Hertugdømmet Milano
Hertugdømmet Milano ble opprettet i 1395 av Gian Galeazzo Visconti som kjøpte et diplom fra den tysk-romerske keiser Wenzel, som utnevnte Gian Galeazzo til hertug av Milano og greve av Pavia. Hertugdømmet besto da av 26 byer og strakte seg fra Monferrato-åsene til Venezialagunen.[trenger referanse]
| Hertugdømmet Milano | |||
|---|---|---|---|
| Ducato di Milano | |||
| Grunnlagt | 11. mai 1395 (Julian) | ||
| Opphørt | 17. oktober 1797 | ||
| Oppkalt etter | Milano | ||
| Hovedstad | Milano | ||
| Styreform | Hertugdømme innen Det tysk-romerske rike | ||
| Offisielle språk | Vestlomardisk | ||
| Statskirke | Den katolske kirke | ||
| Eksisterte | 1395–1797 | ||
| Valuta | Milanesiske scudo, lire, soldo, dinarer | ||
.svg)
Da den siste hertugen fra Huset Visconti, Filippo Maria Visconti døde i 1447, ble den kortvarige Republikken Ambrosia, men hertugdømmet ble gjenopprettet allerede i 1450 under Huset Sforza ved at Francesco I Sforza giftet seg med Filippo Maria Viscontis uekte datter, inntok Milano og utropte seg selv til hertug, til tross for at hertugen av Orléans hadde arverett til hertugdømmet.
De italienske kriger rediger
Utdypende artikkel: De italienske kriger
Hertugen av Orléans hadde siden 1498 gjort krav på hertugdømmet, og etter at hertugen av Orléans, fra Huset Valois dette året ble konge av Frankrike under navnet Ludvig XII og han opprettholdt sin fars krav på hertugdømmet Milano. Han hadde i 1499 invadert hertugdømmet, avsatte Ludovico Sforza og hadde kontroll over dette fram til 1512 da de ble drevet ut av sveitsiske leiesoldater som satte Lodovicos sønn Maximilian Sforza på tronen. Men allerede i 1515 invaderte franskmennene igjen, denne gangen under kong Frans I og sikret seg kontroll etter slaget ved Marignano i september dette året.
I 1521 ble franskmennene drevet ut av østerrikerne, og disse satte Maximians yngre bror Francesco II Sforza på tronen. Som følge av franskmennenes nederlag ved slaget ved Pavia i 1525 dominerte styrkene til Karl V av Det tysk-romerske rike hele Italia, og for å utbalansere denne dominansen, søkte Francesco II Sforza allianse med Venezia, Firenze og Pavestaten sammen med franskmennene. Dette første til at Francesco II Sforza ble drevet ut av byen Milano, men klarte å holde kontroll over store deler av hertugdømmet, og kunne vende tilbake til Milano ved fredsslutningen i 1529.
Francesco II Sforza døde i 1535 uten arvinger fra Huset Sforza til hertugdømmet, og arvespørsmålet ble igjen komplisert. Både den tysk-romerske keiseren og den franske kongen gjorde krav på hertugdømmet. I 1545 ble Hertugdømmet Parma opprettet ved at den delen av Hertugdømmet Milano som lå sør for Po, sentrert rundt byen Parma, ble gitt i len til pave Paul IIIs illegitime sønn, Pier Luigi Farnese. Den tysk-romerske keiseren holdt kontrollen over resten av hertugdømmet, og ga det til sin sønn Filip og kom dermed under Spania, noe som ble formalisert ved freden i Cateau-Cambrésis i 1559 som avsluttet de italienske kriger.
Hertugdømmet forble under spansk styre fram til avslutningen av den spanske arvefølgekrigen og fredsavslutningen i Baden i 1714, og hertugdømmet var underlagt Østerrike fram til Napoleonskrigene.
Opphør rediger
Da Napoléon Bonaparte erobret området i 1797 gikk området inn i Den cisalpinske republikk. Hertugdømmet ble ikke gjenopprettet som følge av Wienerkongressen i 1815, men gikk inn i det nyopprettede Kongedømmet Lombardia-Venetia fram til det som en følge av Italias samling gikk inn i Kongedømmet Italia i 1866.
Litteratur rediger
- Storia di Milano, hrsg. von Aldo De Maddalena. Istituto della Enciclopedia Italiana, Roma
- Band 6: Il ducato visconteo e la repubblica ambrosiana (1392–1450) (Nachdruck der Ausgabe von 1955). 1995
- Band 7: L'età sforzesca dal 1450 al 1500 (Nachdruck der Ausgabe von 1956). 1995
- Band 8: Tra Francia e Spagna (1500–1535) (Nachdruck der Ausgabe von 1957). 1995
historiske monografier:
- Ignaz de Luca: Das Herzogthum Mayland. I: Geographisches Handbuch von dem Oestreichischen Staate. Band 5, 2 Abteilung: Burgund, die Lombardie, und Toscana. Joseph V. Degen, Wien 1792, s. 589–628 (Mal:Google Buch).