Wikipedia

Hera

For skipet med samme navn, se DS «Hera»; For kvinne-fotogruppe med samme navn, se Hera (fotogruppe).

Hera (gresk: Ἥρα, Hēra, tilsvarende Ἥρη, Hērē, på jonisk gresk og hos Homer) er i henhold til gresk mytologi hustru og en av de tre søstrene til Zevs i den olympiske pantheon. Hennes fremste funksjon var som gudinne for kvinner og ekteskapet. Hennes motpart i religionen til antikkens Roma var Juno.[1] Hennes mor var Rhea og hennes far var Kronos.

Hera
Hera Campana, marmorstatue i Louvre etter hellenistisk original, 100-tallet e.Kr.
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἭρα
ForeldreKronos og Rhea
SøskenPoseidon, Hades, Demeter, Hestia, Zevs, Kheiron
MakeZevs
BarnAres, Eileithyia, Hebe, Enyo, Hefaistos, og Eris
AspektGudedronning, himmelen og stjernehimmelen, kvinner og ekteskap
BostedOlympos
SymbolerGranateple, påfuglfjær, diadem, ku, lilje
TeksterHomer
Homersk hymner
Orfiske hymner
Pausanias
I andre mytologierJuno (romersk mytologi)

Hun ble framstilt som majestetisk og høytidelig, ofte på en trone og kronet med polos (en høysylindrisk krone som ble båret av flere av de store gudinnene). Hun kunne holde et granateple i hånden, symbolet på fruktbart blod og død, og fungerte som en erstatning for det narkotiske konsentratet til opiumvalmuen.[2] Hun kunne også holde en kongelig stav med lotusblomst i enden.[3] Tidvis kunne ha en kongelig løve eller en gjøk eller en hauk hos seg.[3] En forsker på gresk mytologi, Walter Burkert, skrev at det finnes minner om et tidligere bildeforbud av henne hvor hun ble representert i form av en søyle på Argos og som en planke på Samos.[4] Kua, løven, og påfuglen var betraktet som hellige for henne.

Hera var kjent for sitt sjalusi og hevngjerrig vesen, særlig mot Zevs' mange elskerinner og avkom, men også mot dødelige som satt seg opp mot henne, slik som med Pelias. Paris av Troja fornærmet henne ved å velge Afrodite som den vakreste av alle gudinner, noe som skaffet ham hennes hat.

Etymologi rediger

 
Hera på tronen, granateple i hånden. Paestum, Italia.

Navnet Hera har plass til en rekke felles utelukkende etymologier; en mulighet er at det er forbundet med hōra (ὥρα), «sesong», og å tolke det som moden for ekteskap. I henhold til Platon er det eratē (ἐρατή, «avholdt», «elsket»)[5] da det er sagt at Zevs giftet seg med henne av kjærlighet.[6] I henhold til Plutark var Hera et allegorisk navn og et anagram for aēr (ἀήρ, «luft»).[7] Slik begynner seksjonen om Hera i Walter Burkerts Greek Religion.[8] I en fotnote nedtegner han andre forskeres argumenter «for meningen ‘herskerinne’ som en hunkjønnsutgaven av heroer, ‘herre’.» John Chadwick, en dechiffrerer av Linear B, bemerket at «hennes navn kan være forbundet med hērōs, ἥρως, ‘hero’, men det er ingen hjelp ettersom også dette ordet er etymologisk uklart.»[9] A.J. van Windekens har tilbudt forklaringen «ung ku, kvige», noe som er i overensstemmelse med Heras vanlige epitet βοῶπις (boōpis, «kuøyne»). E-ra opptrer mykenske Linear B-tavler. Hêra/Hêrê kan også være identisk med kera, herskerinne, akkurat som Zevs ble kalt for erros i aiolisk gresk.[3]

Mytologisk bakgrunn rediger

Hera var i henhold til en del redegjørelser den eldste datteren til Rhea og Kronos, og var søster av Zevs. En annen redegjørelse nevner Hestia som den eldste datteren, og Lactantius[10] mener at hun var tvillingsøster av Zevs. Sammen med sin søsken ble hun svelget av Kronos, men sluppet fri av Zevs som slapp unna ved at faren isteden svelget en stein i den tro at det var hans nyfødte barn. I henhold til homeriske hymner[11] ble hun oppfostret av Okeanos og Tethys. Etter at Zevs hadde gått til opprør mot sin far og selv tatt tronen som øverste gud i gudeverden, ble hun himmeldronning. Denne fortellingen ble siden framstilt og variert på ulikt vis i andre tradisjoner.[3]

Zevs vant Hera med list. han skapte seg til en gjøk og søkte ly ved brystene hennes under en regnbue. Blomstene sprang ut der de lå, en sky tilslørte dem, og det skjedde et bryllup mellom himmel og jord. Hun fødte ham tre barn: Ares, krigsguden; Eileithyia, fødselgudinnen; og Hebe, ungdommens gudinne.[12]

Heras kult rediger

 
«Barberini Hera»-type, romersk kopi av gresk original fra 400-tallet f.Kr., Museo Chiaramonti
 
Heras tempel i Agrigento, Magna Graecia (Sicilia).

