Wikipedia

Henrik den unge konge

Henrik den unge konge (født 28. februar 1155, død 11. juni 1183) var den andre av fem sønner til kong Henrik II av England og Eleanora av Aquitaine. Hans eldre bror Vilhelm døde i 1156, kun tre år gammel,[2] noe som gjorde Henrik til den eldste sønnen og tronarving. Fra 1170 ble han titulert konge av England, hertug av Normandie, greve av Anjou og Maine. Henrik den unge konge var den eneste konge av England siden den normanniske erobringen som ble kronet under sin fars styre, men han tilbrakte sitt styre frustrert over at hans far nektet å gi ham meningsfullt selvstyrende makt.[3][4] Han døde da han var 28 år gammel, seks år før hans far døde, og det gjorde hans bror Rikard ble den neste konge av England.

Henrik den unge konge
Medkonge av England
Født28. februar 1155
London
Død11. juni 1183
Festningen Martel, Frankrike
BeskjeftigelsePrimas Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleMarguerite
FarHenrik II av England[1]
MorEleonore av Aquitaine[1]
Søsken
12 oppføringer
Leonora av Aquitaine[1]
Johanna av England, dronning av Sicilia
Mathilda av England[1]
Alix av Frankrike
Marie Capet, grevinne av Champagne
Johan av England[1]
William Longespée, 3. jarl av Salisbury
Geoffrey av York
Geoffrey II, hertug av Bretagne
Rikard I av England[1]
Vilhelm IX, greve av Poitiers
Morgan (biskop)
Barnmed Constance:
  • William, dødfødt
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtKatedralen i Rouen
UtmerkelserKnight Bachelor
Regjeringstid1170–1183
Våpenskjold
Henrik den unge konges våpenskjold
Henrik den unge konge på Commons

Tidlig liv rediger

 
Barna til Henrik II, hvor Henrik er vist kronologisk som nummer to fra venstre.

Svært lite er kjent av unge prins Henrik før hans bryllup og kroning. Hans mors barn ved hennes første ekteskap med Frankrikes konge var Marie de Champagne og Alix av Frankrike. Han var en yngre bror av Vilhelm IX, greve av Poitiers (død 1156, 3 år gammel) og hans yngre søsken var Matilda, hertuginne av Sachsen, Rikard (som fikk tilnavnet Løvehjerte), Geoffrey II, hertug av Bretagne, Leonora av Aquitaine, Joan Plantagenet og Johan.

I juni 1170 ble Henrik kronet som med-konge femten år gammel mens han far fortsatt levde, en engelsk tilpassing av en praksis fra huset Capet i Frankrike, og senere tilpasset av de engelske kongene Stefan og Henrik II. Et latinsk dikt ved en hoffmann skrevet for feire kroning gir hint om den unge prinsens fysiske framtoning. Han blir der beskrevet som en sjarmerende ungdom av påfallende skjønnhet, «høy, men velproporsjonert, bredskuldret med en lang og elegant nakke, blek og fregnet, skinnende blå øyne, med tykt hår av rødaktig-gullfarge»,[5] noe som var karakteristisk for hans slekt.

Han ble kjent i sin egen levetid som «Henrik den unge konge» for å skille ham fra hans eldre far av samme fornavn. Ettersom han døde før sin far er ikke blitt regnet med i den numeriske rekkefølgen av engelske konger. Uansett dette var han utpekt som konge og hans kongelige status ble ikke bestridt. Det er et spørsmål om han ble slått til ridder. I henhold til en av Thomas Beckets brevskrivere ble Henrik gjort til ridder av sin far før kroningen. Georges Duby, som skrev en biograf om William Marshal, slår derimot fast at han ble gjort til ridder av William i løpet av opprøret i 1173.[6]

Turneringshelt og berømthet rediger

 
Ved kroningsbanketten for Henrik den unge konge. Han serverer sin far, kong Henrik II.

Det synes ikke som om Henrik hadde større interesse for regjeringsmaktens daglige gjøremål, noe som skilte ham fra hans far og sine yngre brødre. Fra han ble kronet og til sin død viste han få evner for å regjere, han viste å ha verken smak for eller behov for ansvar. Den virkelige meningen med å være konge lot han ikke til å ha fattet, for ham innebar det å være konge rang, prestisje og rikdom.[3] Hans far skal også ha feilet i å delegere autoritet til sin sønn og beholdt makten i England selv. De fleste historikere støttet meningen til eksempelvis Wilfred Lewis Warren (1973): «Den unge Henrik var den eneste i sin familie som var populær mens han levde. Det er sant at han også var den eneste som ikke ga bevis på politisk kløkt, militær dyktighet, eller selv ordinær intelligens...»,[7] og utbroderte i en senere bok: «Han var elskverdig, mild, forekommende, høvisk, en gavmild og sjenerøs sjel. Beklageligvis var han også overfladisk, forfengelig, likegyldig, udugelig, lettsindig og uansvarlig.»[8]

