Wikipedia

Herman Kahan

Herman Kahan (født Haim Hersch-Kahan[4][5]:24 15. februar 1926 i Sighet i Romania, død 13. februar 2020[6]) var en norsk bedriftsleder som overlevde nasjonalsosialistenes politikk for å utrydde jødene under andre verdenskrig og er kjent som holocaust-overlevende.[7][8][9] Han var det nest siste norske tidsvitnet fra Auschwitz.[10]

Herman Kahan
Født15. feb. 1926[1]Rediger på Wikidata
Sighetu Marmației[2]
Død13. feb. 2020[3]Rediger på Wikidata (93 år)
BeskjeftigelseSelvbiograf, forretningsdrivende Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden (2013)[2]

Oppvekst rediger

Kahan ble født i Transilvania i byen Sighet (nå Sighetu Marmației i Maramureș), der Elie Wiesel var en av hans barndomsvenner.[4] Han vokste opp som ortodoks, ḥasidisk jøde, noe som blant annet innebar at han som var gutt hadde pajes – lange, uklippede hårkrøller ved hvert øre. Han brukte også tradisjonell kaftan og bredbremmet hatt. I Sighet, som var et sentrum for jødisk kultur, var omtrent halvparten av innbyggerne jøder; kristne og jøder bodde stort sett i ulike deler av byen. Området var etnisk og språklig sammensatt. Blant jødene var det vanlig å beherske ungarsk, rumensk, tysk, tsjekkisk eller russisk i tillegg til jiddisch og hebraisk. Forholdet mellom jøder og kristne i byen var en blanding av samarbeid, mistenksomhet og til dels fiendtlighet.[11][12][5] Herman Kahan tilhørte en rabbinerslekt og skulle selv bli rabbiner; 12 år gammel ble han sendt til den kjente rabbinerskolen i farens fødeby Munkacs i Karpato-Ruthenia, Tsjekkoslovakia (nå Mukatsjevo i Ukraina).[5]

Andre verdenskrig rediger

 
Fanger i Ebensee konsentrasjonsleir, fotografert etter frigjøringen 6. mai 1945. SS hadde stukket av dagen før og overlatt vaktholdet til Volkssturm.[13][14]
Foto: Arnold E. Samuelson, US Army, 7. mai 1945

Kahans far var gullsmed, urmaker og kjenner av talmud. Sighet var sentrum for jødisk kultur i det nordlige Transilvania og omkring halvparten av byens innbyggere var jødiske.

Det nordlige Transilvania med Sighet ble annektert av Ungarn i 1940 og var under ungarsk og ikke rumensk styre under andre verdenskrig. Mens Romanias myndigheter beskyttet sine jødiske innbyggere mot nazistene, deporterte Ungarn jødene i samarbeid med det tyske regimet som i praksis okkuperte landet. Jødene i Sighet ble stuet sammen i en getto og eiendelene deres ble stjålet. Da jødene i Sighet ble drevet inn i gettoen i april-mai 1944, var Herman Kahan i Budapest. Da han hørte om utviklingen i Sighet reiste han straks hjem. Kahan hadde skaffet seg «ariske» identitetspapirer og kunne derfor bevege seg fritt rundt i Sighet. Han snek seg inn og ut av gettoen ved å klatre over gjerdet.[15][16][17] Midt i mai 1944 ble han deportert til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz sammen resten av jødene i Sighet med omland. Moren, lillesøsteren, bestemoren og andre slektninger ble myrdet der.[4] Moren og lillesøsteren ble sendt i gasskammeret straks etter ankomst.[16][5]

Etter noen uker ble Herman og faren overført til slavearbeidsleiren ved Wolfsberg nær Wrocław. I Wolfsberg arbeidet han og faren i skogen og på veianlegg. Vinteren 1945 ble far og sønn sendt fra Wolfsberg til Mauthausen i Østerrike, for så å havne i en underleir til Mauthausen – Ebensee-leiren. I Ebensee arbeidet de med å drive tunneler i fjellet.[7]

Fangene i Ebensee-leiren ble 6. mai 1945 befridd av amerikanske soldater.[14] Herman Kahan husket ikke selv den siste tiden i leiren, og ble fortalt at en amerikanske soldat fant ham på en likhaug. Han ble pleiet av amerikansk personale i Ebensee.[5] Både far og sønn overlevde tiden i konsentrasjonsleirene, men faren døde ti dager etter at Ebensee-leiren ble befridd.[4]