Hera kan ha vært den første som grekerne dediserte en lukket tempelhelligdom med tak. Det skjedde på Samos rundt 800 f.Kr. Selve alteret var foran tempelet under åpen himmel. Helligdommen ble senere erstattet av Heraion, et av de største greske templer noe sted. Det er dog så mange templer bygget på dette stedet at det er en vanskelig og forvirrende oppgave for arkeologene å datere med sikkerhet.[13][14]

Det er kjent at templet opprettet av skulptører og arkitekter tilhørende Rhoikos ble ødelagt en gang mellom 570-560 f.Kr. Det ble erstattet av et nytt tempel i tiden 540-530 f.Kr. av tyrannen Polykrates. I et av disse templene var det en skog av 155 søyler. Det er dog ikke funnet fliser, noe som antyder at det enten aldri ble fullført eller var uten tak.

Tidligere helligdommer som var dedisert til Hera er mindre uklare. Det var av mykensk type som ble kalt for «hushelligdommer».[15] Utgravninger på Samos har avdekket votivofringer, mange av dem fra slutten av 700- og 600-tallet f.Kr., noe som viser at Hera på Samos ikke var kun en lokal gresk gudinne i Egeerhavet: museet der inneholder figurer av guddommer og lignende gjenstander fra Armenia, Babylon, Iran, Assyria, Egypt. Det er vitnemål på omdømmet til denne helligdommen og den store tilstrømningen av pilegrimer. Når denne store gudinnen, som også hadde et av de tidligste templer ved Olympia, og to av de store greske templer i Paestum i Italia på 500- og 400-tallet f.Kr., er det stor kontrast i Homers framstillingen av den rasende furien Hera og andre tilsvarende myter av henne som en «bortimot... komisk figur» i Burkerts beskrivelse.[16]

Selv om det største og tidligste frittstående tempel for Hera var Heraion på Samos, ble Hera på det greske fastlandet særlig dyrket som Hera Argeia (Hera fra Argos)[17] ved hennes helligdom som sto mellom de tidligere mykenske bystatene Argos og Mykene,[18] hvor festivalene Heraia til hennes ære ble feiret. «Blant samtlige byer på jord er trende meg kjærest: Argos og Sparta og staden med gatene brede, Mykene», lar Homer henne erklære i Iliaden.[19] Det er også templer for Hera i Olympia, Korint, Tiryns, Perakora og som nevnt på den hellige øya Delos. I Magna Graecia, det greske området i sørlige Italia, ble det bygget to doriske templer ved Paestum mellom 550 og 450 f.Kr. Et av dem, som lenge ble tilskrevet Poseidon, ble på 1950-tallet endelig identifisert som et andre tempel for Hera.[20] På Euboia ble festivalen for den store Daedala, helliget Hera, feiret i en syklus på 60 år.

Heras betydning i den tidlige arkaiske perioden er bevitnet av store byggeprosjekter som utført til hennes ære. Templene til Hera i de to hovedsentrene for hennes kult, Heraion på øya Samos og Heraion i Argos i Argolida på 700-tallet f.Kr. er de aller tidligste monumentale greske templene som ble konstruert.

Heras tidlige betydning rediger

 
Hera og Zevs (i form av Juno og Jupiter), maleri av Annibale Carracci (1560–1609).

Både Hera og Demeter har mange karakteristiske trekk av førgresk store gudinne.[21]

I henhold til Homerisk hymne III til Apollon på Delos, holdt Hera igjen fødselgudinnen Eileithyia for å forhindre den allerede gravide Leto fra å føde ettersom faren til barnet var Zevs. Andre gudinner til stede på Delos sendte Iris og straks hun satt foten på øya begynte den guddommelige fødselen. I myten om Herakles' fødsel er det isteden Hera satt ved døren for å forsinke fødselen inntil hennes protesjé Eurysthevs ble født først.

Homerisk hymne pythiske Apollon ble uhyret Tyfon gjort til avkommet av en arkaisk Hera i hennes minoiske form, produsert ut av henne selv, akkurat som en forferdelig utgave av Hefaistos, og var en valp i en grotte i Kilikia[22] før Hera ga uhyret til Python for oppfostring.

I Heras tempel ved Olympia var den tronesittende kultfiguren av Hera eldre enn krigerfiguren av Zevs som den var forbundet med. Homer uttrykte hennes forhold med Zevs i forsiktige vendinger i Iliaden hvor hun erklærte til Zevs: «Selv er jeg også en guddom; av selvsamme byrd er vi begge. Jeg er den første i rang av den listige Kronos' døtre, både som eldst av år og fordi jeg blir nevnt som din hustru, viet til deg som alle de evige guder må lyde.»[19] Selv om Zevs ofte ble kalt for Zeus Heraios («Zevs, Heras gemal») er Homers behandling av Hera mindre enn respektfull, og i senere anekdotiske versjoner av mytene (se nedenfor) tilbringer hun det meste av sin tid med å legge renkefull planer om hevn på nymfer som Zevs har forført. I sin tidligste form opprettholdt alle de gamle regler i det greske samfunn og søsterskap.