Den unge kongens samtidige omdømme var på ingen måte såpass negativt. Dette hadde mye på grunn av hans tilstedeværelse i de entusiastiske ridderturneringene, noe som kan bevitnes i L'Histoire de Guillaume le Marechal (Historien om William Marshal),[9] en nær samtidig biograf på vers til den ridderen som var hans læremester i 1170 og som ble hans turneringsleder fram til 1182. Denne biografien avbilder ham som stadig reisende fra turnering til turnering over nordlige og midtre Frankrike i årene 1175 og 1182. Sammen med hans fetter greve Filip av Flandern og greve Baudouin V av Hainault og Namur var han en av de fremste som støttet denne kulturen. Det er sagt at han benyttet over 200 pund om dagen på det store følget av riddere som han førte med seg til turneringen i Lagny-sur-Marne i november 1179.[10][11]

Om Henrik manglet politisk tyngde ga den unge kongens turneringer ham en berømmelse som ble anerkjent over hele vestlige Europa i middelalderen. Baron og trubadur Bertran de Born, som kjente ham,[12] sa at han var «... den beste konge som noen gang tok opp et skjold, den modigste og beste av alle turnerende riddere. Fra den tiden da Roland var i livet, og selv før, aldri har det vært en ridder så dyktig, så krigsvant, hvis berømmelse ga gjenlyd over verden – selv om Roland hadde kommet tilbake, eller om verden hadde blitt gjennomsøkt så langt unna som Nilelven og solnedgangen.» Det var en oppfatning blant hans samtidige og den neste generasjonen at hans død i 1183 markerte en nedgang både i ridderturneringene og den ridderlige ånd. Hans tidligere prest, Gervase av Tilbury, sa at «hans død var slutten på alt som var ridderlig.»[13]

Politiske karriere rediger

 
Henrik den unge konge

Den unge Henrik spilte en betydelig politisk rolle under hans fars kongedømme. Den 2. november 1160 ble han trolovet til Marguerite, datter av kong Ludvig VII av Frankrike og hans andre hustru Constance av Castilla. Da var han selv fem år gammel og hun var to år. Ekteskapet var et forsøk på å bilegge den lange striden mellom huset Plantagenets og huset Capet over hvem som hadde makten over grensedistriktet til normannisk Vexin som Ludvig VII hadde skaffet seg fra Henrik IIs far, Geoffrey Plantagenet, en gang rundt år 1144. Ved vilkårene i avtalen skulle Marguerite føre med seg festningene i normannisk Vexin til sin nye ektemann. Imidlertid ble ekteskapet presset igjennom av Henrik II da unge Henrik og Marguerite var små barn slik at han kunne overta festningene. En bitter grensekrig fulgte mellom kongene.

De ble formelt gift den 27. august 1172 i Winchesterkatedralen da Henrik, sytten år gammel, ble kronet som konge av England for andre gang av Rotrou, erkebiskopen av Rouen.[14][15]

Den unge Henrik ble uvenner med sin far og gikk imot ham i 1173 (se Opprøret i 1173-1174). Samtidige krøniker hevdet at det var på grunn av den unge mannens frustrasjon at hans far ikke ga ham et rike å styre, og at han følte seg uten økonomiske midler. Opprøret synes imidlertid å ha fått styrke fra langt dypere misnøye med sin fars styre, og en betydelig andel av engelske og normanniske adelsmenn fulgte ham. Borgerkrigen i 1173–1174 kom nær til å styrte kongen, og han ble reddet i siste liten av en gruppe lojale engelske adelsmenn foruten at den skotske kongen, Vilhelm Løven, ble beseiret og tatt til fange. Unge Henrik forsøkte å komme til forsoning med sin far etter at hans mor Eleanora var tatt til fange og opprøret åpenbart hadde feilet. I vilkårene for avtalen ble hans inntekter øket og han henga seg i de neste syv årene med å turnere på ridderstevner i Frankrike.

I november 1179 representerte han sin far i Reims ved kroningen av Filip II August som medkonge av Frankrike. Han fungerte som hovmester av Frankrike og bar kronen i kroningsprosesjonen. Senere spilte han en betydelig rolle i turneringen som var en del av feiringen i Lagny-sur-Marne. Med store kostnader brakte han med seg et følge av 500 riddere til turneringen.[16]

