^ Shwalb, D. W.; Sukemune, S. «Help Seeking in the Japanese College Classroom: Cultural, Developmental and Social-Psychological Influences». I Karabenick. Strategic Help Seeking: Implications for Learning and Teaching. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates. 
  13. ^ Markus, Hazel R. «Culture and the self: Implications for cognition, emotion, and motivation.»: 224–253. doi:10.1037/0033-295X.98.2.224. 
  14. ^ Atik, Gökhan. «Help-Seeking Attitudes of University Students: The Role of Personality Traits and Demographic Factors»: 328–338. doi:10.1177/008124631104100307. 
  15. ^ Schomerus, Georg. «Personality-related factors as predictors of help-seeking for depression: a population-based study applying the Behavioral Model of Health Services Use»: 1809–1817. doi:10.1007/s00127-012-0643-1. 
  16. ^ Weinstein, Claire Ellen; Husman, Jenefer, Boekaerts, Monique, red., Chapter 22 - Self-Regulation Interventions with a Focus on Learning Strategies, San Diego: Academic Press, ss. 727–747 
  17. ^ Garavan, Thomas N.; O’Brien, Fergal, Seel, Norbert M., red., Elaboration Strategies and Human Resources Development, Boston, MA: Springer US, ss. 1105–1108 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hjelpesøking&oldid=23567118»