Matriarkat rediger

Det har vært betydelig forskning som går tilbake til Johann Jakob Bachofen på midten av 1800-tallet[23] Bachofen ble sentral for skriftene til Jane Ellen Harrison og andre med tilsvarende interesse i greske myter. for muligheten at Hera, hvor hennes tidlig betydning i gresk religion er solid etablert, også opprinnelig var en gudinne av matriarkalsk organisert folk i Hellas før grekerne. Bachofen så for seg en utvikling flere faser; en første nomadisk fase hvor den dominerende guddommen var en jordbasert ur-Afrodite; deretter en matriarkalsk månefase basert på jordbruk og framkomsten av kloniske (underjordiske) mysteriekulter og lov med Demeter som den dominerende guddom; en overgangsfase hvor tidligere tradisjoner ble maskulinisert ved framkomsten av patriarkalske system; og til sist den patriarkalske solfasen hadde utryddet tidligere matriarkalsk systemer.[24]

Selv om spekulasjonene om eksistensen av et primitivt matriarkat som noe som noen gang har eksistert, har forblitt kontroversielt og omstridt,[25] er hans litterære betraktninger av Heras motsetningsforhold likevel ikke uten interesse. Om man ser forbi Bachofens fragmentariske kilder og manglende historisitet[26] vurderte han Heras aktivitet som en ekteskapsgudinne som etablerte patriarkalske bånd ved hennes egen underkastelse og hvor hennes motstand mot Zevs' tallrike sidesprang ble gjengitt som hennes (latterlige og farlige) «sjalusi», hovedtemaet i de litterære anekdotene i hennes senere kult.[27] Det samme kan være et uttrykk for kvinners gjennomgående misnøye av «uregulert seksualitet» som menn bedrev, og hvor ekteskapet var løsningen. Matriarkatets verdier ble veltet av prinsippet med en «guddommelig far», Zevs, men ikke før moren, Hera, hadde satt sitt preg på samfunnets religion.[28]

Den unge Hera rediger

Hera er mest kjent som en matronegudinne, Hera Teleia, hun overvåket og var beskytter av også ekteskap. I myter og kult har fragmentariske referanser og arkaisk praksis framhevet det hellige bryllupet til Hera og Zevs,[29] og ved Plataiai var det en skulptur av Hera av Kallimakhos, sittende som en brud, foruten også en matroneaktig, stående statue.[30]

Hera ble også dyrket som en jomfrugudinne: det var en tradisjon i Stymfalia i Arkadia at det hadde vært en trippelhelligdom for Hera jomfruen (Παις, Pais), Hera den voksne kvinne (Τελεια, Teleia, og Hera den skilte (Χήρη, Chḗrē), «enke» eller «skilt».[31] I regionen rundt Argos var Heratempelet i Hermione dedisert Hera jomfruen.[32]

Emblemer for Heras tilstedeværelse rediger

 
Hebe, ungdommens gudinne", datter av Zevs og Hera. Skulpturert 1800-1805 av Antonio Canova.

I hellenistisk billedspråk ble Hertas vogn trukket av påfugler, fugler som ikke var kjente for grekerne før etter Aleksander den stores erobringer. Aleksanders lærer, filosofen Aristoteles, refererte til det som «persiske fugler». Påfuglmotivet ble tatt opp igjen i renessansens ikonografi som forente greske Hera og romerske Juno, og som europeiske malere fokuserte på.[33] En fugl som hadde blitt Hera på det arkaiske nivå, ettersom de fleste av de egeiske gudinner ble assosiert med deres særskilte fugl, var gjøken som opptrer i mytiske fragmenter vedrørende den første beilingen av den jomfruelig Hera av Zevs.

Hennes arkaiske assosiasjon var hovedsakelig med krøtter, som en kugudinne, som var særlig dyrket i «krøtterrike» Euboea. På Kypros inneholdt et meget tidlig arkeologisk sted okseskaller som hadde blitt tilpasset for bruk som masker (se artikkel Okse (symbol)). Hennes familiære homeriske epitet Boôpis er som regel oversatt som «kuøyne», og som i klassisk tid også ble oversatt til som «kuansikt». Disse var ikke nedsettende betegnelser, og denne respekt har Hera en del likheter med oldtidens egyptiske guddom Hathor, en moderlig gudinne tilknyttet krøtter.

Epiteter rediger

Hera bar flere epiteter (tilnavn) i den mytologiske tradisjon, blant annet:

  • Αἰγοφάγος (Aigophágos) «Geitspiser» (blant spartanerne [34])
  • Ἀκραῖα (Akraia) «(Hun) av høydene»[35]
  • Ἀμμωνία (Ammonia), dyrket i Elis hvor byborgerne hadde fra de tidligste tider konsultert orakelet i Libya til Zevs Ammon, aspektet hvor den greske guden ble identifisert med egyptiske Amun.[36]
  • Ἀργεία (Argéia) «(Hun) av Argos »
  • Βασίλεια (Basíleia) «Dronning»
  • Βουναία (Bounáia) «(Hun) av haugen» (i Korint[37][38])
  • Βοῶπις (Boṓpis) «Kuøyd»[39] eller «Kuansikt»
  • Λευκώλενος (Leukṓlenos) «Hvit-bevæpnet»[39]
  • Παῖς (Pais) «Barn» (i hennes rolle som jomfru)
  • Παρθένος (Parthénos) «Jomfru»
  • Τελεία (Teléia) (som ekteskapsgudinne)
  • Χήρη (Chḗrē) «Enke»

Hera, hennes barn og Zevs' sidesprang rediger

 
Herakles dreper to slanger. Attisk rødfigur stamnos, ca. 480–470 f.Kr.