Den unge Henriks anliggender snudde seg til det verre i 1182. Han ble uvenner med William Marshal, hans turneringsleder av mesnée.[17] Marshals biograf antyder at han havnet i unåde ettersom han hadde hengitt seg til et hemmelig forhold til dronning Marguerite. En moderne biograf for Marshal, David Crouch, har bevist at endringen mot Marshal var grunnet en lèse majesté, majestetsfornærmelse, frambrakt av Marshals egen arroganse og grådighet. Anklagen om utroskap ble kun introdusert i hans biografi som en distraksjon fra de virkelige anklagene hvor han sannsynligvis var skyldig. Selv om den unge kongen sendte sin hustru så tidlig som i 1183 til det franske hoff var det mest sannsynlig for å holde henne trygg i den pågående krigen med sin bror Rikard enn fordi at hun var havnet i unåde.[18][19]

Det eneste barn som Henrik og Marguerite fikk var sønnen William, født for tidlig den 19. juni 1177, og døde den 22. juni det samme året. Den vanskelige fødselen kan ha gjort henne steril ettersom hun ikke fikk ytterligere barn, hverken med Henrik eller sin andre ektemann.

Død og begravelse rediger

 
Grav og gravmonument av Henrik den unge konge i katedralen i Rouen.

Henrik den unge konge døde sommeren 1183, 28 år gammel, i løpet av et hærtokt i Limousin mot sin far og sin bror Rikard. Han hadde akkurat fullført plyndringen av et lokalt kloster for å skaffe midler til flere leiesoldater. Han fikk dysenteri i begynnelsen av juni og da han hurtig ble svak ble han ført til Martel i nærheten av Limoges. Da det ble klart at han den 7. juni var døende, bekjente han for en prest og mottok han den siste salve. Som et tegn på hans sjelebot for at han hadde ført krig mot sin far knelte han naken på gulvet foran et krusifiks. Han gjorde sitt testamente og ettersom han hadde tatt korsfarereden ga han sin kappe til William Marshal med den bønn at han skulle ta kappen til Den hellige gravs kirke i Jerusalem. På sin dødsleie skal han ha bedt om å bli forsont med sin far, men kong Henrik som fryktet at det var en felle avslo å møte sin sønn. Han døde den 11. juni mens han klamret seg til en ring hans far hadde sendt ham som tegn på at han var tilgitt. Etter at han var død skal hans far ha sagt: «Han kostet meg mye, men jeg skulle ønske at han hadde levd for å koste meg mer.»[20]

De hendelsene som fulgte hans død er verd en kommentar. Det var et forsøk fra hans mor og en del av hans venner til å promotere ham til helgenstatus. Geoffrey le Baker, santagelig en klerk i Oxfordshire, sammenlignet ham med Job ved at han var tålmodig i sine lidelser, og til Kristus, forrådt og sendt til sin død av sitt eget folk.[21] Thomas av Earley, erkediakon ved Wells, utga en preken ikke lenge etter som med mange detaljer fortalte om de mirakler som skjedde med det følge som fraktet den unge kongens lik til Normandie. Følget var noe sluskete. Et antall av hans husholdning ble tatt av hans leiesoldater som betaling for den gjeld han skyldte dem. Ridderne som fulgte hans lik var så fattige at de ba om mat og nåde ved klosteret i Vigeois. Det oppsto store følelseutbrudd der hvor hans legeme ble fraktet. Ved Le Mans skal den lokale biskopen ha stoppet følget og beordret liket til å bli gravlagt i hans katedral, kanskje for å dempe den sivile uro som Henriks død hadde skapt. Domprosten ved Rouen tok liket fra krypten i Le Mans en måned senere ved søksmål slik at hans levninger kunne begraves i Normandie slik hans testamente hadde krevd. Han ble deretter gravlagt i katedralen i Rouen hvor hans grav kan bli sett, da på motsatt side av alteret av graven til hans bror Rikard som han hadde kranglet med.[22] Både hans bror Rikard Løvehjerte og hans bror Johan ble senere i tur og orden konge av England.

Framtoning og karakter rediger

Både Henrik den unge konge og hans bror Rikard ble beskrevet som «høy av vekst, over middel høyde, og av dominerende vesen. I mot og storsinnethet var de begge bort imot like; men i karakteren av deres dyder, var det stor forskjell ... [Henrik] var beundret for sin blidhet og gavmildhet... hadde en tilrådelig forekommenhet ... godt likt for hans lette lynne ... bemerkelsesverdig for hans mildhet ... de lave og ufortjente fant tilflukt hos [Henrik] ... var skjoldet mot dårlige menn ... hadde dragning til kampsport ...»[23]

En annen samtidig beskrivelse hevdet at «Han var høy av vekst og fornem i framtoning; hans ansikt uttrykte munterhet og moden bedømmelse ... han var høflig og glad. Elskeverdig mot alle, han var elsket av alle, han var ute av stand til å skaffe seg uvenner. Han var uforlignelig i krig, og han gikk foran alle i tapperhet, vennlighet, og den framragende mildhet i hans vesen, hans sanne høysinn og rettskaffenhet...»[24]