Amerikanerne utstyrte Herman Kahan med identitetskort, ryggsekk, ullteppe og mat til reisen hjem. På veien ble han værende en stund i Budapest der den amerikanske organisasjonen Joint hjalp hjemløse jøder. Ved en tilfeldighet traff han på søsteren Ilonas svoger. Han fikk vite at hun hadde overlevd i Ungarn. Ilona hadde klart å overleve ved å holde seg skjult, og hun reddet ektemannen ved å skaffe ham ariske dokumenter. Senere fikk han vite at også to brødre hadde overlevd Holocaust; den yngste ble befridd fra Theresienstadt og den eldste fra Ebensee. Hans tante Rosa, som var leder av en kommunistisk undergrunnsbevegelse i Ungarn, unnslapp henrettelse da hun ble utvekslet mot en ungarsk general i sovjetisk fangenskap. I Budapest oppsporet han en 8 år gammel, døv slektning som hadde mistet hele familien i Holocaust.[5]

 
Elie Wiesel var Kahans barndomskamerat. Wiesel var 15 år gammel da han ble deportert til Auschwitz, foto fra samme år.

Etter krigen rediger

Sighet ble befridd av sovjetiske styrker i oktober 1944, og av byens opprinnelig 10 000–15 000 jødiske innbyggere var da alle unntatt et par hundre døde.[5] Da Kahan kom hjem etter krigen fant han en onkel i live. Kahan behersket strikkemaskiner og begynte etter krigen å strikke strømper. Onkelen ble en stund senere funnet drept på gaten, samme dag som hans overlevende datter skulle komme hjem. Kahan og kusinen forlot da Sighet. De midlertidige, amerikanske dokumentene kunne ikke brukes for å komme seg tilbake til Ungarn fra Transilvania, og han måtte snike seg over grensen fra Transilvania (Romania) til Ungarn. Kahan antok at kameraten Elie Wiesel ikke hadde overlevd, og fikk først i 1961 vite at Wiesel var i live.[17][5]

Etter krigen livnærte han og en bror seg på sokkeproduksjon i Budapest ved hjelp av en gammel strikkemaskin han hadde funnet i bestefarens vedskjul. Ved siden av strikkevirksomheten gikk han på rabbinerseminaret i byen. Den moderne jødiske lære han møtte ved universitetet var veldig ulik den ḥasidiske læren han var vokst opp med. Han ble værende tre år i Budapest.[5]

I 1948 tok kommunistene i Ungarn makten og grensekontrollen ble skjerpet. Hans søster hadde tidligere reist til Vesten og slått seg ned i Norge. Kahan selv oppholdt seg egentlig ulovlig i landet, han hadde ikke pass og hans statsborgerskap var uklart. Han kom seg ut av Ungarn og til Paris ved å gi seg ut for å være sønn av mann med papirene i orden. Han ble værende i Paris i 9 måneder med sikte på å reise til USA som han hadde fått godt inntrykk etter frigjøringen. Kahan meldte seg for fransk politi og fortalte hele livshistorien og innrømmet at han var i landet uten papirer. Politiet innvilget midlertidig opphold og etter hvert Nansenpass. Før reisen til USA ville han besøke søsteren i Oslo. Der fikk han for første gang se havet i form av Oslofjorden.[5]

Til Norge rediger

I 1948 kom kommunistene til makten i Ungarn. Herman Kahan flyktet da til Paris, fordi han mente det ville bli umulig å skape seg en trygg fremtid i Ungarn under det nye regimet.

 Han overlevde Holocaust og er fortsatt toleransens fanebærer i en konfronterende tid. «Hvor er moren min?», spurte unge Hermann en av vaktene den første dagen i Auschwitz. «Der er hun!», svarte den flirende nazisten og pekte på røyken fra krematoriet.Gang på gang har tidsvitnet Kahan presset seg selv til å gjengi sitt livs mest sjelsopprivende replikkveksling. Tusener av norske skoleelever har den med som ballast på veien ut i en forvirrende verden. Og ingen av oss som har hørt på budskapet som ligger gjemt der, kommer noensinne til å glemme det. 