Hera var beskytter av de riktige arrangementer og avtaler om ekteskap, og er arketypen for ekteskapelig forening i sengen, men hun er ikke kjent som en mor. Hennes legitime avkom fra hennes forening med Zevs er Ares (krigsguden), Hebe (ungdommens gudinne), Eris (gudinne for tvist og strid), og Eileithyia (gudinne for fødsel). Enyo, en krigsgudinne ansvarlig for ødeleggelser av byer og ledsager av Ares, er også nevnt som en datter av Hera og Zevs, skjønt Homer likestiller henne med Eris.

Hera var sjalu på Zevs for at han fødte Athene uten å involvere henne (faktisk var det med Metis) slik at hun selv fødte Hefaistos uten at han var involvert. Hera ble deretter frastøtt av Hefaistos' stygghet og kastet ham ned fra Olympos. I en alternativ versjon skapte Hera datteren Hebe etter å ha blitt gravid ved hodet av et salatblad.[40] Hefaistos fikk hevn over sin mor for at hun hadde avvist ham ved å skape en magisk trone for henne, men da hun satte seg i den kunne hun heller ikke forlate den. De andre gudene bønnfalt ham om å komme tilbake til Olympos og løslate henne, men han nektet hele tiden. Til sist var det vinguden Dionysos som fikk drukket ham full og fraktet ham til Olympos på et esel. Først etter at Hefaistos hadde fått løftet om å få ingen annen enn Afrodite som hustru løslot han sin mor.[41]

Hera, Herakles' fiende rediger

 
«Opprinnelsen til melkeveien», maleri av Jacopo Tintoretto, 1575.

Hera er stemor og fienden til Herakles, hvis navn betyr «Hera-kjent»[42] til hennes ære. Herakles er helten, mer enn selv Persevs, Kadmos eller Thesevs, som introduserte de olympiske måter i Hellas.[43] Da Alkmene ble gravid med Herakles, forsøkte Hera å forhindre at fødselen skulle skje ved å binde Alkmenes bein sammen. Hun ble lurt av sin tjener Galinthias som fortalte Hera at Alkmene allerede hadde født barnet. Da sannheten ble kjent straffet Hera sin tjener med å forvandle henne til en røyskatt.

Da Herakles fortsatt var et barn sendte Hera to slanger for å drepe ham mens han lå i barnesengen. Herakles strupte slangene med hver sin hånd og ble funnet av barnepiken da han lekte med de døde slangene som om de var leketøy.[44]

Senere hisset hun amasonene opp mot ham da han var ute på en av sine oppdrag.

En fortelling om opprinnelsen til galaksen Melkeveien hadde Zevs lurt Hera til å die barnet Herakles. Da hun brått oppdaget hvem han var, trakk hun ham fra brystet og en sprut av sin melk ble strøket utover stjernehimmelen slik det fortsatt kan bli sett i dag.[45] I motsetningen til grekerne, lot etruskerne en voksen Herakles med skjegg ligge ved Heras bryst. Det kan være symbolsk for at hun adopterte ham da han ble udødelig. Han hadde tidligere såret henne alvorlig i brystet.

Hera sendte Herakles til kong Eurysthevs ved Mykene for å gjøre bot. Hun forsøkte på alle vis å vanskeliggjøre hans tolv storverk.

 
Herakles fanger den kretiske tyren. Spansk mosaikk fra mellom 201 og 250 e.Kr.

Da han kjempet mot det kjempestore sjøuhyret Hydra, sendte hun en krabbe for å bite ham i beina i det håp om å avlede ham. Da Herakles tok krøtterne til kjempen Geryon, skjøt han Hera i det høyre brystet med en trebladet pil. Såret var uhelbredelig og etterlot henne i varige smerter, slik Dione fortalte til Afrodite i Iliadens femte sang. Etterpå sendte Hera en klegg til å bite kyrne for således å spre dem. Deretter sendte hun en oversvømmelse som fikk elven til oversvømmes slik at Herakles ikke fikk kyrne over elven. Han demmet opp elven ved å lempe store steiner i den, og da han til sist nådde fram til Eurysthevs' hoff med kyrne, ble de gjort hellige for Hera.

Eurysthevs ønsket også å ofre den kretiske tyren til Hera. Hun nektet å ta imot offeret da det viste fram Herakles' storhet. Oksen ble sluppet løs og vandret til Marathon hvor den ble kjent som marathonske okse.

En del myter hevder at til sist ble Herakles forsont med Hera ved å redde henne fra Porphyrion, en kjempe som forsøkte å voldta henne i løpet av gigantomakhia, gudenes krig mot gigantene. Hun ga ham derfor sin datter Hebe som brud. Hvilken myte som tjente til å redegjøre for en arkaisk representasjon av Herakles som «Heras mann», var det åpenbart velegnet for byggerne av Heraion ved Paestum for å avbilde Herakles' tolv storverk i relieffer.