Fiktive portrett rediger

  • Henrik den unge konge ble portrettert av Riggs O'Hara filmen Becket (1964)
  • Han ble også framstilt av Alan Cox (som en ung gutt), Dominic Savage (som tenåring) og av Kevin McNally (som voksen) i BBCs TV-serie The Devil's Crown, som dramatiserte styrene til hans far og brødre.
  • Henrik er en viktig figur i Sharon Kay Penmans romaner Time and Chance (2002) og The Devil's Brood (2008).
  • Henrik er viktig bifigur i Elizabeth Chadwicks roman The Greatest Knight (2005), som dramatiserer livet til William Marshal.
  • Henrik opptrer i Jean Plaidys roman Revolt of the Eaglets (1977).
  • Selv om han ikke opptrer personlig, får Henriks død betydning for hendelsene i James Goldmans drama The Lion in Winter (1966), som omhandler Henriks foreldre og tre yngre brødre.
  • Henrik ble også framstil av Andrea Zirio i filmen Richard the Lionheart (2013) og i Richard the Lionheart: Rebellion (2014).

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Ymagines Historiarum, Chronicæ Sancti Albini
  3. ^ a b Ashe, Laura (2008): Chivalry and Kingship i: Lewis, C.P.: Anglo-Norman Studies XXX: Proceedings of the Battle Conference 2007, Boydell & Brewer Ltd, s. 26-27
  4. ^ Strickland, Matthew (10. juni 2016): Henry the Young King, 1155-1183, Yale University Press, ISBN 978-0-300-21551-9, s. 153.
  5. ^ Crouch, David (2006): Tournament. 4. A&C Black. ISBN 9781852855314, s. 21–22
  6. ^ Duby, Georges (1984): Guillaume le Maréchal. Le meilleur chevalier du monde.
  7. ^ Warren, W.L. (1978): King John, University of California Press, s. 54
  8. ^ Warren, W.L. (1973): Henry II, University of California Press, s. 580
  9. ^ Anonym; Bryant, Nigel, overs. (2016):The History of William Marshal, Boydell Press, ISBN 9781783271313
  10. ^ Brooks, Richard (2014): The Knight Who Saved England: William Marshal and the French Invasion, 1217, Bloomsbury Publishing, s. 84
  11. ^ Asbridge, Thomas (2015): The Greatest Knight: The Remarkable Life of William Marshal, the Power behind Five English Thrones, Simon and Schuster, upaginert
  12. ^ Barlow, Henry Clark (1862): The Young King, and Bertrand de Born, Trübner & Company
  13. ^ Crouch, David (2006): Tournament. 4. A&C Black. ISBN 9781852855314, s. 25
  14. ^ Weir, Alison (1999): Eleanor of Aquitaine: A Life, Ballantine Books, s. 195
  15. ^ Warren, W. L. (1973): Henry II, University of California Press, s. 111, note 3
  16. ^ Crouch, David (2006): Tournament. 4. A&C Black. ISBN 9781852855314, s. 76
  17. ^ Mesnée er et gammelt normannisk-fransk ord for husholdning.
  18. ^ Crouch, David (2016): William Marshal, Routledge, upaginert.
  19. ^ Kaeuper, Richard W. (2016): Medieval Chivalry, Cambridge University Press, s. 334
  20. ^ McLynn, Frank (2012): Lionheart and Lackland: King Richard, King John and the Wars of Conquest, Random House, s. 74
  21. ^ Evans, Michael (2007): The Death of Kings: Royal Deaths in Medieval England, A&C Black, s. 185
  22. ^ Rikards grav i Rouen inneholdt en kiste av bly som oppbevarte hans hjerte. Hans kropp var gravlagt i Fontevraud-klosteret.
  23. ^ Gerald av Wales: Topographia Hibernica, skrevet ca 1188
  24. ^ Gervase av Tilbury: Otia Imperialia, ca. 1211

Litteratur rediger

  • Warren, W.L. (1973): Henry II, London, ISBN 0-520-03494-5
  • Moore, O.H. (1925): «The Young King Henry Plantagenet, 1155–83», i History, Literature, and Tradition, Columbus OH
  • Duby, G. (1986): William Marshal: the Flower of Chivalry, overs. R. Howard, London
  • Crouch, David (2002): William Marshal: Knighthood, War and Chivalry, 1147–1219, 2. utg., London
  • Crouch, David (2005): Tournament 4, London
  • Diggelmann, L. (2004): «Marriage as Tactical Response: Henry II and the Royal Wedding of 1160», English Historical Review, CXIX, , s. 954–964
  • Smith, R.J. (2001): «Henry II's Heir: the Acta and Seal of Henry the Young King, 1170-83», English Historical Review, CXVI, s. 297–326
Forgjenger:
 Henrik II  		Konge av England
(med Henrik II)
 Etterfølger:
 Henrik II 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henrik_den_unge_konge&oldid=18690911»