Harald Stanghelle på Kahans 90-års dag.[18]

Han hadde mistet kontakten med søsteren, men fikk vite at hun og ektemannen hadde kommet til Norge som del av en gruppe på 400 jøder som fikk opphold i Norge i 1947. Kahan reiste i 1949 til Norge på turistvisum for besøke henne før han selv skulle emigrere til USA. Kahan fortalte senere at den vennligheten han ble møtt med i Norge, gjorde at han ble værende i stedet for å reise til USA som planlagt.[19] Fordi søsteren hadde fått oppholdstillatelse som kvoteflyktning, kunne Herman Kahan få innvilget opphold i Norge ved å henvise til slektskapet.[5] Fra Paris fikk han tilsendt kasser med alt han eide; eiendelene omfattet stoff og strikkemaskiner som han hadde fått smuglet ut av Ungarn da han emigrerte derfra.[5]

Da han hadde fått oppholdstillatelse i Norge etablerte han Stabekk Trikotasjeindustri, som senere ble til Heka Trikotasjefabrikk.[20] Kahan kjøpt i begynnelsen brukte, slitte strømper og rekket dem opp for å gjenbruke garnet. Etter hvert kunne fabrikken hans begynne å produsere jumpere i tillegg til strømper.

Kahan var imponert over hvor integrert de norske jødene var i majoritetssamfunnet, samtidig var han redd for at de skulle miste sin identitet.[5] Kahan var formann i Det mosaiske trossamfund i Oslo i perioden 1988–1991.[20][21]

Kongen utnevnte i 2013 Kahan til kommandør av St. Olavs Orden «for å fremme toleranse og forståelse».[22]

Bibliografi rediger

  • Herman Kahan og Knut M. Hansson: Ilden og lyset, forord av Elie Wiesel, Oslo: Cappelen, 1988. ISBN 82-02-11200-1

Referanser rediger

  1. ^ norwaytoday.info[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.aftenposten.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.smp.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d «Livskraftig 100-åring», VG, 14. juni 1992, s. 10–14.
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m Hansson, Knut M., Kahan, Herman (1988). Ilden og lyset. Oslo: Cappelen. ISBN 8202112001. 
  6. ^ NTB, (NTB) (13. februar 2020). «Tidligere Auschwitz-fange Herman Kahan er død». smp.no (norsk nynorsk). Besøkt 13. februar 2020. 
  7. ^ a b Cato Guhnfeldt og Olav Hasselknippe: «Vitner om Holocaust», Aftenposten, 27. januar 2006, oppdatert 19. oktober 2011.
  8. ^ Sjur Øverås Knudsen: «Herman Kahan: Toget stoppet, og stedet het Auschwitz», 27. januar 2012.
  9. ^ Herman Kahan er død: Han overlevde holocaust og ble toleransens fanebærer. - Minneord av Harald Stanghelle i Aftenposten 15. februar 2020
  10. ^ ««Jeg mistet min barndom i Auschwitz»». Aftenposten. 27. januar 2020. Besøkt 14. februar 2020. «Mandag er det 75 år sidan frigjeringa av konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen. I Norge er det no berre to tidsvitne frå Auschwitz igjen.» 
  11. ^ Stensrud, Arve (2000). Folk 2000. Oslo: Kommisjon: Pegasus. ISBN 8244200057. 
  12. ^ Braham, Randolph L. (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  13. ^ McKay, Sinclair (10. mai 2015). «70 years on: the liberation of the concentration camps» (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 14. februar 2020. 
  14. ^ a b MacDonald, Richard (2010). Inside The Gates: The Nazi Concentration Camp at Ebensee, Austria. Xlibris. 
  15. ^ Braham, Randolph L. (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  16. ^ a b «Sighet». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 14. februar 2020. 
  17. ^ a b Høst, Gerd (1987). Kampen mot glemselen: glimt fra et vennskap med Elie Wiesel. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203157149. 
  18. ^ Kampen mot glemselen. Aftenposten, 15. februar 2016, s. 2.
  19. ^ Blom, Anton (1998). Jødenes vei gjennom historien. Oslo: Lunde. ISBN 8252039707. 
  20. ^ a b «80 år 15. februar: Direktør Herman Kahan», NTBtekst, 27. januar 2006.
  21. ^ Du skal fortelle det til dine barn: Det mosaiske trossamfund i Oslo 1892-1992. Oslo: Det mosaiske trossamfund i Oslo. 1992. ISBN 8299261104. 
  22. ^ «Tildelinger av ordener og medaljer : Kahan, Herman». www.kongehuset.no (norsk). 18. februar 2013. Besøkt 21. mars 2022. «Herman Kahan, Oslo, er utnevnt til St. Olavs Orden - KommandørHerman Kahan mottok utmerkelsen for sin innsats for å fremme toleranse og forståelse.» 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Herman_Kahan&oldid=24409328»