Ekho rediger

I henhold til den urbane gjenfortellingen av myten i Ovids Metamorfoser,[46] hadde en nymfe ved navn Ekho oppgaven med å avlede Heras oppmerksomhet når Zevs hadde behov for å være alene med en annen kvinne. Da Hera til sist likevel oppdaget at hun var blitt lurt av Ekhos smiger, forbannet hun nymfen til kun å være i stand til å gjenta det som andre sa, derav ekkoet i tilværelsen.

Leto og Artemis/Apollon rediger

 
Leto og hennes barn. Skulptur av William Henry Rinehart, 1874.

Da Hera oppdaget at Leto var gravid og at Zevs var faren, forbannet hun Leto fra å kunne føde på terra-firma, det vil si det greske fastlandet, eller på noen øy i havet. Poseidon fikk medynk med Leto og viste henne den flytende øya Delos som verken var fastlandet eller en virkelig øy. På Delos kunne Leto endelig føde sine barn. Som et tegn på hennes takknemlighet ble Delos gjort til en virkelig øy ved at den ble sikret med fire søyler. Øya ble siden hellig for Apollon. En alternativ versjon er at Hera tok Eileithyia til fange og således forhindret at Leto kunne føde. De andre gudene bestakk Hera med et vakkert halskjede som var umulig å avstå, og hun ga seg.[47]

Uansett variant ble Artemis født først og var deretter jordmor i å føde sin bror Apollon. I en del versjoner måtte Artemis hjelpe fødselen til sin mor i ni dager. Andre varianter hevder at Artemis først ble født en dag før Apollon på øya Ortygia utenfor byen Siracusa, og deretter hjalp hun Leto over havet til Delos den neste dagen for at Apollon kunne bli født.

Semele og Dionysos rediger

Da Hera lærte at Semele, datter av Kadmos, konge av Theben, var blitt gravid med Zevs, forkledde hun seg selv som Semeles pleier og overtalte prinsessen til å insistere på at Zevs viste seg i sin sanne form. Da han følte seg nødtvungen til å gjøre det, ble Semele øyeblikkelig drept av hans intense lys. Zevs tok barnet og fullførte svangerskapsperiode ved å sy barnet inn i sitt eget lår. En annen variant av fortellingen var Dionysos en sønn av Zevs med enten Demeter eller Persefone. Hera sendte sine titaner for å rive barnet i småbiter, derfor ble han kalt for Zagrevs («Revet-i stykker»). Zevs berget barnets hjerte og da det til Semele ved å gjøre henne gravid; eller at hjertet ble reddet av enten Athene, Rhea eller Demeter, avhengig av hvilken variant av fortellingen som fortelles.[48]

Io rediger

 
Hermes luller Argos i søvn. Maleri av Abraham Bloemaert, ca 1592.

Hera kom nesten til å overraske Zevs med en elskerinne ved navn Io, en skjebne som ble unngått ved at Zevs forvandlet Io til en vakker, hvit kvige. Hera lot seg ikke lure så lett og forlangte at han ga henne kvigen som gave.

Straks Io ble gitt til Hera, plasserte hun kvigen under oppsyn av Argos Panoptes, et monster som kunne se alt da det var dekket av øyne over hele kroppen. Zevs kommanderte da Hermes til å drepe Argos, noe han klarte ved å lulle alle de hundre øyene i søvn. I Ovids gjenfortelling, da Hera fikk høre om at Argos var død, tok hun hans øyne og plasserte dem på fjærene til påfuglen, noe som redegjør for påfuglens påfallende mønster på stjerten.[49] Hera sendte deretter en klegg (gresk: oistros, sammenlign med engelske oestrus = brunst) for å bite Io mens hun vandret på jorden. Til sist kom Io til Egypt hvor hun bosatte seg, og i henhold til Ovid ble hun der den egyptiske gudinnen Isis.

Lamia rediger

Lamia var en dronning av Libya som Zevs fikk se og ble begeistret for. Hera forvandlet henne til et uhyre og drepte hennes barn. Eller alternativt, hun drepte Lamias barn og sorgen forvandlet Lamia til et uhyre. Lamia ble forbannet ved at det var umulig for henne å lukke øyene og kunne derfor alltid se sine døde barn. Zevs ga henne gaven å ta ut øynene av hodet slik at de kunne få hvile, og deretter sette dem inn igjen. Som et uhyre var Lamia hatefull overfor andre mødre og spiste deres barn.

Andre fortellinger med Hera rediger

 
Hera i et freskomaleri fra Pompeii.
 
Relieff på en samoisk stele. Hera og Athene, beskyttere av henholdsvis av Samos og Athen inngår avtale.

Gerana rediger

Gerana var dronning for et kortvokst folk kalt pygméere (πυγμαίος, pygmaioi) som siden ga navn til folkegruppene i Sentral-Afrika og Sørøst-Asia som i dag blir kalt pygméer). Gerana hadde skrytt av at hun var langt vakrere enn selveste Hera. Den rasende gudinnen forvandlet henne til trane og proklamerte at etterkommerne av hennes fugl skulle være i evig krig med de kortvokste folkene.

Kydippe rediger

Kydippe, en prestinne av Hera, var på reise til en festival til gudinnens ære. Oksen som trakk hennes vogn var gammel og ikke dugelig, og det endte med at hennes sønner, Kleobis og Biton, trakk vognen hele veien (45 stadia, 8 km). Kydippe ble imponert over deres hengivenhet og oppofrelse for henne, og ba Hera om å gi hennes sønner den beste gave en guddom kunne gi til et menneske. Hera sørget for at brødrene døde mens de sov.

Denne ære som ble gitt Kydippes sønner ble senere benyttet av Solon som et bevis mens han forsøkte å overbevise Krøsus at det er umulig å bedømme en persons lykke før de har dødd en resultatrik død etter et gledesbringende liv.[50]

Tiresias rediger

Tiresias var en prest og profet i kulten til Zevs i Theben, og som en ung mann møtte han to slanger som parret seg. Han rammet dem med en stokk, og ble da forvandlet til en kvinne av Hera. Som kvinne ble Tiresias isteden en prestinne for Hera, giftet seg og fikk barn. Etter sju år som kvinne kom han over på nytt to slanger som parret seg, rammet dem med staven og ble atter forvandlet, da tilbake til en mann.

Som et resultat av hans erfaringer ba Zevs og Hera ham om å avgjøre spørsmålet om hvilket kjønn, mann eller kvinne, som hadde størst glede av seksuelt samvær. Zevs hevdet det var kvinnene mens Hera holdt fast på at det var mennene. Da Tiresias sa at det var Zevs som hadde rett, gjorde Hera ham blind. Ettersom Zevs ikke kunne gjøre om det som Hera hadde gjort, ga han Tiresias profetiske gaver. En alternativ og mindre kjent variant av fortellingen er at Athene gjorde Tiresias blind etter at han hadde kommet over henne mens hun badet naken. Hans mor, Kariklo, bønnfalt henne om å omgjøre forbannelsen, men det kunne hun ikke, og ga ham evnen til lese framtiden isteden.

Khelone rediger

Ved bryllupet til Zevs og Hera var en nymfe ved navn Khelone ikke respektfull, eller nektet å være til stede. Zevs fordømte henne ved å forvandle henne til en skilpadde.[51]

Iliaden rediger

I henhold til Homers Iliaden, under den trojanske krig kjempet Diomedes mot Hektor, og oppdaget da at Ares, krigens gud, kjempe på trojanernes side. Diomedes lot sine krigere trekke seg langsomt bakover. Hera, mor til Ares, oppdaget at hennes sønn hadde blandet seg inn i krigen. Hun ba Zevs, Ares far, om tillatelse til å fordrive Ares vekk fra slagmarken. Hera oppmuntret Diomedes til å angripe Ares og han kastet sitt spyd mot guden. Athene drev spydet inn i Ares' kropp og han brølte ut i smerte og flyktet til Olympos. Det tvang trojanerne til falle bakover.

Det gylne skinn rediger

Hera hatet Pelias ettersom han hadde drept Sidero, sin stebestemor, i et av gudinnens templer. Hun overbeviste senere Jason og Medeia til å drepe Pelias. Det gylne skinn var den gjenstand som Jason trengte for å sette sin mor fri.

Metamorfoser rediger

Ovid forteller i Metamorfoser at i Trakia forvandlet Hera og Zevs kong Haimos og dronning Rodope til fjell,[52] henholdsvis Balkanfjellene (Haemus Mons) og Rodopifjellene. Det var straffen for deres hybris (overmot) i å sammenligne seg selv med gudene.

Paris' bedømmelse rediger

 
Dette er ett av mange bilder av de yndet motiv som viser Paris' dom. Hera er gudinnen i midten, bærer krone. Das Urteil des Paris av Anton Raphael Mengs, ca. 1757

Alle gudene og gudinnene, foruten også en rekke dødelige, ble invitert til bryllupet til Pelevs og Tetis, de kommende foreldrene til Akilles. Kun Eris, tvistens gudinne, var ikke invitert for sikkerhets skyld. Hun var meget misfornøyd med dette, og kom likevel til bryllupet med et gulleple som hadde inskripsjonen καλλίστῃ (kallistēi, «for den vakreste»). Hun lot det trille inn blant gudinnene. Afrodite, Hera og Athene krevde alle at de var den vakreste, og således den rettmessige eier av gulleplet.

Gudinnene valgte å få Zevs til avgjøre saken, men himmelguden ønsket ikke å velge blant dem og la isteden valget hos Paris, en prins fra Troja. Etter at gudinnene hadde badet og stelt seg i en kilde på Idafjellet i nærheten av Troja kom de yndefullt fram for Paris og ba ham velge den vakreste blant dem. Gudinnene kledde seg av for ham, men Paris kunne likevel ikke å velge blant dem. De begynte da å bestikke ham hver for seg. Hera tilbød ham kontroll over hele Asia og Europa. Athene tilbød ham visdom, berømmelse og ære i krig, og Afrodite tilbød ham den vakreste kvinne blant menneskene i hele verden som sin hustru. Det siste tilbudet virket mest forlokkende på Paris, og han ga gulleplet til Afrodite, kjærlighetens gudinne. Den vakreste blant menneskene var Helena, som ulykkeligvis for Paris, var allerede gift med kong Menelaos, konge av Sparta. De andre to gudinnene som var blitt forsaket, ble rasende på Paris og ved at Helena ble bortført av Paris, fikk de utløst trojanerkrigen.

I moderne populærkultur rediger

Hera var en bortimot evig fiende av Herakles (under hans latinske navn Hercules) i flere amerikanske TV-serier. I disse versjonene er Hera vanligvis manifestert som legemsløse øyne, men til sist mot slutten av TV-serien opptrådte hun i menneskelik figur.

Hera var også en figur i bokserien for barn om Percy Jackson, hovedsakelig i den første romanen som en gudinne som hatet alle halvguder, særlig Thalia Grace.

I den amerikanske tegneserien om Wonder Woman, en serie som i liten grad har kommet på norsk, er Hera tidvis en beskytter av serieheltinnen, andre ganger hennes fiende.

Referanser rediger

  1. ^ Larousse Desk Reference Encyclopedia, The Book People, Haydock, 1995, s. 215.
  2. ^ Ruck, Carl A.P., & Staples, Danny (1994): The World of Classical Myth.
  3. ^ a b c d Hera, Theoi Project
  4. ^ Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard University Press, s. 131
  5. ^ ἐρατός hos LSJ
  6. ^ Platon: Cratylus, 404c
  7. ^ Plutark: On Isis and Osiris, 32
  8. ^ Burkert (1985), s. 131.
  9. ^ Chadwick, John (1976): The Mycenaean World, Cambridge University Press, s. 87.
  10. ^ Lactantius, i. 14
  11. ^ Homeriske hymner, Il. xiv. 201, &c.
  12. ^ Pinsent, John (1969): Greske myter og sagn, Oslo, s. 16
  13. ^ Schmidt, Gerhard (1986): Kyprische Bildwerke aus dem Heraion von Samos, Samos, vol. VII. Kypriotisk votivgaver i terrakotta er datert så tidlig som slutten av 700-tallet f.Kr.
  14. ^ Kyrieleis, Helmut (1993): «The Heraion at Samos» i: Marinatos, Nanno & Hägg, Robin (red.): Greek Sanctuaries: New Approaches, s. 128. Sitat: «The inconspicuous beginnings of the altar may perhaps date back to late Mycenaean times.»
  15. ^ Nilsson, Martin Persson (1950): The Minoan-Mycenaean Religion and Its Survival in Greek Religion, Lund, pt. I.ii «House Sanctuaries», s. 77-116; Catling, H. W. (1989): «A Late Bronze Age House- or Sanctuary-Model from the Menelaion, Sparta» i: BSA 84, s. 171-175.
  16. ^ Burkert (1985), s. 132, inkluderende sitat; Burkert (1998): Orientalizing Revolution.
  17. ^ «argive», Merriam-webster
  18. ^ Chadwick, John (1976): The Mycenaean World, Cambridge University Press, s. 89. Hennes navn opptrådte, sammen med Zevs og Hermes, i en Linear B-inskripsjon (Tn 316) ved mykenske Pylos.
  19. ^ a b Homer: Iliaden, Fjerde sang, s. 56 i P. Østbyes oversettelse 1980
  20. ^ Sestieri, P.C. (1960): Paestum, the City, the Prehistoric Acropolis in Contrada Gaudo, and the Heraion at the Mouth of the Sele, Roma, s. 11 etc. Sitat: «Det er merkelig at det ikke noe tempel ble dedisert til Poseidon i en by oppkalt etter ham.» Paestum ble opprinnelig kalt for Poseidonia. Kanskje var det et ved Sele, bosetningen som var opprettet før Paestum, har Sarantis Symeonoglou foreslått, se Symeonoglou, Sarantis (våren 1985): «The Doric Temples of Paestum» i: Journal of Aesthetic Education, 19.1, spesialutgave: Paestum and Classical Culture: Past and Present, s. 50.
  21. ^ Burkert, Walter ([1972] 1983): Homo Necans, s. 79f. Sitat: «The goddesses of Greek polytheism, so different and complementary, are nonetheless, consistently similar at an earlier stage, with one or the other simply becoming dominant in a sanctuary or city. Each is the Great Goddess presiding over a male society; each is depicted in her attire as Mistress of the Beasts, and Mistress of the Sacrifice, even Hera and Demeter.»
  22. ^ Homer: Iliaden, andre sang, 781-783
  23. ^ Bachofen, Johann Jakob (1861): Das Mutterrecht, engelsk utgave Mother Right: An Investigation of the Religious and Juridical Character of Matriarchy in the Ancient World.
  24. ^ Bachofen, Johann Jakob (1967): Myth, Religion, and Mother Right: Selected Writings of J. J. Bachofen, Princeton University Press
  25. ^ Goldberg, Steven (1973): The Inevitability of Patriarchy, William Morrow & Company; Bamberger, Joan (1974): «The Myth of Matriarchy: Why Men Rule in Primitive Society» Arkivert 26. juni 2013 hos Wayback Machine. (PDF) i: Rosaldo, M. & Lamphere, L.: Women, Culture, and Society, Stanford, California: Stanford University Press, s. 263-280; Brown, Donald E. (1991): Human Universals Arkivert 14. november 2010 hos Wayback Machine., Philadelphia: Temple University Press; Goldberg, Steven (1993): Why Men Rule, Chicago, Illinois: Open Court Publishing Company; Eller, Cynthia (2001): The Myth of Matriarchal Prehistory: Why an Invented Past Won't Give Women a Future, Boston: Beacon Press; Marks, Jonathan (Upublisert, 2007): «Essay 8: Primate Behavior», i: The Un-Textbook of Biological Anthropology, s. 11; Encyclopaedia Britannica beskrev dette synet som «consensus», listet patriarkat som et hypotetisk sosialt system. «Matriarchy» i: Encyclopædia Britannica, 2007.
  26. ^ Bamberger, Joan (1974): «The Myth of Matriarchy: Why Men Rule in Primitive Society», s. 266. Sitat: «To have cast doubt, as I have just done, on the historical evidence for the Rule of Women is not the same thing as challenging the significance of the mythologies of matriarchy.»
  27. ^ Slater (1968): The Glory of Hera.
  28. ^ Bamberger, Joan (1974): «The Myth of Matriarchy: Why Men Rule in Primitive Society», s. 264
  29. ^ Farnell (1896.): The cults of the Greek states I: s. 191
  30. ^ Pausanias: Beskrivelser av Hellas, 9.2.7- 9.3.3 Arkivert 6. november 2015 hos Wayback Machine.; Pausanias forklarer dette ved å fortelle myten om Daedala.
  31. ^ Farnell (1896): The cults of the Greek states I, s. 194, siterer Pausanias 8.22.2 Arkivert 6. november 2015 hos Wayback Machine.; Pindaros viser til «prisningen av Hera Parthenia [den jomfruelig]» i Olympiske ode 6.88 Arkivert 6. november 2015 hos Wayback Machine.
  32. ^ Casson, S. (1920): «Hera of Kanathos and the Ludovisi Throne» i The Journal of Hellenic Studies 40.2, s. 137-142, siterer Stefan av Bysants' sub Ernaion.
  33. ^ Seznec, Jean (1953): The Survival of the Pagan Gods : Mythological Tradition in Renaissance Humanism and Art
  34. ^ Pausanias, iii. 15. § 7
  35. ^ Clauss, James Joseph; Johnston, Sarah Iles (1997): Medea: Essays on Medea in myth, literature, philosophy, and art, s. 46
  36. ^ Schmitz, Leonhard (1867): «Ammonia» i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology 1. Boston: Little, Brown and Company. s. 145.
  37. ^ Liddell, Henry George; Scott, Robert: A Greek-English Lexicon
  38. ^ Schliemann, Heinrich (1881): Ilios: The city and country of the Trojans.
  39. ^ a b Homeriske hymner
  40. ^ Mythogr. Vat. 1.201: Eben genuit Iuno de Ioue, secundum quosdam de lactuca.
  41. ^ Frakten av Hefaistos til Olympos på ryggen av et esel, fulgt av Dionysos, bar et populært tema for attiske vasemalere, og disse vasene var favorisert av etruskerne. Eselfrakten av Hefaistos ble malt på veggen av en etruskisk grav ved «Grotta Campana» i nærheten av Veii (identifisert av Peterson; det «velkjente emnet» ble betvilt i dette tilfellet av A. M. Harmon i «The Paintings of the Grotta Campana» i: American Journal of Archaeology 16.1 (Januar-mars 1912):1-10).
  42. ^ Pauly-Wissowa, Realencyclopädie der Classischen Altertumswissenschaft, s.v. Hera: "Heraberühmte"
  43. ^ Ruck & Staples (1994): The World of Classical Myth
  44. ^ Fortalt av Apollonios Rhodios i Argonautika, i.855; Pindaros: Pythiske ode iv, 253
  45. ^ Hyginus: De Astronomia, 2.43; pseudo-Eratostenes: Katasterismoi, 44; Akkillevs Tatios (tilskrevet): Introduksjon til Aratos.
  46. ^ Ovid: Metamorfoser, iii.341-401.
  47. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke 1.21.
  48. ^ Seyffert (1894): Dictionary
  49. ^ Ovid: Metamorfoser I.624ff og II.531.
  50. ^ Herodotos: Historie, bok I
  51. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 8. 17. 5
  52. ^ Ovid: Metamorfoser 6.87

Litteratur rediger

  • Burkert, Walter (1985): Greek Religion.
  • Burkert, Walter (1998): The Orientalizing Revolution: Near Eastern Influence on Greek Culture in the Early Archaic Age
  • Farnell, Lewis Richard (1896): The cults of the Greek states I: Zeus, Hera Athena, Oxford.
  • Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks (uinnb. 1980)
  • Kerenyi, Karl, (1959): The Heroes of the Greeks Especially Heracles.
  • Ruck, Carl A.P., & Staples, Danny (1994): The World of Classical Myth
  • Seyffert, Oskar (1894): Dictionary of Classical Antiquities. (tekst online)
  • Seznec, Jean (1953): The Survival of the Pagan Gods : Mythological Tradition in Renaissance Humanism and Art
  • Slater, Philip E. ([1968] 1992): The Glory of Hera : Greek Mythology and the Greek Family, Boston: Beacon Press; Princeton University 1992. ISBN 0-691-00222-3
  • Smith, William (1873): «Gali'nthias» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hera&oldid=24232535»